Var det slik han sang, den øl- og pølseglade filosof Hans Skjervheim, under sine mange studiereiser til tyske læresteder på 1940- og 50-tallet? I gjennombruddsessayet "Deltakar og tilskodar" (1957) tok vossingen et oppgjør med psykologenes hang til å objektivere sine medmennesker. Den objektiverende innstillingen er en angrepsholdning, hevdet Skjervheim: "Den som mest raffinert objektiverer den andre, er herre." Psykologien forfaller dermed til absoluterende psykologisme, som stiller seg på utsiden av samfunnet: Når et menneske anbringes på den borgerlige psykologiens divan, blir hun også en fremmed – for "det framande er nettopp det som ein ikkje deltek i, eller er i stand til å delta i".

Og på divanen denne uken: islamistene. Hans Magnus Enzensberger, norgesvenn og renessansemenneske, er i ferd med å gjøre furore i tysk offentlighet med essayet Schreckens Männer. Versuch über den radikalen Verlierer (Suhrkamp). Hovedtesen er at muslimske terrorister utgjør et kollektiv av "radikale tapere" – diagnostisk ikke til å skjelne fra arbeidsledige familiefedre som i selvhat myrder sine koner, sine barn og til slutt seg selv. Den eneste forskjellen er forbrytelsens dimensjon. Gudskrigeren er effektivt organisert; han disponerer moderne kommunikasjonsmidler og militær logistikk. Taperpappaen må ta til takke med et gammelt haglgevær. Men den utløsende faktor har de begge fått gratis: En eksplosiv kombinasjon av fortvilelse og mot, som til slutt gjør dem til "dødens avantgardister".

"Alle forklaringer som primært beskjeftiger seg med gjerningsmennenes sosiale bakgrunn, kommer til kort," hevder Enzensberger. Med henvisning til statistikk fra det amerikanske Foreign Policy Research Institute anfører han at terroristene overveiende stammer fra velstående familier, og at de færreste er strengt troende (har han da talt med palestinere, irakere, afghanere?). Dermed står psykologien igjen alene, med sin utgamle, rent nominelle kategori: perversjonen – en adferd som har det fulle og hele ansvar for seg selv. Selvmordsbomberen er en taper, men ikke i politisk eller sosial forstand: Han er en taper fordi han betrakter seg selv som en taper, og fristes til å "gi andre skylden for [sin] egen fiasko".

Enzensberger første grep er patologisering. Terroristen rubriseres som et kasus, et unntakstilfelle. Andre grep er å hente ham "hjem": Mon om ikke selvmordsbombing har noe til felles med våre hjemlige familiedrap? Slik reduseres fenomenet til et speilbilde av psykiatriens utfordringer i vestlige velferdssamfunn. Forskjellene får telle som likheter. Det som egentlig skulle motbevise, beviser. Terroristen frarøves sin historie, og så er objektiveringen fullbrakt: Han er absolutt fremmed, ergo absolutt gjenkjennelig, ergo absolutt håndterlig.

Terrorisme, sier du? Kanskje vi skulle sende nedover noen divaner.