I sal 316, Oslo tingrett, satt sist uke to personer tiltalt etter en skyteepisode. Den ene var en 28-årig norsk-pakistaner – tynn, kjapp i bevegelsene, munter, med et åpent, vennlig ansikt under en lurvete piggsveis. Han satt og fiklet med noe, nesten litt småirritert, mens forsvareren ved hans side spurte ut et vitne, pågående: "Har D. vært en person som har laget problemer? En som har drivi og skutt på folk og holdt på litt ...? Har D. det?"

Den andre tiltalte var en 24-åring. Han var dystrere, støttet hodet i armen som om han var lei av livet. Han var muskuløs, langsom og tung der han dro seg rundt på krykker i pausene. Innimellom ble han sittende og se ned, leste litt i en avis, før han myste ut i rommet mot et etnisk norsk vitne, som sa: "Jeg tror de var pakistanere, de jeg så ... Jeg kan si at de ikke var etniske skandinaver, heller ikke etiopere. Pakistanere er mer velbygde når de er i den alderen, etiopere er tynnere, mer ranglete."

Rå og brutale. Vet man ikke annet, vil man tro at de to tiltalte er vanlige borgere – kjappe i hodene, tilpasningsdyktige, aktive, vinnende vesener. Hvis man derimot har fulgt med i media, vil man tenke at disse mennene er avskum.

De er medlemmer av B-gjengen, en av Oslos "kriminelle, mafiapregede, innvandrerdominerte" gjenger. "Rå, brutale gjengmiljøer," kaller Aps Jan Bøhler dem. "De blir stadig flere. Og farligere. Noen av dem ekstremt farlige," skriver VG på kommentarplass, og vil knuse dem: "Kanskje smertegrensen nå nærmer seg. Kanskje vi rett og slett må stigmatisere deler av innvandrermiljøet. Snakke til dem på deres eget språk. Ta oppgjøret."

Over de tiltalte i sal 316 hang den norske løve – utskåret og forgylt, på rød bunn over svart ramme. Rundt de to satt skolerte norske jurister og forsøkte å trenge inn i hendelsen: En skyteepisode mellom to innvandrerdominerte gjenger, som ifølge media hadde inngått forlik internt – en våpenhvile utenfor rekkevidden av det norske rettsvesenet. Bakerst i salen satt jeg, og lurte: Hvordan er disse guttene blitt noen av Norges farligste menn?

Globalt. Det norske kriminalitetsbildet endrer seg. Eks-Kripos-sjef Arne Huuse har kalt det en "internasjonalisering" av den grove kriminaliteten. Globaliseringen, som har gjort kapitalen overnasjonal, har gjort det samme med kriminaliteten. Smugling og trafficking av prostituerte, asylsøkere og narkotika organiseres av kriminelle, internasjonale nettverk, mens politiet forblir nasjonalt orientert.

I en kronikk i Aftenposten 1. juni 2003 kunne Huuse legge frem resultater av denne utviklingen: 75 prosent av de groveste narkotikasiktelsene i 2002 var mot utlendinger eller mennesker av utenlandsk bakgrunn. Utlendinger sto bak de groveste narkotikaforbrytelsene og menneskesmuglingssakene. Huuse fortsatte: Ni av ti asylsøkere som kom til Norge manglet identitetspapirer. De hadde gjort seg til kriminelle for å søke et liv i Norge.

Også norske fengsler merker utviklingen: En av fem fanger er nå utlendinger, ifølge Aftenposten (21. november 2005). De fleste er irakere (85), polakker (89), litauere (64), somaliere (55) og svensker (45). Halvparten av de kriminelle nettverkene i Norge har etnisk utenlandsk bakgrunn, ifølge politiet.

Kapring og kniv. Samtidig kommer flere asylsøkere til Norge. Mediene fylles av historier om kriminelle asylsøkere. De mister besinnelsen, dreper uskyldige, kaprer fly.

Sintef-rapporten "Det hainnle om å leve", om psykisk helse på asylmottak, siterer internasjonale undersøkelser som viser at svært mange asylsøkere har vært utsatt for "traumatiske opplevelser og ekstreme belastninger". 25 til 30 prosent av dem kan ha vært torturert.

– Mange har opplevd mye rart i krigen. Det kan dukke opp plutselig, etter ti år. De er helt vanlige mennesker som plutselig kan klikke, sier Said Farah i Somalisk velferdsforening.

– Det utløses for eksempel av at man hadde høy status hjemme. Når man kommer hit mister man alt. Livet snus opp ned, og ikke alle takler det.

– De som opplevde tsunamien fikk katastrofepsykiatri. Å ha levd i krig og miste familien kan være en like stor belastning. De som kommer hit kan ha mistet alt, men traumene består, forklarer Ayaan Yasiin, leder i Somalisk kvinneforening.

Sintef-rapporten om asylsøkeres psykiske helse påpeker at de ekstreme belastningene gjør asylsøkerne "dårligere rustet til å takle de spesifikke belastninger og stressende livshendelser som er forbundet med asylsøkerperioden, ventetid og langvarig usikkerhet".

Topper statistikken. Viktigere enn alt dette er at ikke-vestlige innvandrere nå topper nær alle krimstatistikker. Rapporten "Innvandrerne i Norge – hvem er de og hvordan går det med dem" (Statistisk sentralbyrå 2004) slår fast at innvandrere over kriminell lavalder utgjør syv prosent av befolkningen, men tolv prosent av de straffede i Norge.

Av tusen etniske nordmenn er 13,5 blitt straffet, mens av tusen ikke-vestlige innvandrere er 30 blitt straffet.

Noen grupper har særlig mange straffede: En av fjorten norsk-gambiere er straffedømt (70,4 per tusen). Andre høye straffetall gjelder norsk-irakere (51,5 per tusen), norsk-somaliere (51,5), norsk-marokkanere (49,7), norsk-libanesere (41,6) og norsk-serbere (41,2). De ikke-vestlige innvandrerne blir straffet for grovere kriminalitet, og er overrepresentert ved vinningsforbrytelser, seksualkriminalitet og vold. Utviklingen går mot det verre.

Uforklart faktor. I en ny studie, "Kriminalitet gjennom ungdomstiden blant nordmenn og ikke-vestlige innvandrere" (2006) går Statistisk sentralbyrås Torbjørn Skardhamar dypere inn i materialet. Han følger nordmenn født i 1977, og finner den samme forskjellen:

Ti prosent av ungdommene født av norske foreldre i 1977 hadde vært siktet for forbrytelser, mens det tilsvarende tallet for barna med ikke-vestlig bakgrunn var 17 prosent. Skardhamar justerer disse tallene for andre variabler: andelen menn, andelen Oslo-borgere, utdanningsnivå, yrkesdeltagelse, foreldrenes utdannelse, økonomisk situasjon. De sosiale forholdene forklarer mye, men ikke alt. Justert for dette – "alt annet likt" – er oddsraten nemlig fortsatt 1,3. Det er altså en uforklart faktor. Hvilken?

Hvorfor? Det svenske Brottsförebyggande rådet (Brå) leter etter det samme. Rådet har konkludert at utenlandskfødte personer har to og en halv gang større sjanse for å bli kriminelle enn andre svensker. De med nordafrikansk eller vestasiatisk bakgrunn har størst sjanse. Mye av dette kan forklares ved andre variabler, men ikke alt. Dermed diskuterer svenskene tre utfyllende forklaringer:

1) Det er vanskelig å bryte opp fra hjemlandet og bosette seg på nytt.

2) Sosiale faktorer som generelt øker risikoen for kriminalitet er vanligere blant innvandrere.

3) Mottagelsen av innvandrere til Sverige har svakheter.

Torbjørn Skardhamar, på sin side, nevner opprivende flyttinger, flukt, språkvansker og diskriminering som mulige forklaringer.

Det er i dette farvannet vi skal søke. At innvandrere har større odds for å bli kriminelle er bevist, og vi skal spørre hvorfor. For å gjøre det skal vi møte tre innvandrergutter med kriminell bakgrunn. Den første skal vi beskytte, derfor skal vi bare kalle ham A. Den neste skal også anonymiseres – ham skal vi kalle K. Den tredje vil fortelle sin historie under fullt navn – han heter Hamayoon Karamat.

As historie. A er en kraftig bygd, rolig, norsk-pakistansk 26-åring. Han ble født i Norge. Allerede som liten hadde han psykiske problemer, forteller han. 12–13 år gammel forsøkte han å få hjelp, men det var en skam å skulle gå til psykolog. I stedet begynte han "å lage sprell rundt seg", for "å få noen til å våkne opp", som han sier. Konflikten tilspisset seg. En dag sa læreren rett ut i klasserommet: "Din jævla pakkis!"

– Det var så mye hat inni meg, sier A.

Å bli kalt "pakkis" vekket minner: Det hadde han blitt kalt av en nabo som liten. En annen gang hadde han vært med eldre gutter på rampestreker, og da de andre stakk ble han stående igjen og fikk bank av en mann i 50-årene. Så falt ordet igjen: "Pakkis!"

Slik A husker det, kom alt dette opp igjen sammen med de psykiske problemene hans, og han sluttet å gå på skolen. Deretter gikk han på skolen bare i storefri eller i timene til en lærer han likte.

Psykiske problemer som A forteller om, er mer utbredt blant innvandrerbarn enn etnisk norske, viser undersøkelser blant 14–17-åringer. I rapporten "Betydningen av innvandrerbakgrunn for psykiske vansker blant ungdom" (Nova 2005) fant Leila Torgersen at "andregenerasjons innvandrerungdom fra Pakistan i større grad oppga å være plaget av depressive symptomer".

En undersøkelse blant flyktninger i Oslo, "Skaff meg en jobb" (Fafo 1995) fant det samme: 13 prosent av flyktningene hadde psykiske problemer. 24 prosent av somalierne og kurderne fortalte at de hadde vært "deprimert i det siste".

Sviktet. A var 14 år da han begynte å ruse seg. Han tjuvlånte biler, kjørte i påvirket tilstand, hang i gjengmiljøer. Foreldrene var opptatt på andre fronter – de hadde mer enn nok med å forsørge familien. I en periode tok de tak og fikk A ut i jobb. Han gikk med avisen og jobbet på et gatekjøkken – men i slutten av tenårene fikk han tilbakefall.

– Du blir svikta gang på gang, og så tenker du at "dette har jeg ikke lyst til". Så faller du tilbake, sier A.

Tidlig i 20-årene brukte han narkotika for 500 kroner dagen. Han finansierte det med vinningsforbrytelser. Det endte med to år i fengsel. Der slo de psykiske problemene til for alvor. For første gang fikk han hjelp av psykolog.

– Mange ønsker hjelp for psykiske problemer, men får det ikke. Du må nesten drepe noen for å få det, mener A.

Han slapp ut av fengselet i 2004. Nå forsøker han å starte på nytt, og jobber med å hjelpe ungdom på skråplanet.

Frustrasjon. – I dag forstår jeg at det var min egen feil, sier A.

– Jeg visste så lite om kulturen min, om religionen. Da blir du hengende i midten. Det er farlig. Andre generasjon har det enda verre. De forsøker å kjempe seg inn i noe, men de har så lite å ta tak i, ingen tilhørighet. Da blir de frustrert. Mange sier "jeg er muslim", men de vet ikke hva som står i Koranen.

– Du har lest den?

– Jeg leste den da jeg satt i fengsel, og fikk et annet syn på livet. Jeg forsto at islam var en mye friere religion enn jeg var oppdratt til. Mye friere enn de linjene som var trukket kulturelt. Det gjelder for eksempel tvangsgifting. Det står riktignok i Koranen at du skal respektere de voksne, men det står også at de skal respektere og elske deg. Før hadde jeg lært at jeg skulle respektere dem, uansett.

– Hvorfor er innvandrerungdom overrepresentert i voldsstatistikken?

– Det har ikke med kultur å gjøre, men med frustrasjon. Når den bygger seg opp må den havne et sted. Når du ruser deg kan den lett slippe ut på gal måte. Dagens unge har mye frustrasjon inni seg. Volden utvikler seg. De har begynt å gå med kniver, balltrær og våpen.

A advarer også mot narkotikabruk:

– Slik jeg ser Oslo nå, er det mye tabletter ute og går, mye narkotika. Du kan ikke gå gjennom Karl Johan uten å få tilbud. Det er en fare for disse ungdommene, for de er frustrerte, de skal flykte fra det hele. Og da er rus greia.

As beste råd er et bedre samarbeid mellom barnevern, politiet og psykiatri.

– Man må ta tak i ting ved rota, mener han.

– Tar man tak der, kan man dyrke opp en fin plante. Hvis det eneste man gjør er å klippe av grenene som vokser ut, kan man klippe og klippe så mye man vil, uten resultat.

Ks historie. K er en spinkel, usikker, slentrende 17-åring. Han begynte på skolen i Iran, og fullførte førsteklasse der. Men da han skulle begynne i andreklasse tok foreldrene ham med til Tyrkia. De ble der i tre år mens de søkte asyl. Denne tiden gikk ikke K på skole. Først som tiåring, da han kom til Norge, begynte han på skole igjen.

– I Norge ble jeg litt rotete i hodet, sier K.

Det var vanskelig å ta imot nye ting, vanskelig å lære språket – tyrkisk hadde vært ille nok. Senere flyttet familien fra en mindre by til Oslo. På det nye stedet traff han ungdom "som drev med tull", som han sier, og i åttendeklasse forverret det seg. Han kom og gikk som han ville i timen, var hyperaktiv.

– Jeg likte meg ikke på skolen, sier K.

– Jeg klarte ikke å følge med i bøkene, kunne ikke lese norsk. Så lukket jeg boken, satt bare og kjedet meg, begynte å gjøre faenskap. Jeg ertet lærere, løp rundt i klassen, gjorde dumme, rare greier.

Kjedelig. "Jeg gir faen," sa K til lærerne. "Da gir vi også faen," sa de på skolen.

– Jeg fikk norsklærer, men jeg gjorde dumme ting. Jeg løp fra ham, sier K.

– Hvorfor det?

– Det var kjedelig. Så jeg ga faen, stakk av. Men egentlig var det dumt av meg.

Han løy til foreldrene. Han kom borti politiet. Han var med venner som nå henger rundt i byen og "raner folk, røyker, prøver dop", som han sier. De skal visstnok ha kniver, pistoler og balltrær.

Selv holder K seg vekk. Han går på videregående, og følges opp ved organisasjonen Ungdom mot vold. Han ønsker å begynne på mek-linjen til høsten.

Apati. Mens K og jeg sitter og prater, bryter Kemal Yaldizli inn. Yaldizli er tidligere politimann, og er nå er prosjektleder på Ungdom mot vold.

– En gruppe særlig vanskeligstilt ungdom faller igjennom, sier Yaldizli.

– Det er en kjerne, noen gjengangere, som ikke blir fanget opp. For å jobbe med dem, må man jobbe sosialforebyggende, se individene. Noen saksbehandlere glemmer at man jobber med levende mennesker. Det er apati i befolkningen. Man stiller krav til ungdommen, men resignerer fra problemene. Man sier at "dette er komplekst, vanskelig", og gir opp.

– Det disse trenger er tiltak som endrer livssituasjonen deres, sier Yaldizli.

– Mange av dem kunne tenke seg å endre sin livssituasjon, men ungdom er impulsstyrt - mye kan endre seg på 24 timer. Så "mister" man dem. Vi forsøker å gi ungdommene visjoner, tro på seg selv, tillit og trygghet.

– Hvis deler av en ikke-vestlig innvandrerungdomsgruppe er en utfordring for samfunnet, så la oss ta tak i det, ikke skyve det bort, sier han.

– Flere kunne tatt høyere utdannelse – i stedet fylles fengslene. Det er mulig å gjøre noe. Jeg har møtt ungdom dømt for dop og ran, og man tenker at det er umulig. Men hvis man engasjerer seg, ser man at det faktisk er mulig. Ungdom kan ta ansvar, men noen må vise dem hvordan det gjøres, sier Kemal Yaldizli.

Bare for å gi faen? Så stiller han noen spørsmål til K: "Når du skal begynne på videregående - hva er det som skal til for at det skal gå greit for deg der?"

– Jeg må bare satse på det, sier K. – Jeg må følge med i timene. Møte opp hver dag. Prøve å få bra karakterer.

– Har det noen gang vært sånn at du og noen andre kompiser har gjort faenskap bare for å gjøre det … bare for å gi faen? spør Yaldizli.

– Ja, det har skjedd, sier K.

– Hvorfor skjer den faenskapen?

– Man tenker at man ikke har noe å gjøre. Vil finne på noe morsomt. Litt tull. Stjele noe. Man tenker ikke før etterpå. Da tenker du: faen! Hva er det jeg har gjort? Så angrer man.

– Opplever man at det er morsomt?

– Nei. Man vil bare vise at man er tøff: "Jeg er tøffere enn deg." Som å sette to hunder mot hverandre. "Jeg er sjefen." "Jeg er tøff," forklarer K.

Hamayoons historie. Hamayoon Karamat er en 28 år gammel norsk-pakistaner. Han snakker åpent, rett frem. Han kom til Norge som 6-åring. Faren ville oppdra ham som muslim, slik han selv var oppdratt.

– Han ville jeg skulle bli religiøs, be, holde meg unna jenter. Når jeg tenker etter var det ikke noe feil med det. Han forsøkte å oppdra meg slik en muslim skal bli oppdratt, sier Hamayoon. – Men det er vanskelig når man bor i Norge. Det er så åpent her, så hva skal man gjøre? Jeg ville ha frihet. Være med jenter på fest. Komme hjem sent.

14 år gammel rømte Hamayoon hjemmefra. Han kom inn i et dårlig miljø. 15 år gammel ble han varetektsfengslet. "Da var det som om frykten ble borte," husker han. Han begynte med "stoff, brekk, slåssing". De neste årene hang han med miljøene som senere ble kjent som innvandrergjenger. Han fikk flere dommer.

Sterke sammen. Gjengfenomenet er naturlig, mener Hamayoon:

– De svake slår seg sammen. De er skolesvake, ser ingen muligheter, får liten oppfølging hjemmefra. Så går de sammen. Sammen blir de sterke.

A forklarer gjengene litt annerledes. "Gjengen gir trygghet," mener han.

– Mange føler seg sviktet av systemet, og gir opp. Så blir de fanget opp av et annet system: gjengen. "Du kan gå med oss," sier de store gutta. De unge ser at de eldre har fine biler, fine klær, og vil tjene litt penger selv. Så blir de løpegutter. De får tilhørighet. Unge kan ikke tenke selv, de trenger veiledning, og i de miljøene får de det, mener A.

Sosialantropolog Inger Lise Lien ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har studert gjengfenomenet. Hun knytter det til andregenerasjons og halvgenerasjons innvandrere. I USA har innvandringsbølger ofte vært fulgt av gjengproblemer: Irene kom, så de irske gjengene. Italienerne kom, og så kom de italienske gjengene. Nå dukker gjenger opp i Amsterdam, i Manchester, i Frankfurt.

Lien mener gjengdannelsen kan forstås gjennom sosial læringsteori: Innvandrerbarna kan ikke hente kompetanse om Norge fra foreldrene, og lærer ute i gaten i stedet. Når gjenger er etablert, spiller også konfliktteori inn: Gjengene blir magneter for ungdom som ikke finner seg til rette, og at de kriger styrker begge gjengene.

Dette spiller sammen med sosial frustrasjon: Første generasjon har målt seg mot hjemlandets standarder, men annen generasjon måler seg med jevnaldrende og blir frustrerte. Da kommer også æresproblematikken inn: enkelte kompenserer for prestisjetapet ved å sette seg i respekt og spre frykt.

Til Pakistan. Selv kom Hamayoon seg ut av kriminaliteten ved å dra til Pakistan, forteller han. Der traff han sin kone, giftet seg, og tok henne med til Norge. Nå har han skjerpet seg. Han har en datter på tre måneder. Men den kriminelle bakgrunnen blir han aldri kvitt:

– Fengsel er bare luksus i forhold til den straffen du får ute. Jeg forstår de som sklir tilbake, sier han.

Han jobber med et ungdomsklubbprosjekt på Haugenstua og er ekstrahjelp på ungdomsskole. Nå vil han ta seg utdannelse og jobbe med kriminalitetsforebygging.

– Fattigdommen var problemet for første generasjon som kom hit, sier Hamayoon.

– De hadde nok ikke tenkt tanken at vi som kom etterpå skulle kjøre rundt og plaffe ned folk og drikke og lage helvete.

– Mener du at de ikke burde reist?

– På mange måter hadde det vært greit. For dette er ikke noe liv. Du vet at ungene dine driver med ditt og datt og kan bli skutt. Du får ikke sove da, vet du. Du mister lysten på livet. Hadde jeg hatt muligheten skulle jeg flyttet til Pakistan, men jeg kan bare språket – ingenting annet – så jeg hadde vel blitt lurt trill rundt der nede.

– Men noen som er i Pakistan nå, og kan dra til Norge: Ville du rådet dem til å flytte hit?

– Skulle jeg gitt et ærlig råd, ville jeg bedt dem bli. Å stifte familie og alt sånt er veldig vanskelig her. Du er i to båter. Du står med ett ben i hver, og hvis de flytter seg litt, så ryker du fra midten. Slik er det for de fleste av oss. Vi vet ikke hvor vi står. Vi er pakistanere, men det er bare hudfargen og håret som viser det.

Fire faktorer. Det er mange måter å forklare hvorfor innvandrere topper kriminalstatistikken på. Lektor ved Politihøyskolen i Oslo, Pål Frogner, nevner fire faktorer: fattigdom, kultur, rasistisk politi, og demografiske forhold (alder/kjønn/bosted).

Sosialantropolog Inger Lise Lien snakker om en "opphopning av uheldige faktorer", hvor "migrasjonen påfører en sårbarhet overfor alle faktorene".

Ut fra det A, K og Hamayoon Karamat har sagt, kan vi finne fellestrekk. Alle har hatt psykiske påkjenninger: A hadde psykiske problemer, K ble "rotete i hodet", Hamayoon Karamat kranglet med faren. Alle hadde vært gjennom store omveltninger, og de havnet i situasjoner og på steder der de lett kunne bli fanget opp av kriminelle miljøer. Mye kan føres tilbake til selve kjennetegnet ved en immigrant: flyttingen fra et sted og en kultur til en annen.

Her er jeg kommet så langt jeg kommer i å besvare spørsmålet jeg stilte – sittende på bakerste benk i sal 316, Oslo tingrett, forrige uke, mens en munter 28-åring og en dyster 24-åring satt tiltalt for våpenbruk: Det hadde faktisk vært mer oppsiktsvekkende hvis innvandrere ikke toppet krimstatistikken, enn at de gjør det.