Med bakgrunn i min kronikk om et androgynt personlig pronomen (Morgenbladet 26. mai–1. juni), leverer teologistipendiat Atle Søvik et varmt forsvar for "hin" – i sin tid lansert av Espen Esther Pirelli Benestad – fremfor "haun" som nytt tvekjønnet/kjønnsnøytralt pronomen.

Søvik opplyser at hans primære anliggende er å kunne referere kjønnsnøytralt til Gud. Gud er etter Søviks beskrivelse "hinsides", men det spørs om ikke denne betegnelse passer bedre på Søvik selv i dette tilfellet. Man bør nemlig være ytterst forsiktig med å bruke "hin" som referanse til Gud. Dette fordi de underjordiske – nisser og dverger, tusser og troll – ofte kalles "hintfolket", og ikke minst fordi Djevelen gjerne kalles "hinmannen"! (Se også Aschehoug og Gyldendals Store Norske Ordbok, artikkel "hin".)

Når Søvik skriver: "Jeg ser det altså ikke som en ulempe at ordet allerede er i bruk, men ser heller for meg at det er lettere å utvide bruken av et kjent ord enn å innføre et nytt", så må jeg si meg dypt uenig. Jeg ser store problemer forbundet med å bruke tilnærmet liktlydende referanser til Gud og Satan. Jeg er selvsagt kjent med at visse kristne sekter i antikken, så som kainittene og karpokratianerne, lekte med tanken om Abraxas, den gud som er både god og ond.

Jeg anser imidlertid dette for å ligge så fjernt fra den teologi som Den norske kirke – og trolig også Søvik selv – står for, at "hin" må kunne erklæres å være dypt uegnet som gudsrefererende personlig pronomen.
Terje G. Simonsen
Idéhistoriker