Jeg viser til de to oppslagene i MB om dette så langt og har en snedig saksopplysning: I Adresseavisen 24. september 2000 kom jeg over et leserinnlegg hvor språkforskeren Thorstein Fretheim argumenterte mot Brit Wanges forslag til det kjønnsnøytrale pronomet "haun". Jeg så for meg akkusativ-dativ-formen "haum" mens "haunes" ble den selvsagte dativformen.

I årenes løp har jeg kommet fram til at "haune" vel funker bedre som akkusativ/dativsform, altså: "haun-haune-haunes". Enkelt og greit. Fordelene er innlysende: vi slipper mer prakk med de omstendelige "han/hun – ham/henne – hans/hennes".

Samtidig forteller pronomet at det er snakk om et levende vesen, altså med ett eller annet kjønn, og får dermed en presis nok tilbakevisning til den som omtales. Samtidig får vi et alternativ til "vedkommende", "sistnevnte" og så videre …

Hva Gud, hvis haun finnes, måtte mene om dette, får heller Atle Søvik ta opp når han møter haune, forhåpentligvis om meget lang tid.

Så får vi i livsverden imens bare hive oss rundt og ta det nye pronomenet i bruk. Så mange av oss som mulig, ved alle anledninger.
Knut Erik Strand