En tirsdagsmorgen for fem år siden, så jeg ut av vinduet på jobben og så en skyskraper i brann. Røyken veltet utover. Et fly hadde styrtet inn i World Trade Center. De neste timene, mens jeg gikk nedover Third Avenue i retning Chinatown, så jeg mye smerte. Ambulanser med taket fylt av aske, gråtende mennesker, sorg, panikk. Det er i grunnen her, for fem år siden, at denne reportasjen begynner, selv om den fysisk sett begynner idet jeg og fotografen kjører til Islamic Cultural Centre på Grønland.

Gåten. Den gjengse oppfatningen den gangen, høsten 2001, var at terrorangrepet var gjennomført av radikale muslimer som så det som sin religiøse plikt å kjempe mot Vesten. Noe slikt. Slik jeg husker det, var det hele tiden forvirring om hva de ville, om hva som hadde motivert dem, bortsett fra en slags udefinert "ondskap". Spørsmålet "Why do they hate us?" ble stadig gjentatt i media, og spørsmålet dukket opp selv på forsidene, som om det i seg selv var nok til å selge aviser.

Det var en gåte. I ettertid kan jeg ei heller huske å ha fått noe svar. Selv fem år etter grubler jeg. Antagelig har jeg vært ignorant, men som John Lennon synger: "I'm not the only one." Det uuttalte svaret synes å være "ett eller annet med islam". Det skal være noe med islam som avler terrorisme. Det skal visstnok stå noe i Koranen som får sinte unge menn til å gå bananas.

Her er vi ved oppdraget vårt, i dag, fem år etter: Jeg og fotograf Brun er sendt av redaksjonen for å lete etter svar på spørsmålet: "Er islam en voldelig religion?"

Gymnastikk. Vi går til verket en tirsdag ettermiddag på Islamic Cultural Centre, Tøyenbekken, Grønland. En blålig opplyst skohylle tar imot oss, og vi kjenner en svak eim av fotsvette. Vi spør etter imam Mehboob Ur-Rehman, men treffer i stedet tre pensjonister: Ashraf (66), Safdar (68) og Bashir (68). De kommer hit på ettermiddagene for å drikke te, henge og diskutere politikk før de går hjem til middag.

– Å be er litt som gymnastikk, sier Bashir og alluderer en morgengym-bevegelse:

– Man holder seg i form.

– Alle religioner sier gode ting. Forskjellen er liten, sier Safdar.

– Hvorfor er vi delt i så mange grupper? Det var jo bare én Adam, konstaterer Bashir.

– En religiøs mann har et mykt hjerte. En slik mann kan ikke bli slem. Gjør han noe galt, vil Gud straffe ham, sier Ashraf.

Safdar kommer med cola og te til oss.

Jeg har forsøkt å lufte spørsmålet om vold, men det avstedkommer bare noen generelle betraktninger, av typen "det er for lite ærlighet i verden", "for mye korrupsjon", "for lite fred". Imamen er dessuten ute.

Vi takker for teen og sier vi kommer tilbake neste dag.

To sider islam. Den amerikanske 11. september-kommisjonens rapport skal visstnok gi svar på det meste. Den er dessuten tykk som et dyr. Til min store overraskelse er bare to sider satt av til temaene "Islam" og "Bin Ladin's worldview". Her er ingen Koran-sitater, lite religion. Derimot brukes litt plass på den egyptiske forfatteren Sayyid Qutb, som inspirerte bin Laden.

Qutb mente verden var full av jahiliyya – barbarisme, umoral og vantro. Mennesket var tilbøyelig til denne jahiliyya, fordi tilstanden var mer behagelig enn islam. Her var det ingen mellomting – man måtte velge mellom jahiliyya og islam, mellom djevelen og Gud. Alle muslimer måtte kjempe mot jahiliyya.

"Mange amerikanere spør seg: Hvorfor hater de oss?" står det i 11. september-rapporten. Bin Laden skal visstnok ha besvart spørsmålet: "[Han] sier at Amerika har angrepet islam, og er ansvarlig for alle konflikter der muslimer er involvert. Dermed holdes USA ansvarlig når israelere kriger mot palestinere, når russere slåss mot tsjetsjenere, når indere slåss mot muslimer i Kashmir, og når Filippinene kjemper mot muslimene på øyer i sør." Altså: USA bekjempes i vid forstand.

11. september-kommisjonen besvarer også et annet spørsmål: Hva kan vi gjøre for å stanse disse angrepene?

Al-Qaidas svar skal være at amerikanerne må forlate Midtøsten, konvertere til islam og stoppe all umoral og gudløshet i sitt samfunn. "Det er trist å fortelle at dere er den verste sivilisasjonen verdenshistorien har sett," skal al Qaida-ledere ha sagt.

Men noe nærmere svar på vårt anliggende kommer vi ikke her.

Sverdverset. Da kvelden kommer leser jeg Kari Vogt og Anders Hegers bok Bruddet. Koranen er mangfoldig, skriver de, den peker i mange retninger. "Så rik er Koranen og tradisjonen etter Muhammed, at en leser med egen agenda alltid vil kunne finne det han trenger." I et kapittel fremgår det at en av kaprerne, Muhammed Atta, leste i Koranen natten før angrepet. Han leste blant annet et vers som kalles "sverdverset":

Men når de fredlyste måneder er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt! Men hvis de omvender seg, forretter bønnen og betaler de rituelle bidrag, så la dem dra sin vei. Gud er tilgivende, nåderik.

Av islams fiender brukes dette verset som eksempel på religionens brutalitet. Av fundamentalister brukes det som ledesnor, heter det i boken. Da betyr det mindre at Koranen også sier:

Kjemp Guds sak mot den som bekjemper dere, men gjør dere ikke skyldige i aggresjon. Gud liker ikke de aggressive. (Sure 2, vers 190.)

Krig er krig. Neste morgen går jeg rett til en imam på Tøyen og spør: "Kan islam tillate vold?" Imamen parerer kjapt:

– Svaret er nei. Dette er sagt gang på gang til alle medier. Vold har ingenting med islam å gjøre.

Han vil ikke gi noe intervju, men spørsmålene mine kan raskt besvares.

– Finnes det tilfeller der vold kan rettferdiggjøres?

– Ikke bortsett fra i en krig. Men selv i en krig har islam klare regler. Man skal ikke drepe eldre, kvinner, eller barn. Man kan ikke legitimere vold eller terror innenfor islam.

– Men i en krig er det lov.

– Det sa jeg jo nettopp.

– Så lenge man ikke dreper sivile.

– Krig er krig. Det er en ekstrem situasjon, absolutt siste løsning. Man skal ikke drepe kvinner, eldre eller barn. Man skal heller ikke ødelegge fruktbare trær.

I det godes tjeneste. Mitt selvpålagte etterutdanningsregime fortsetter med PRIO-forsker Åshild Kolås artikkel "Militant islamisme og 'legitim vold'" fra tidsskriftet Babylon. Kolås skriver at militante islamister mener vold er tillatt "i det godes tjeneste". Men er der tillatt bare i forsvarssituasjoner, eller er angrep også greit? Det diskuteres.

Al-Qaidas forståelse skal være at islam er angrepet av USA. Det er dermed en krigstilstand. Soldater kan bruke vold mot andre soldater. Men er en terrorist en soldat?

Nei, mener verdenssamfunnet. Ja, mener de militante islamistene.

Så til neste spørsmål: Hvem er stridende og hvem er ikke-stridende i denne "krigen"? Kan sivile være fienden?

Ja, mener noen, fordi fienden også dreper sivile (e.g. i Gaza og Ramallah). Noen mener sågar at det ikke finnes sivile i Israel, fordi alle israelere avtjener verneplikt.

Ali Osman Zor i den tyrkiske islamistorganisasjonen IBDA-C mente at terrorofrene i London ikke var uskyldige, fordi de betalte skatt til de britiske myndighetene og hadde stemt for Tony Blair.

Hamas-talsmann Hassan Yusef mente på sin side at London-bombingen var "en kriminell handling, som var tilfeldig og rammet blindt". Konklusjonen min blir at det pågår en masse debatter, og at tolkningene tøyes etter ønske.

Byggeboom. På andre forsøk ved Islamic Cultural Centre finner vi imam Mehboob Ur-Rehman opptatt med elever. De sitter og pugger – kvinnene leser, mens barna kjeder seg. Vi ledes til et møterom. Talsmann Syed Rizwan skal være tolk for oss. Han har hvit skjorte med "Oslo Taxi"-merke på. På bordet mellom oss står en modell av en moské de skal bygge. Optimismen er stor i moskébransjen – det bygges både her og der. Snart kommer imam Mehboob Ur-Rehman inn til oss, med tykke briller, langt grått skjegg og et bestefarsaktig smil.

– Hva sier Koranen om vold? skyter jeg fra hoften.

– Takk for at dere tar opp dette viktige temaet, svarer imamen.

– Islams prinsipp er at hvis andre øver vold mot deg, skal du ikke ta igjen på samme måte. Islam lærer om toleranse. Men én ting er hva islam sier, en annen ting er hvordan det praktiseres. Hvis islamske stater hadde fulgt religionen, hadde det ikke vært vold der. De mangler den toleransen islam foreskriver. Og når det ikke er rettferdighet i samfunnet, prøver noen å ta hevn.

– Kan Osama bin Laden være en god muslim?

– Vi kjenner ham bare gjennom media. Han gjorde forretninger med USA, så de kjenner ham bedre enn oss. Men hvis bin Laden har angrepet World Trade Center, har han ikke gjort noe bra for islam. Det er ikke islams måte å gjøre ting på.

– Når man ser urettferdighet, kan man da ty til våpen?

– Nei. Koranen tillater ikke det. Men når en person blir mishandlet gjentatte ganger og ikke får rettferdighet, hører han ikke lenger på imamen. Da tar han loven i egne hender.

– Men finnes det ting i Koranen som kan rettferdiggjøre terror?

– Nei.

– Kan en god muslim bli terrorist?

– Nei, nei, nei. En god muslim følger profetens vei, og profeten skadet ingen i sitt liv. Det står klart og tydelig i Koranen at man skal kjempe for sine rettigheter innen statens lover. Koranen sier også at hvis én person blir drept, er det som å drepe hele befolkningen. Profeten levde 13 år i Mekka. En god del muslimer ble drept i disse årene, men likevel ble det ikke gitt lov til å ta hevn.

– Men hva med Palestina? Får ikke folk lov til å kjempe imot når de blir undertrykte?

– Da kommer det nok litt andre regler, spøker tolken.

Imamen går ut en tur. Snart kommer han inn igjen med te og cola til oss. Han fyller plastkrusene våre med brusende cola og heller varmt vann i tekopper.

– Det er ikke rettferdig at noen skal undertrykkes hele tiden, over lang tid. Men for å gjøre motstand spør ikke palestinerne noen imam. De forsvarer seg selv.

– Men når Muhammed var i Mekka tok de jo ikke igjen? Var ikke det et eksempel som alle skulle følge?

– De som var voldelige mot muslimene i Mekka, sto alene. Men palestinerne blir undertrykt hele tiden og hele verdenssamfunnet er imot dem. Da palestinerne brukte våpen, ble de kalt terrorister. Da de gikk til demokratiske valg ble de stoppet. Derfor kan man ikke kreve at de følger eksempelet fra Mekka.

Realitetsorientering. Jeg ringer Tord Østberg. Han er lege og skribent med interesse for islam.

Østberg mener Koranen forholder seg til vold på en annen måte enn Bibelen. I Det gamle testamente omtales flere voldelige situasjoner, men Det nye testamente unnlater i stor grad å forholde seg til vold. Denne nytestamentlige holdningen er opphavet til den kristen-humanistiske retorikken. Ideen om "å vende det annet kinn til" overtar, ifølge Østberg, for den gammeltestamentlige tanken om å revansjere "et øye for et øye og en tann for en tann".

Koranen, på sin side, skal ha en balansert forståelse, der vold kan aksepteres dersom den fremprovoseres.

– Store deler av Koranen ble formulert mens det muslimske samfunnet var i krig, sier Østberg.

– Muhammed måtte derfor ta stilling til aggresjon på en annen måte enn Jesus. Jesus ledet en marginal gruppe uten maktmidler eller politiske ambisjoner, mens Muhammed innledet en av historiens mest vellykkede territoriale ekspansjoner. Som alle religioner har islam en aggresjonsregulerende intensjon, men Muhammed kunne ikke tillate seg å benekte aggresjonens mulige verdi.

– Hvordan skal man da forklare all aggresjonen kristendommen har stått for?

– Religiøse systemer kan ikke oppheve biologiske drivkrefter og sosiale/politiske konflikter. Men jeg vurderer Koranen som mer realitetsorientert i sin håndtering av temaet. Det nye testamente er preget av en sterkere idealisme, som er mindre anvendelig i pressede situasjoner, sier Østberg.

Islam, islam, islam. I Motzfeldtgate står en flunkende ny moské klar med plass til 4000 mennesker: Central Jamaat-E Ahl-E Sunnat.

Imam Nehmat Ali Shah guider oss i enorme, tomme rom. 6400 kvadratmeter, 95 millioner kroner i byggekostnader. Her er parkeringshus, islamsk kunnskapssenter, datarom med leksehjelp. Etter en lang omvisning setter vi oss ned i skinnsofaer – imponerte.

Den gode stemningen varer helt til jeg bringer spørsmålet på bane, og imamen irritert svarer at "islam er fredelig".

– Islam sier at vold ikke skal forekomme. Ingen har rett til å ta liv. Men man kan forsvare seg. Islam sier at ett menneskeliv er for mye verdt til at man kan drepe. Det er heller ikke lov til å drepe et dyr eller ødelegge et tre.

– Hvordan kan noen da forsvare terror? Er de dårlige muslimer?

– Nå stiller du samme spørsmål igjen, sier Ghulam Sarwar.

Han er styremedlem i moskeen. Han er en slags tolk, men noen ganger virker det som han legger egne meninger i svarene, for de synes å være lengre enn imamens.

– Det er synd at Vestens media bare skriver "islam, islam, islam", sier Sarwar.

– Hvorfor gjør dere det? En som dreper har ingen religion. En terrorist har ingen religion. Det vet da dere også. Koranen er oversatt, så dette må dere forstå. Terrorister har ingen religion.

– De er ikke religiøse?

– De sier kanskje at de er det, men når de ikke følger reglene, har de ingenting med islam å gjøre. De hevner. Hvis din familie var drept i Afghanistan, ville du ønske å hevne deg på Bush. De har sett vold mot sine egne, og så vil de hevne seg. Kanskje noen ser at de har skjegg, og derfor tror at de er muslimer? Men du har jo også skjegg.

Her blir jeg sittende, ubevisst, å klø meg litt i skjegget. Sarwar kommer inn med et brett søte kaker og enda litt te og cola.

– Men hva med Palestina, der folk blir undertrykt av en sterkere part. Kan man ty til vold der?

– Som jeg har sagt tidligere: Hvis noen bruker vold mot palestinere, må de enten forlate stedet, eller slåss tilbake. Hva mener du om det, spør imamen.

– Eh... vet ikke?

– Hvem er terrorister: israelerne eller palestinerne?

– Ehh... forskjellige former ...?

– Nei. Israel har atombomber, raketter, fly. Hva har palestinere? De er fattige, har ikke mat, ikke drikke. De bombes hver dag. Hva er da terror?

– Men hva sier religionen til dette?

– Ingen religion tillater terror. Ikke jødedom, ikke kristendom, ikke islam. Dette er ikke et religiøst problem, det er et voldsproblem.

– Men kan noen misbruke religionen?

– Nei. For det er ikke et religiøs sak i det hele tatt.

På dette tidspunktet har vår "tolk" Ghulam tatt seg av noen pakistanske gjester. Jeg sitter og knoter med imamen, som snakker dårlig norsk.

– Ja vel. Så hva var det du spurte ham om, spør Sarwar da han kommer tilbake.

– Jeg sa: Osama bin Laden bruker vold, og sier samtidig at han er muslim …

– Nå tror jeg du har stilt det samme spørsmålet flere ganger. Han svarte deg jo at terror ikke har noen religion. Osama bin Laden er en voldelig mann. Men hvilken makt har han? Hvem er sterk, hvem bruker vold? Hvor mange mennesker har dødd på grunn av dette? Hvor mange dør hver dag? Hvem har drept flest mennesker?

– USA?

– Og så spør du om Osama? De har brukt et navn. Vesten bruker et navn.

– Hva bruker de det navnet til?

– Det er bare et navn. De dreper på grunn av ham. Hele Bagdad er ødelagt. Og det er lov, fordi Osama kanskje er der? Hva mener du om det? Jeg skal si deg en ting: En sterk maktperson, han dreper og ødelegger andre. Har de andre da lov til å gråte eller ikke?

Spørsmålet blir hengende litt i luften, for snart er det bønnetid.

Selv rusler jeg ut, og konstaterer at min søken etter svar verken avstedkommer religiøs brobygging eller dialog mellom sivilisasjoner, bare en masse klumsete, ubehagelige dialoger over cola og te.

Forsvarskrig. Thomas Hegghammer, forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), har større tålmodighet for min utstuderte inkompetanse, som jeg har dyrket frem gjennom år med livssynsundervisning og ateisme. Han forklarer meg at "det egentlig handler om" to teologiske debatter:

1) Når er det legitimt å øve vold mot muslimske makthavere?

2) Når er det legitimt å kjempe mot ikke-muslimer som okkuperer muslimsk territorium?

Av disse er "2" lite kontroversiell, for den behandles grundig i den teologiske litteraturen. Jihad-begrepet handler om denne typen forsvarskrig. Debatt "1" er derimot kontroversiell, for den omhandler vold mot andre muslimer. Moderne radikale teologer forsøker å løse dette ved å erklære korrupte statsledere for ikke-muslimer (takfir).

Militante islamister kjemper for forskjellige ting. Sosiorevolusjonære grupper (GIA i Algerie, Egyptisk Islamsk jihad) kjemper om statsmakt i sine respektive land.

Nasjonalistiske/separatistiske grupperinger (f.eks. Hamas, Hizbollah) kjemper for et spesifikt territorium som de mener er okkupert.

En tredje type aktører er globale jihad-grupper (f.eks. al-Qaida). De mener Vesten, ledet av USA, fører krig mot umma, mot hele den islamske verden, og okkuperer og dreper muslimer. Muslimene må derfor forsvares med alle midler, overalt, også gjennom angrep mot sivile. De sivile har nemlig stemt og betaler skatt, og er dermed ansvarlig for hjemlandets utenrikspolitikk.

Globale jihadist-grupper fremstiller også sin kamp som forsvarskrig. De henviser ikke så mye til vanstyrte regimer, som til steder hvor muslimer "undertrykkes og okkuperes" av ikke-muslimer (Palestina, Irak, Tsjetsjenia, Kashmir, etc.). Dermed kan de legitimere sin kamp som jihad i klassisk forstand.

– Hvilke religiøse tekster forsvarer de dette med?

– De globale jihadistene støtter seg på et spekter av tekster, fordi jihad som forsvarskrig er så behørig omtalt i den teologiske litteraturen. Deres utfordring er å overbevise sitt publikum at det er en sammenheng mellom alle okkupasjonene og krigene i den muslimske verden, og at alt kan føres tilbake til USA. Til dette trenger de politiske analyser, og her er Osama bin Laden og andre moderne ideologer helt sentrale, forklarer Hegghammer.

– Men i bunn og grunn trengs ikke så mange teologiske tekster eller koranhenvisninger. Motstand mot okkupasjon sitter dypt i alle folk. Bin Ladins retorikk er først og fremst politisk, ikke religiøs. Det "geniale" ved Bin Ladins retorikk er at den virker samlende – han fremmer ekstrem pan-islamsk nasjonalisme. Den får muslimer som selv aldri har opplevd okkupasjon, til å føle en så sterk solidaritet med palestinere, tsjetsjenere og irakere at de er villig til å drepe og bli drept. Britiskfødte pakistanere som aldri har vært i Irak og ikke kjenner irakere er villige til å drepe sine engelske skolekamerater på grunn krigen i Irak. Det sier noe om kreftene i denne nasjonalismen, forklarer Hegghammer.

Han forklarer at religionen er underordnet politikken. Religionen er et redskap for å artikulere politisk frustrasjon og nasjonalisme. Men, sier Hegghammer, "vi gjør en stor feil hvis vi tror hovedproblemet ligger i religionen".

Menneskeheten. Dagens siste moskébesøk går til Det islamske forbundet (Rabita). Der møter forstander Basim Ghozlan opp for å besvare spørsmålene mine.

– Islam vil stort sett tillate vold når man forsvarer seg, sier Ghozlan, som de andre.

– Men terrorister bruker Koranen til å legitimere vold?

– Når man først bestemmer seg, kan man bruke hva som helst for å legitimere det. Samme person kunne ha brukt Bibelenfor å legitimere det samme, sier Ghozlan.

– Hvis jeg tar en person og fôrer ham med Koranen i ett par år, gir ham god mat, trygghet og alt han trenger, vil han få et godt bilde av menneskeheten. Han vil ikke bli terrorist. Hvis han derimot blir utsatt for undertrykkelse, diskriminering, og blir fôret med litt islam, kan det han leser bli misbrukt til å legitimere voldelige handlinger. Det som skaper ekstremister er gale forhold. Det er de vi må fokusere på. Det er ikke nok å si at man tar avstand, at terroristene må stoppes, vi må også tenke gjennom hva slags forhold som skaper ekstremisme. Hvorfor finnes det ekstremisme noen steder og ikke andre? Hvorfor virker terroristenes retorikk så overbevisende? Hva er terroristenes krav? Kanskje de egentlig ber om noe rettferdig? Vi må ikke avvise krav om rettferdighet, bare fordi de kommer fra feil person.

Snart er også dette intervjuet over – nå er det forstander Ghozlan som må be.

Dumme spørsmål. Når jeg tar skoene mine og rusler hjemover, står hele reportasjeideen for meg som en mislykket idé. Avstanden mellom den alminnelige moské i Oslo og de militante islamistene, er rett og slett for stor til at det er relevant å intervjue den ene om det andre. Jeg har blandet x og y, epler og pærer, bakere og smeder i en stor pott, og min ignoranse har bare vakt irritasjon.

Dog, sier jeg til meg selv, er det en plikt å gjøre slike ting, i et samfunn som er flerkulturelt og ikke er vant til det. Dumme spørsmål må gjerne gjentas til det latterlige, i folkeopplysningens navn, og for at vi sammen skal kunne bygge en ... ehh ... høyere himmel.

Ingen essens. Til Thomas Hegghammer har jeg et avsluttende spørsmål:

– Jeg skal egentlig svare på et spørsmål: "er islam en voldelig religion?" Hva ville du ha svart?

Hegghammer tenker seg om.

– Det enkleste er vel å si at den kristne sivilisasjonen nok har stått for mer død og fordervelse. Mer konstruktivt ville det være å si at ingen religion har noen essens – ingen er voldelig eller ikke. Det viktige er praksisen – hvordan de utøves. Og den er forskjellig, også i islam. Dessuten: Hvis islam var en voldelig religion, hvorfor er det bare de siste årene vi har sett terrorangrep? Hvorfor er det ulike nivå av vold i ulike land? Man kan stille en mengde spørsmål, og til slutt ender man opp med å si at muslimers bruk av vold er drevet av historiske og politiske årsaker.

Te og cola. Etter at reisen er slutt drar jeg hjem og tenker grundig saken. Sliten og omtåket forsøker jeg å finne en konklusjon, noe som kan oppsummere inntrykkene. Etter nøye overveielser konkluderer jeg som følger: En god muslim er glad i te og cola.