25 år gamle Ali er student. Han er den første i sin generasjon med utdannelse ut over grunnskole, og føler han har fått en politisk oppvåkning. Om kveldene møter han venner for å diskutere samtidens elendighet: De korrupte elitene representerer ikke folket! Fattigdommen og underutviklingen må bekjempes! Kapitalismen og imperialismen undergraver samfunnet! Nasjonalstatene må vike for et internasjonalt fellesskap, og en fremtidig rettferdig verdensorden!

Ivrig studerer de tekster som sirkulerer i likesinnede dissidentmiljøer, tekster med analyser de betrakter som hellige. Ali vet at hans meningsfeller i flere naboland har begynt å utvikle et stort organisasjonsapparat. De driver helsetjenester, undervisning, og deler ut mat til de fattige. Noen steder har de så smått begynt å få seter i parlamentet.

Men de føler at sliter med imaget i borgerpressen, for å si det forsiktig. Militante fløyer gjennomfører stadig aksjoner som sverter hele bevegelsen. Mange av frontfigurene er blitt arrestert. Og om de virkelig skulle vinne et valg, frykter de at noen av de store imperialistmaktene ikke vil sky noen midler for å felle dem.

Er Ali kommunist eller islamist? Han kan være begge deler.

To verdener? Man kan formelig høre protestropene når man skriver. Hvordan kan noen våge å lage en slik sammenligning? Er ikke islamistene motstandere av de individuelle rettighetene som arbeiderbevegelsen bar frem? Er ikke islamistene først og fremst religiøse, med fokus på det hinsidige? Er ikke islamistene i bunn og grunn en reaksjonær kraft, som heller låner autoritet fra mosegrodde tåkefyrster enn samtidige rasjonelle tenkere?

Jo, i vesentlig grad. Men det finnes også et viktig tja her. En analyse over ulike islamistbevegelsers faktiske posisjoner, viser at bildet er langt mer sammensatt enn vi gjerne tror. To av de viktigste islamistiske bevegelsene, Det muslimske brorskap i Egypt og Hizbollah i Libanon, er i ferd med å bli integrert i det demokratiske systemet ved å vinne stadig flere parlamentsseter. Mange av deres lederskikkelser kommer fra realfagsmiljøer og søker en rask teknologisk utvikling i sine land for å øke den materielle velstanden. Ifølge Fawas Gerges, forfatter av den ferske boken Journey of the Jihadist: Inside Muslim Militancy, er islamistene mange steder også i ferd med å revurdere sine fundamentalistiske posisjoner:

"… mange islamister blir gradvis opptatt i kulturen av politisk realisme og det muliges kunst. De lærer å inngå kompromisser med sekulære grupper og må revurdere noen av sine absoluttiske posisjoner. Hendelser har presset dem til å erkjenne kompleksiteten og diversiteten i muslimske samfunn. Mer og mer innser de politikkens forrang over religionen og vanskeligheten, til og med meningsløsheten, av å etablere islamske stater."

Gerges fastholder samtidig at den typiske og tradisjonelle islamist fortsatt ikke kan beskrives som en "nyfrelst demokrat". Han har et dypt patriarkalsk samfunnssyn, og vil for eksempel gjøre sitt ytterste for å motvirke en lovgivning som vil gjøre det lettere for kvinner å skille seg fra voldelige menn.

Men hovedpoenget hans er at islamismens standpunkt og verdenssyn er i bevegelse, at de forskjellige gruppene faktisk er forskjellige, og at man altså nå ser tegn til at de modererer seg i takt med at de vinner reell makt.

Alis verden. Man skal heller ikke se bort fra at de voksende massene som bekjenner seg til islamismen er mer eller mindre dedikerte til den islamistiske saken som sådan. I Alis tilfelle kan det hende han rett og slett kastet seg på det toget som var i bevegelse. De sosialistiske og nasjonalistiske bevegelsene som tidligere har forsøkt å vinne frem i regionen, har mislyktes. Det meste er forsøkt, men samfunnsproblemene er som før, om ikke verre. Mange av innbyggerne tenker at det vil være bedre å bygge sin motstand på noe de suger fra eget bryst – islam – istedenfor å importere nye ideologier fra Vesten.

Implisitt: Ønsket om forandring kan i seg selv være minst like sterkt som ønsket om en islamsk statsorden. Vi kan bare se på vår egen historie for å se hvor vanskelig det er å isolere politiske strømninger. Idéhistorikere har lenge snakket om marxismen som en "sekulær tapning" av kristendommen. Ikke minst deres tidsoppfatning, basert på forestillingen om en fremtidig oppstandelse fra dagens bunnløse elendighet, frister til slike tolkninger.

Haugianerne. Ifølge en av Norges fremste islamkjennere, førsteamanuensis Bjørn Olav Utvik ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo, er sammenligningen med arbeiderbevegelsen produktiv:

– Islamistene deler mange fellestrekk med forløperne til det som etterhvert ble til arbeiderbevegelsen – miljøer som oftedølene og haugianerne i Norge. Man kan derfor på en måte si at islamistene er med og bereder grunnen for en arbeiderbevegelse.

Utvik peker på flere faktorer. For det første snakker vi om en bevegelse utenfor den kulturelle eliten – som ønsker å løfte småkårsfolks status. Denne sosiale kampen får preg av å være en kulturkamp:

– Se på oftedølenes kamp mot "aristokratiet" i Stavanger: De brukte den kristne etikken for å beskrive overklassen som dekadente.

For det andre mener Utvik at islamistene bryter det monopolet overklassen har hatt på å være politiske:

– Hauge ble møtt med konventikkelplakaten: Det skulle ikke være tillatt å møtes til religiøse møter uten at presten hadde godkjent det. Men lekfolk møttes altså for å tolke skriften på egen hånd likevel. Etter hvert diskuterte de stadig mer politiske og sosiale spørsmål.

Begripelig? Selv om det meste taler for at islamistene representerer en annen type bevegelse enn den vestlige arbeiderklassen en gang var, kan analogien mellom de to likevel bære frukter. I den forstand at vi bedre kan forstå dem. For en gjennomsnittlig europeer fremtrer de kanskje først og fremst som veldig ekstreme.

Men mange av de autoritære forholdene som tidligere preget Europa, preger nå Midtøsten. Den gjennomsnittlige LO-tilknyttede norske arbeider kan i dag knapt fatte hvor radikalt prosjektet deres en gang var. Og i global målestokk er det nettopp i de mest underutviklede og autoritære landene – der vanlige folk har minst politisk innflytelse – at islamismen er på fremmarsj.

Et ironisk sidesprang: Om du klikker deg inn på nettstedet til Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek og ser på oversikten over medarbeidere, har de elleve ansatte utenom ledelsen fått listet sine norskklingende navn i alfabetisk rekkefølge, og er oppført med telefon og epost. Bortsett fra helt nederst, hvor vi finner en mann som verken er listet alfabetisk: renholderen.

Det morsomme (eller groteske, alt ettersom) er at Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek sannsynligvis førte renholderen opp på listen fordi de skulle fremstå som mer inkluderende overfor gutta på gølvet enn andre arbeidsplasser. I stedet har de sagt noe vesentlig om skillelinjer og hierarkier i dagens globaliserte verden.

Fascismen. Forestillingen om et direkte årsaksforhold mellom fattigdom eller marginalisering og ekstrem (voldelig) islamisme, er for lengst tilbakevist av forskerne. Tvert imot har mange av lederne både utdanning og en velstående familiebakgrunn. Men når det gjelder selve masseoppslutningen omkring islamistiske ideer som sådan, skjer dette lettere i land der folk har lite å tape.

Så kan man selvfølgelig påpeke at også masseoppslutningen om fascismen har foregått i samfunn med høy arbeidsledighet og turbulente politiske forhold. Flere forskere, som Ziki Laidi i boken A world without meaning, mener at den totalitære islamismen har minst like mange likhetstrekk med fascismen som med kommunismen. Så hvorfor sammenligner vi ikke like godt islamismen med denne ideologien?

Spørsmålet er godt, og vi kunne sikkert ha gjort det på flere punkter. En oppsummering av denne debatten ville imidlertid være altfor omfattende for dette formatet, men i korte trekk virker det som om de som ser et slektskap med fascismen fremfor kommunismen legger vekt på andre elementer i islamismen. For vårt formål har vi tatt utgangspunkt i en samfunnstilstand der man ennå ikke har utviklet et reelt demokrati og der en politisk gruppering ikke først og fremst ser løsningen i en sterk stat, fordi staten bare er et middel til å oppnå noe høyere (det kommunistiske samfunn, et islamsk samfunn). Islamistene vil i likhet med kommunistene oppheve, snarere enn å styrke, eksisterende organisasjonsmodeller. De er heller ikke rasistiske, og opererer ikke med "blut und boten"-konsepter.

Modernisering. Islamkjenner Utvik, som først og fremst har forsket på Det muslimske brorskap i Egypt, mener det er et essensielt poeng at islamismen er på fremmarsj i land som er i ferd med å moderniseres.

– Egypt er et samfunn i endring, fra agrarsamfunn til noe annet, som utsettes for en rekke prosesser man kan kalle "moderniserende". Man begynner å produsere for salg istedenfor konsum, man får flere upersonlige relasjoner, urbaniseringen og mobiliteten øker, flere får utdannelse og det gamle moralske rammeverket bryter sammen.

Islamforskeren mener det er et typisk trekk at nye bevegelser som kommer nedenfra reagerer på slike omstyrtninger ved å ville gjenskape religion som en moralsk ramme:

– Men dette må imidlertid ikke misforstås dit hen at de vil stoppe moderniseringen. Både i Norge og i Egypt var de delaktige ofte entreprenører, folk som faktisk tjener på en modernisering. Men de ønsker en moralsk ramme for det de gjør.

Utvik trekker enda flere paralleller:

– Både i Norge og i Egypt har vi sett at disse nye miljøene opererer med et webersk begrep om arbeid som kall. En opphøyelse av dette med meningsfull bruk av tid. Vi ser også en meritokratisk tendens, at det skal være dine ferdigheter som bestemmer din posisjon, ikke din klasse eller stand. Dette har særlig appell til det vi kaller den lavere middelklasse, barn av bønder, lavere funksjonærer, folk som er den første i sin familie med utdannelse.

Han legger til at også Hizbollah i Libanon representerer moderniserende krefter i den forstand at de ønsker å bryte føydale systemer, eller patron-klient forhold:

– Libanon har et nærmest føydalt system, der storfamilier og klaner gjennom hundrevis av år har dyrket sin store innflytelse, gjerne med egne militser. Hizbollah representerer et brudd med dette, de ønsker en horisontal ideologisk organisering.

En protest. Ytterst få tror i dag på lovmessigheter i historien, som i vårt tilfelle kunne indikere at islamistene på sikt vil utvikle seg til en slags arbeiderbevegelse. Det er heller slett ikke sikkert at de legger grunnlaget for en sådan.

Men når vi til stadighet presenteres for en oppfatning av at islamistene utgjør en grunnleggende reaksjonær kraft – en fundamental protest mot den moderne verden, og dermed en trussel mot den vestlige sivilisasjon – kan det være nyttig å ha deres særegne kontekst i mente. Likeså en forståelse av at deres absolutisme kan mykes opp over tid.