La oss begynne med øynene. Mørke øyne. Øyne med aggresjon i, med hat i. Ser du dem for deg? Så er det håret. Svart hår. Og huden – mørk hud. Ser du ham nå? Munnen. Merkelige ord kommer ut. Er det koder? Er han terrorist? Kanskje er han terrorist. Han sniker til seg sosialpenger mens han ler av vår snillisme. Han forakter samfunnet vårt, verdiene våre, kvinnene våre som han ser på som horer. Hvor er han? I en mørk gate. I mørket, med sine likemenn. Du skygger unna. Du krysser gaten, tar en ekstra sving for å ikke komme for nær ham, gjør du ikke? Har han våpen? Antagelig har han det. Kniv? Pistol? Balltre, så han kan slå kvinner som ikke adlyder ham? For kvinnene skal gjøre som han sier. De er hans slaver. Ser du ham nå? Ser du innvandrermannen?

Dødsstøtet. Bildet er i fokus nå, han står klarere for oss. Etter 2001 er han ikke bare trøbbel på gaten, han truer med å sprenge hele landet i luften. Det er "bare er et tidsspørsmål før terrorister slår til mot et mål i Skandinavia", sier norsk sikkerhetspoliti. Asylsøkerdrapene plasserer ham som irrasjonell og uberegnelig. Gjengvolden viser ham bevæpnet i mafialignende nettverk. Slik er frykten plantet. "Gjerningsmannen er av utenlandsk opprinnelse," sto det på valgplakatene til Norges for tiden største parti i fjor. Det var alt de trengte å si.

Men dødsstøtet mot innvandrermannen kommer ikke fra Frp. Det kommer fra feministene. Innvandrerkvinnen er i alle fall et offer – sympatisk smilende, der hun snakker sjarmerende dårlig norsk og passer ungeflokken. Bare så synd at innvandrermannen holder henne tilbake. Med Koranen i hånd tviholder han på patriarkalsk enevelde i familien. Dermed er han ikke lenger verdig de velmenendes sympati, han er ikke lenger minoritet. Han er selv undertrykkeren, patriarken – mektig og voldelig.

Kjønnsapartheid. Krisesentrene melder at stadig flere undertrykte innvandrerkvinner oppsøker dem. I fjor var 51 prosent av brukerne født i utlandet, ifølge Statistisk sentralbyrå. Det er en økning på 19 prosent på bare fem år.

40 prosent av overgriperne var menn av utenlandsk opprinnelse, viste en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Over en firedel av dem hadde afrikansk, asiatisk eller søramerikansk opprinnelse.

Sosialantropolog Inger Lise Lien ved NKVTS utdyper dette bildet. Hun snakker om et kvinnesyn forankret i pakistansk æreskodeks. Kvinnene skal helst være rene og uskyldige. Til og med tankene skal være dydige – hun skal ikke være opptatt av sex. I Pakistan gjennomføres Purdah-systemet, der kvinner og menn er separert. Det er kvinneavdelinger og mannsavdelinger i busser og på spisesteder. "Et slags kjønnsapartheid," kaller Inger Lise Lien det.

Hva skjer så når mann og kvinne emigrerer?

– Da får du ulike strategier. Enkelte menn forsøker å bevare kvinnen i sin gamle, kjente form. Derfor ønsker de å gifte bort sønnene i Pakistan, og få opp ubesudlede kvinner, forklarer Lien.

Andre prøver å tilpasse seg kvinnesynet i majoritetssamfunnet, uten å skifte verdier.

Fryktet. Tallfestingen mangler. Det finnes ingen kartlegging eller kvantitative undersøkelser av hvilke kjønnssyn som er dominerende i innvandringsmiljøene. Men krisesentrene er et barometer, ifølge Lien.

– Når du ikke har gått gjennom en prosess av humanistisk diskurs, og når æreskodeksen er så dominerende, sier det seg selv at den tankegangen blir sittende igjen. Mannen er respektert når han er fryktet. Det er lett å ty til vold. Frykten har betydning for respekt og ære. Kvinnen skal frykte sin manns reaksjoner, hun må være trofast. I ytterste konsekvens resulterer det i æresdrap, sier Lien.

– Innvandrermenn møter en forventning om at de skal være ordentlige menn. De skal være brødvinnere. De skal beskytte kvinner mot andre menn, beskytte henne mot andres begjær. I landsbyene er man mann hvis man kontrollerer andre mennesker. De synes ikke alltid norske menn er mandige, fordi de ikke kontrollerer kona. Men norske menn har Nansen-ånden, en annen type mannemodell.

Norskpakistaneren spesielt. Men ... er dette alt?

Kan det være andre måter å skrive om den norskpakistanske innvandrermannen på?

La oss forsøke.

Forsøk 1. Utgangspunktet.
FNs utviklingsfond har laget en likestillingsindeks. Gender Empowerment Measure (GEM) heter den. Den er satt sammen av tre ulike "mål" for likestilling: 1) økonomisk deltagelse og medbestemmelse, 2) politisk deltagelse og medbestemmelse og 3) makt over økonomiske ressurser. I denne indeksen scorer Norge høyest av alle land i verden, mens Pakistan er i den andre enden av skalaen – nummer 71 av de 80 landene som er med på denne listen.

Vi kan se på andre indikatorer – hvor mye kvinner tjener i forhold til menn, for eksempel. Her er Norge på fjerdeplass i verden: Norske kvinner tjener 75 prosent av mennenes lønn. Pakistanske kvinner tjener 34 prosent av mennenes lønn og er nummer 138.

Hva så med kvinnelig representasjon i regjeringen? Norge er på femteplass i verden, Pakistan er nummer 146.

Norske kvinner fikk stemmerett i 1915, pakistanske kvinner i 1947. Første norske kvinne på Stortinget ble valgt i 1911, første pakistanske kvinne i 1973.

Indikatorene danner et bilde av to samfunn med radikalt ulike kjønnsroller. En innvandrer fra Pakistan til Norge vil brutalt bli konfrontert med dette gapet. Han må finne en strategi å møte det på. Noen kan holde på det kjønnsrollemønsteret de er vant med. Andre kan forkaste tradisjonene sine og adoptere mønsteret på det nye stedet. Og så er det de som vil finne en middelvei.

Forsøk 2. Den konservative mannen.
Zahid Mukhtar er lege og har vært talsmann for Islamsk Råd. Han holder på et kvinnesyn slik han mener det er bestemt i religionen. Kvinner og menn er født ulike, sier han:

– Det er medisinsk dokumentert at minst hundre strukturer i hjernen er ulike. Menn og kvinner løser problemer på ulike måter, tilfredsstiller seg på ulike måter, og er utstyrt ulikt fysisk. Når denne forskjellen er erkjent, bør det tas hensyn til det når oppgavene i samfunnet skal fordeles, mener han.

Mannen bør være hovedforsørger.

– Hvis et par mener det er en god løsning at begge jobber, er det greit, sier Mukhtar.

– Men hvis mannen kan forsørge familien og gi god standard, bør kvinnens plikt være overfor mann og barn.

Den norskpakistanske idealmannen, slik Mukhtar ser ham, skal forsørge familien, men tolererer også at kvinnen jobber. Hvis begge jobber, bør oppgavene i hjemmet fordeles likt. Men noen oppgaver er mer "kvinnelige" – menn vil heller rydde i huset og snekre enn å vaske og lage mat. Å oppdra barna er de to om.

Idealkvinnen bør på sin side holde seg til muslimske lover og passe på familien. Skal hun ta seg jobb, bør hun gjøre det på "en sømmelig måte".

– Det vil si at hun ikke går halvnaken i miniskjørt eller utringede bluser, ikke kler seg utfordrende, i tangatruse nærmest, men innen de muslimske kodeksene som gjelder, forklarer Mukhtar.

Han mener kvinner styrer mer enn man kan få inntrykk av.

– Mitt inntrykk er at 95 prosent av norske menn blir styrt av kvinnene sine, mens 70–80 prosent av innvandrermennene blir det samme, sier han.

– Når norske menn kommer på legekontoret, er det mange som sier at "kona ville jeg skulle komme". Blir det snakk om matvaner, kommer det frem at det er kona som bestemmer der også. Og snakker man om ferie, er det også kona som tar avgjørelsene.

– Er likestillingen gått for langt i Norge?

– Jeg tror mange mener at vi nå er på andre siden av nullpunktet. Kvinnene har nå mest å si. Jeg har inntrykk av at mange norske menn føler det slik. Ikke at de blir undertrykt, men de føler at de blir styrt. Det samme ser man hos mine landsmenn, selv om menn der styrer litt mer.

Den konservative mannen mener likestillingen i Norge går på bekostning av familien.

– Jeg har kritisert eldreomsorgen i Norge. Den kan kanskje ses på som en ulempe ved likestillingen, sier Aslam Ahsan, som leder Ressurssenteret for pakistanske barn.

– Eldre i våre samfunn blir tatt vare på. Staten kan ikke gi den samme varme og omsorg som familien. Det samme gjelder barna. Barnehagene og eldreinstitusjonene er to klare ankepunkter mot likestillingen, mener Ahsan.

Forsøk 3. Den liberale mannen.
Akhtar Chaudhry er bystyrerepresentant for SV. Han mener mann og kvinne bør være likestilt på kjøkkenet, i husarbeidet, og i oppdragelsen av barna. Han mener et likestilt samfunn som Norge egentlig er "helt tilpasset det islam foreskriver". Det er et muslimsk "paradis", sier Chaudhry.

– De rettigheter og lover Norge gir, er de samme som den muslimske tradisjonen ønsker å gi kvinnen. Hvis den pakistanske mannen er tro mot muslimsk tradisjon, må han se at han har kommet til et land der alt er fiks ferdig slik tradisjonen krever, mener han.

– De fleste muslimer ser ikke ut til å tolke det slik?

– Nei, men de som forstår tradisjonen, må tolke det slik. La oss ta eierforhold i ekteskap: Norsk lov sier at mann og kone skal eie likt – dette er det samme som i den muslimske tradisjonen. La oss ta oppløsning, skilsmisse. Muslimsk tradisjon stiller kvinne og mann likt. Det høres kanskje merkelig ut, siden mannen de siste 1100 årene har vært kvinnen overlegen, men slik har det vært bare fordi mannen har hatt makten til å tolke Koranen. Slik jeg tolker den, stiller mann og kvinne likt. Da er ekteskapet en frivillig avtale mellom to voksne mennesker, og da kan de samme menneskene også gå bort fra denne avtalen.

Chaudhry mener den pakistanske mannsrollen ikke er bygget på religion, fordi den er lik over hele subkontinentet (India og Pakistan) der muslimer er i mindretall. Derimot har religionen vært brukt til å befeste og forsterke kjønnsrollemønsteret.

– Er det et mål at norsk-pakistanere skal være likestilt, eller bør de velge selv hvordan de lever i familien?

– Jeg opplever den "norske" likestillingen som etterlengtet, særlig hos kvinnene. Hun får alle rettigheter. Våre unge ser også dette som sin overbevisning.

– Hva er den ideelle mannsrollen?

– Den norske tradisjonen er idealet. Det er der den pakistanske mannen og kvinnen må befinne seg.

Forsøk 4. Mannen som kommer i skvis.
La oss nå forestille oss mannen-i-skvis. Mannen-i-skvis er født og oppvokst i et land der mannen styrer. Plutselig kommer han til et sted der helt andre maktforhold og omgangsformer gjelder. Hva skjer? Han kommer i skvis.

Aslam Ahsan forteller:

– Jeg kom til Norge i 1971, og for meg var dette med pupper og lår og alt mulig noe jeg fordømte på det sterkeste. Innerst inne tenkte jeg: "I all verdens rike! Hva slags samfunn er dette?" Det så veldig horete ut, rett og slett.

Ahsan sier han ikke greide å se på kvinnene. Han var ikke vant med å se så mye som en kvinnearm, han så ikke håret deres, og plutselig sto de foran ham "helt nakne".

– De virket frastøtende på meg, og for meg trakk det også kvinnene nedover på verdilista, forteller han.

Han sier han begynte å "stille tusen spørsmål". Etter hvert begynte han å forstå kulturen. Nå går han gjerne selv i badebukse eller shorts når han er på fjellet.

Men å se halvnakne kvinner er bare det første sjokket for mannen-i-skvis. Det neste er å gi fra seg makt. I Norge kan kvinnen gå til fylkesmannen og søke skilsmisse. Mannen, som har sittet med makten, ser at kortene blir snudd.

– Pakistanske menn må sitte og se på at kvinnene plutselig får en mye sterkere posisjon. Når hans makt blir så enormt redusert, stilles han overfor store utfordringer, forklarer Akhtar Chaudhry.

– Du kan tenke deg en mann som kommer fra Pakistan, henter kone derfra, og alt er bundet i tradisjonene derfra. Så, plutselig en dag søker kona om skilsmisse. Tradisjonen tro er det han som skal ha makten, men så mister han den. Det er en enorm krise i forhold til det han er oppdratt til.

Ahsan forklarer at pakistanske menn kan oppleve det som svikt eller fornærmelse fra kvinnens side hvis hun opptrer avvikende fra pakistansk familietradisjon. Men en norsk-pakistansk kvinne, vant til individualismen og likestillingen, vil ikke ønske å innta denne rollen i storfamilien. Hun strekker ikke til.

Hva gjør så mannen-i-skvis når han mister sin makt?

– Når man ikke finner riktige argumenter, hender det man tyr til vold, sier Aslam Ahsan.

– Jeg har vært borti mange slike saker. Det har ikke noe med kultur eller religion eller tradisjon å gjøre, men med utdannelse og samfunnsforståelse.

Forsøk 5. Cricketmannen.
Thomas Michael Walle er sosialantropolog og stipendiat ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Han har forsket på innvandrermannen gjennom å studere et norsk-pakistansk mannsfellesskap – et cricketlag. De han intervjuer begynner gjerne med å si at de "ikke er kriminelle og ikke slår kona", og antar dermed at de ikke er interessante.

Men Walle er interessert i andre ting. Han beskriver deres måte å være mann på. Altså: cricketmannen. Cricketmannen uttrykker sin maskulinitet gjennom cricket. På banen setter han pris på 1) evnen til mental ro, sindighet, strategisk tenkning og rasjonalitet, og 2) evnen til spektakulære enkeltprestasjoner, den eksplosive evnen. Den ideelle cricketmannen balanserer disse egenskapene.

Utenfor banen er cricketmannfellesskapet hierarkisk. Mens det norsk-norske "gutta"-begrepet er egalitært (alle "gutta" er en del av "gutta" uansett økonomisk situasjon, alder og posisjon), respekterer cricketmannen et hierarki. Dette er knyttet til alder, sosial status og politisk/økonomisk posisjon, og vises i hvordan mennene hilser og omgås.

Cricketmannen synes dessuten det er greit med litt fysisk intimitet. Den norske "fotballmannen" kan kose litt med andre menn etter et mål, eller henge arm i arm i fylla klokka tre om natten. Men cricketmenn synes det er ok at folk holder hender og tar på hverandre når de snakker sammen. "Utseende og fremtoning blir hyppig kommentert, om det så er uønsket hårvekst, nye klær, en veltrent kropp eller de ti ekstra kiloene som har kommet til siden forrige sesong," skriver Walle. Men at denne "intimiteten" ikke må forveksles med homoseksualitet – cricketmannen aksepterer ikke homoer. Det tas for gitt at alle er hetero.

Hva mener cricketmannen om kvinner?

– Det er ikke et fremtredende diskusjonstema, sier Walle.

Cricketmannen snakker mest om cricket.

– Hva mener han om arbeidsdeling i hjemmet?

– Tendensen er nok at kvinnen er hjemme med barna. Men det er en situasjonsbestemt ting og har ikke noe med ideologi å gjøre. Kona kan være hjemme med barna fordi de ikke har reflektert over det, fordi barna skal lære urdu før de begynner på skolen, eller fordi mannen har en type jobb som gjør det naturlig.

– Det er ikke en 1:1-likestilling, men en balanse à la "jeg bestemmer på det området, hun på det området". Det er et forhold mellom idealer i samfunnet og hvordan ting praktiseres. Et norsk par vil kanskje tolke det slik at de gjør like mye i hjemmet, men samtidig er det et gap mellom de diskursene som finnes og det man faktisk gjør, konstaterer Walle.

Forsøk 6. Den metroseksuelle gjengmannen.
Cricketmannen er ganske usynlig i Norge – kanskje fordi så få nordmenn følger med på cricket? Til gjengjeld er nordmenn veldig interessert i gjengvold. Dermed er "gjengmannen" godt kjent. Forskerne Willy Pedersen og Viggo Vestel ved NOVA har studert byvankere som ikke nødvendigvis er med i gjenger. I artikkelen "Tvetydige maskuliniteter, appellerende seksualitet" (Tidsskrift for samfunnsforskning, februar 2005) beskriver de denne typen mann gjennom tre norskpakistanske informanter.

De finner at han bak sitt "machoimage" har ganske "metroseksuelle" kjennetegn. Han er "opptatt av kostbare klær, dyre biler, smykker og en macho holdning", skriver de. "I tillegg finner vi betoning av hardhet, muskelmasse og kompetanse på våpen og kamp." Gjengmannens stil er inspirert av gangsta-rap, house og techno. Stilen blir betegnet med uttrykket "wolla", som kommer av "jeg sverger at det er sant, ved Allah".

Gjengmannens kvinnesyn er preget av dobbeltmoral, mener de to forskerne. Han foretrekker kvinner som er dydige (helst jomfruer), men selv er han seksuelt aktiv. Forskerne ble slått av det romantiske kjærlighetsidealet gjengmannen la for dagen: "De formulerte seg på en ledig og overbevisende måte i en språkdrakt som for menn med norsk bakgrunn ville virket søtladen og klisjefylt." De var kritiske til sine egne erotiske eventyr, og søkte etter "ekte kjærlighet", skriver de. Gjengmannen "la liten vekt på instrumentell seksuell ytelse og kunne godt betone situasjoner der mangelen på seksuell lyst var fremtredende. Språket var lite preget av skryt eller forstillelse, men dette kombinert med verdier knyttet til kjærlighet som kan virke svulstig og tåredryppende".

– Hva mener gjengmannen om likestilling?

– Lite, sier forsker Viggo Vestel ved NOVA.

– Han har ikke noe reflektert forhold til det.

Men kjønnsrollemønsteret er ganske tradisjonelt, ifølge Vestel. Hip-hop (hvis kvinnesyn kan observeres på MTV) er den dominerende stilen. Men her er likevel et skille – sisters vs. bitches. Bitches er med på det meste, sisters skal behandles med respekt.

Forsøk 7. Mannen slik en kvinne ser ham.
Iffit Qureshi er kvinne og samfunnsdebattant. Hun mener likestilling er et vanskelig tema for den norsk-pakistanske mannen. De yngre, som er vokst opp i Norge, kan delta på kjøkkenet og ta seg av barna, men er ikke så flinke med oppvask – "som i norske hjem er det fortsatt mye som faller på kvinnen". De eldre har fortsatt en tradisjonell kjønnsrolle.

– Stemmer bildet av patriarken som slår kona med Koranen i hånd?

– Jeg tror ingen mann som slår kona gjør det med inspirasjon i Koranen. Veldig få pakistanere har i det hele tatt lest oversettelser av den. De vet ikke hva som står der.

– Hvor utbredt er vold i hjemmet?

– Norsk-pakistanske menn kan nok lettere ty til vold enn norske menn, og noen kan være grovere. Men dette må ses i sammenheng med flere ting. Vold i hjemmet må for eksempel ses i sammenheng med arbeidsledighet. De mennene vi snakker om her, sliter økonomisk. De klarer ikke å forsørge familien, og det er et slag mot deres stolthet.

– Tror du mange norsk-pakistanske menn ser på norske kvinner som horete?

– Nei. Tvert imot vet jeg at mange av dem synes det er deilig å være sammen med norske kvinner, for de har ikke de samme sperrene – det er ikke så vanskelig å gå ut med dem, og man må ikke spørre foreldrene om lov for å gifte seg. Men når det går til helvete med de norske kvinnene, henter de seg heller en pakistansk kone.

– Mener de at likestillingen har gått for langt?

– Når nordmenn begynner å snakke om at gutter skal leke med dukker, og at man skal tvinge frem forandringer i kjønnsroller, så synes de nok det. De har en naturlig holdning til ulike roller – de sier de er sterkere enn kvinnene, mens kvinnene er bedre omsorgspersoner. De er prinsipielt for likestilling, men mener det er naturlig at man har forskjellige oppgaver. De setter familien utrolig høyt, og mange av dem vil nok gjerne at moren er hjemme når barna er små. Men dette er så sammensatt. Jeg kan ikke gi deg noen grove generaliseringer.

Forsøk 8. Den skumle mannen som synes det er helt greit å virke skummel.
Studier av gatekultur viser at det er viktig å ha et rykte som farlig for å unngå bråk, skriver UiB-stipendiat Sveinung Sandberg. Han har studert innvandrerungdom som er "byvankere" i Oslo sentrum. Der observerte han at innvandrermenn bevisst bruker norsk-nordmenns frykt som beskyttelse. "Generelt viser studiet hvordan enkelte grupper aktivt forholder seg til offentlige stereotypier og bruker disse i positive iscenesettelser av seg selv," skriver Sandberg.

Fordommene blir en beskyttelse. Innledningen på denne saken var dermed et bidrag til disse unge innvandrermenns trygghet.

Den beste måten. Dette var åtte forsøk på beskrive innvandrermannen og hva han egentlig mener om likestilling. Ingen av dem representerer den fulle sannheten, men vi kan vel heller ikke si at noen av dem er helt feil? Noen konklusjon kom ikke denne journalist frem til. Jeg lanserer heller noen spørsmål "for videre studier": Tør den konservative mannen si det som det er, eller holder han kjeft for å være politisk korrekt? Er den liberale mannen så liberal som han sier, eller er han bare idealistisk? Hva sier den norsk-norske mannen om likestilling når kona ikke hører? Hva skjer videre med mannen-i-skvis?

Er den ene måten å være mann på bedre enn den andre?

........

(Fyll inn svaret selv).