Når verden står ved en skillevei, stiger koret opp: Hvor er de intellektuelle? Filosofene og tenkerne som skal lede oss når vårt eget syn svikter og vi mer enn aner at våre politiske ledere er vel så mye del av problemet som av løsningen? Bertrand, senere Earl Russell (1872–1970), er blant dem som må ta ansvaret for at vi fortsatt roper på de åndfulle.

Når Bertrand Russell kom til å gjøre et så sterkt inntrykk på sin samtid, var det på grunn av så vel kvaliteten som kvantiteten i hans innspill til offentligheten. Det ble lett spøkefullt sagt at "Russell" ikke var navnet på en mann, men på en hel komité, så mye deltok han i samfunnsdebatten.

Men når Russell som debattant i dag har et mindre navn – det må innrømmes – enn i sin egen levetid, er det også ganske enkelt å forklare. Russells tekster er skrevet nettopp for den enkelte debatt, den enkelte situasjon. De ønsker å være dagsaktuelle, ønsker å løse de flokene og hugge over de knutene som eksisterer i øyeblikket. Dette betyr at tekstene forblir historisk interessante som samtidsdokumenter, i hvert fall gjelder det i høy grad for det utvalget Russell-ekspert Øystein Hide legger frem i Bertrand Russell om krig, fred og pasifisme. Men det betyr også at vi i noe mindre grad kan bruke dem som matrise for senere konflikter: Russell er ingen Buddha, Sun Tzu eller Clausewitz.

Men han er forrykende i sine analyser av egen samtid. I bokens første essays, "Krig som institusjon" og "Hvorfor krigen fortsetter", møter vi en forfatter som er i stand til å lære av utviklingen, til å videreføre argumenter i en form moderert av hendelser. Da han skrev "Krig som institusjon" i 1916, var første verdenskrig i ferd med å utvikle seg til det gruoppvekkende blod- og gjørmebadet vi i dag kjenner denne krigen som, og i 1917, da han skrev "Hvorfor krigen fortsetter", var den blitt det. I begge situasjoner er Russells analyser og tanker rundt krigen fullt på høyde med den, hvilket er enda mer imponerende når vi vet hvor sterk sensuren i Storbritannia var, og at avisene fordreide virkeligheten i klassisk patriotisk, for ikke å si jingoistisk retning. Man trykket "the hun took a right old beating" når det var britene selv som lå igjen på slagmarken. Når avisene lydig opptrådte på denne måten, ble det enda viktigere at meningsdannere som Russell grep tak i konflikten.

Det som kjennetegner Russells essays i forbindelse med første verdenskrig, og som kanskje overrasker mange som er vant til strategiske og taktiske analyser fra kjølig statsvitenskapelig hold, er hans vekt på krigens emosjonelle faktorer. Russell finner følelser i alle lag av de krigførende befolkningene. Fra keiser Wilhelm, som han forestiller seg brenner av misunnelse i forhold til Storbritannias kolonier og flåte, helt ned til den lille mann som i sitt triste dagligliv drømmer om krigens bidrag til hans egen personlige stolthet.

Det vi kan lese ut fra Russells essays om hans miljø av intellektuell overklasse og høyere middelklasse, er interessant: Han må blant annet gjøre sine pasifistiske venner oppmerksom på at mengdenes krigsbegeistring i 1914 overhodet ikke var resultatet av utkommandering fra myndighetene, men helt ekte. Bak fasaden av internasjonal arbeidersolidaritet, handelsinteresser og felleseuropeisk kultur, tre av de hyppigst nevnte årsakene til at krigen faktisk ikke kunne komme til å bryte ut i 1914, akk ja, lå et heksebrygg av følelser som – hvis næret på riktig måte – ville kunne bli leire i dyktige krigsmanipulatorers hender, og ble det.

Når Russell kommer til 1917 ligger masseslagene ved Verdun og Somme i 1916 bak ham, og essayet "Hvorfor krigen fortsetter" viser at Russell har sett krigens annen fase. Når titusener ligger døde, er det faktisk utrolig vanskelig å snakke om fred. Når en mann har mistet alle sine sønner, er det like gjerne hat og hevn han er opptatt av som forsoning og en ny start. Han har ingen ny start: Hans barn er borte. De dødes blod roper fra sine graver: Døde vi "for ingenting?" Tusener av velmenende skribenter har stilt spørsmålet om hvorfor kriger fortsetter. Russells svar er mer aktpågivende overfor menneskelig svakhet enn de fleste. Det er vanskelig å se mange svakheter i hans essay fra 1917, bortsett fra hans avvisning av enhver tro på at USA skulle gå med i krigen på alliert side. USA gikk med i krigen like etterpå.

Sent i livet fastholdt Russell at pasifismen i forhold til første verdenskrig var riktig, og dessuten at Storbritannia skulle forblitt nøytralt. Det er et syn som har fått støtte av flere, blant annet Storbritannias fremste historiker i dag, Niall Ferguson. Storbritannia overvurderte Tyskland som trusselbilde, og ingenting tyder på at tyskerne ikke ville gått den engelske vei mot stadig mer demokrati. Som bonus ville Russland ikke blitt bolsjevikisk, men sannsynligvis sosialdemokratisk, og andre verdenskrig ville vært unngått. Å få så dundrende rett i sine overbevisninger er sjelden. Flere andre av sine overbevisninger forandret Russell etter hvert, men ikke at første verdenskrig var et katastrofalt feilgrep som ville kunne utløse den ene katastrofen etter den andre.

Og apropos dette: Det eneste undertegnede virkelig savner i den foreliggende utgivelsen, er en gjennomgang av utviklingen i Europa frem mot andre verdenskrig. For Russell hadde et håp om at soldatgenerasjonen fra første verdenskrig skulle sørge for at det ikke ble noen ny krig, ut fra de lidelsene de selv gjennomgikk. Det var han ikke alene om, selvsagt, men heller enn krigsavvergende ble nettopp frontgenerasjonens uvilje mot krig helt sentral i Vestens manglende forberedthet i 1939. Denne motviljen var selvsagt avhengig av at sannheten om krigen var allment tilgjengelig og akseptert. Det Adolf Hitler gjorde fra og med sin maktovertagelse var ikke minst en gjenskaping av de forholdene som sendte Russell i fengsel for pasifisme i 1917–18: Ved å forby sanne skildringer fra skyttergravene, som Remarques Intet nytt fra Vestfronten, og bortforklare nederlaget gjennom legenden om dolkestøtet, gjenskapte Hitler et offentlig miljø hvor krigens virkelighet kunne fortrenges av en idealiserende og glorifiserende, følelsesmessig tilfredsstillende luftspeiling. Russells reaksjoner på dette ville det vært interessant å se gjengitt.

Russells holdning til nazismen var enkelt og greit at han i kampen mot Hitlers ideologi ikke kunne være pasifist: Nazismen var et unikt onde i verdenshistorien, et syn ikke ulikt Winston Churchills. Mer blandet og i utvikling var Russells syn på bolsjevikrevolusjonen og Sovjetunionen. Forholdet skulle gradvis forfalle i takt med hvordan Lenin og Stalin fjernet det sovjetiske samfunnet mer og mer fra den typen demokratisk sosialisme Russell foretrakk, den såkalte laugssosialismen. Under den kalde krigen, mot slutten av Stalins liv, var Russells forhold til sovjetkommunismen blitt ekstremt fiendtlig og engstelig, med vekt på maksimal avskrekking: Han anbefalte å gjøre klart for Stalin at Vesten ikke ville nøle med å bruke atombomben hvis Sovjet gjorde ytterligere forsøk på å ekspandere østover. Her var Russell absolutt på linje med demokratiske sosialister overalt i Vesten, inklusiv Det norske Arbeiderparti. Men da det ble klart at Sovjet ikke bare hadde atombomben, men også hydrogenbomben, skiftet Russell igjen standpunkt til en gjennomført nedrustningspolitikk: Konsekvensene av en H-bombeutveksling ville være, som Albert Einstein sa det, at den neste krigen ville bli utkjempet med stokker og steiner.

Holdningen til Sovjetunionen må likevel ikke overskygge Russells vel så interessante kritikk av USA i McCarthy-tiden. I klare ordelag viser Russell hvordan et angstbitersk og aggressivt USA blir de vestlige europeiske verdienes verste fiende nettopp med virkemidler som brukes for – på overflaten – å forsvare disse verdiene. Parallellene med Bush-epoken, Homeland Security, Guantanamo og Abu Ghraib er innlysende.

Ethvert samfunn burde ha sin Bertrand Russell, som var noe av det nærmeste britisk 1900-tall kom et universalgeni. Spørsmålet er selvsagt om det i vår tid er mulig å opptre med en slik autoritet som Russell gjorde i sin epoke. Det kommer til en viss grad an på de intellektuelle selv.

Kanskje er Russells sterkeste side hans absolutte uavhengighet. Det at han motsa sine medpasifister var kanskje et større bevis på mot enn at han motsa statsministeren. Russell løp ikke i den intellektuelle flokken, og hans krystallklare og langt fra konfliktsky svar til den engelske avissammenslutningen Fleet Street Forum er forbilledlige. Gang på gang i dialogen med pressekorpset blir han presset på journalistenes egne kjepphester – "er ikke USA like ille som Sovjetunionen", og så videre – men Russell står på sine synspunkter uanfektet av det til enhver tid tilstedeværende "vi". Det er alltid noe å lære hos Russell.

Ny bok
Øystein Hide (red.)
Bertrand Russell om krig, fred og pasifisme
Forord ved Henrik Syse, innledning ved Øystein Hide.
262 sider. Humanist forlag. 2006