For to år siden ga jeg ut en bok som var svært kritisk til religionen: The End of Faith. Der hevdet jeg at verdensreligionene virkelig er uforenlige, at de forårsaker strid og nå hindrer fremveksten av en bærekraftig global sivilisasjon. Til svar har jeg fått tusenvis av brev og e-poster fra prester, journalister, forskere, politikere, soldater, rabbinere, skuespillere, nødhjelpere, studenter – fra gamle og unge som dekker alle tenkelige deler av spekteret blant troende og ikkereligiøse.

Dette har gitt meg en særlig anledning til å se hvordan folk innen alle religiøse og politiske retninger tar det når religionen blir kritisert. Jeg kan fortelle at liberale og konservative reagerer svært forskjellig på tanken om at religion kan være en direkte foranledning til konflikt blant mennesker.

Disse forskjellene lover ikke godt for liberalismens fremtid.

Kanskje burde jeg straks tone flagg som liberaler. Jeg ser gjerne at de rike betaler mer skatt, at stoffbruk avkriminaliseres og at homoseksuelle får gifte seg. Jeg synes også at Bush-administrasjonen fortjener det meste av den kritikken den har fått de siste seks årene – især når det gjelder dens krigføring i Irak, dens torpedering av vitenskapen og dens uansvarlige finanspolitikk.

Men min korrespondanse med liberalere har overbevist meg om at liberalismen etter hvert har farlig liten kontakt med verdens realiteter – især med hva fromme muslimer faktisk tror om Vesten, om paradiset og om deres tros endelige overtak.

Når det gjelder spørsmål om nasjonal sikkerhet, er jeg nå like urolig for mine medliberalere som for de religiøse demagogene på kristenhetens høyreside.

Dette kan fortone seg som en åpen innrømmelse av anklagen om at "de liberale er godtroende når det gjelder terrorisme". Det er det, og det er de.
En dødskult er i ferd med å ta form i den muslimske verden – av grunner som lar seg greit forklare i lys av den islamske læren om martyrium og jihad. Sannheten er at vi ikke kjemper noen "krig mot terror". Vi kjemper mot en pest av en teologi og en lengsel etter paradiset.

Det vil ikke si at vi er i krig med alle muslimer. Men vi er så absolutt i krig med dem som tror at døden som forsvar for troen er det høyeste gode, at tegnere bør drepes for å ha karikert profeten og at alle muslimer som mister sin tro, bør slaktes for sitt frafall.

Dessverre er ikke slik religiøs ekstremisme et så perifert fenomen som vi gjerne skulle ønske. En rekke studier har konkludert med at de mest radikaliserte muslimene som regel er mer enn gjennomsnittlig godt utrustet med både utdannelse og økonomiske muligheter.

Religiøse tanker er fortsatt så beskyttet mot kritikk i alle samfunn at det faktisk er mulig å ha de økonomiske og intellektuelle ressursene til å lage en atombombe – og samtidig tro at man skal få 72 jomfruer i paradis. Og til tross for rikelige beviser på det motsatte, tror fortsatt liberalere at den muslimske terroren har sine røtter i økonomisk fortvilelse, mangel på utdannelse og amerikansk militarisme.

Den mest ekstreme formen for liberal fortrengelse av virkeligheten finner man i den voksende subkulturen av konspirasjonsteoretikere som tror at grusomhetene den 11. september ble styrt av USAs egen regjering. En nasjonal meningsmåling foretatt av Scripps Survey Research Center ved Ohio University viste at over en tredjedel av amerikanerne har en mistanke om at den føderale regjeringen "bidro til terrorangrepene den 11. september eller lot være å hindre dem slik at De forente stater kunne starte krig i Midtøsten". 16 prosent tror at tvillingtårnene falt fordi agenter fra Bush-administrasjonen hadde rigget dem til så de skulle eksplodere.

Et slikt utrolig utbrudd av masochistisk ufornuft kan godt være et tegn på liberalismens forfall, om ikke den vestlige sivilisasjons forfall. Bøker, filmer og konferanser vies til dette blendverket, og det gir et uvanlig klart innblikk i det sløvende dogmet som ligger skjult i liberalismens midte: vestlig makt er tvers igjennom ondsinnet, mens man kan regne med at jordens svake vil ønske fornuften og toleransen velkommen dersom de bare får tilstrekkelig med økonomiske muligheter.

Jeg vet ikke hvor mange flere ingeniører og arkitekter som må sprenge seg selv i luften, føre fly inn i bygninger eller sage hodet av journalister før dette fantasifosteret fordamper. Sannheten er at det er all grunn til å tro at et fryktelig antall muslimer i verden nå ser alle politiske og moralske spørsmål i lys av deres tilhørighet til islam. Dette får dem til å støtte andre muslimers kamp samme hvor sosiopatisk deres handlemåte måtte være. Denne uopplyste religiøse solidariteten er kanskje det største problemet som sivilisasjonen står overfor, men likevel blir det regelmessig feiltolket, oversett eller tåkelagt av liberalere.

I lys av Bush-administrasjonens løgnaktighet og sjokkerende inkompetanse – især dens dårlige håndtering av krigen i Irak – kan de liberale finne mye å beklage i de konservatives måte å bekjempe terroren på. Dessverre er de liberale så rasende på vår regjering at de stadig glemmer hvor farlige og moralsk fordervet våre fiender i den muslimske verden er.

Den senere tids fordømmelser av Bush-administrasjonens bruk av uttrykket "islamsk fascisme" er et godt eksempel. Det er ingen tvil om at uttrykket er lite presist – teknisk sett er ikke islamister fascister, og begrepet overser en rekke skismer som finnes selv blant islamister, men det er slett ikke et eksempel på krigspropaganda, slik liberalere gjentatte ganger har hevdet.

I deres analyse av USAs og Israels utenrikspolitikk kan man stole på at liberalere vil overse selv de mest grunnleggende moralske forskjeller. For eksempel ser de bort fra at muslimer med overlegg dreper ikkestridende, mens vi og israelerne (som regel) forsøker å unngå å gjøre det. Muslimer bruker jevnlig mennesker som bombeskjold, og dette er grunnen til mye av den utilsiktede skaden som vi og israelerne påfører sivile. Mye av den politiske diskusjonen i store deler av den muslimske verden, især når det gjelder jøder, bærer åpent og uten sjenanse preg av et ønske om folkemord.

Vi er på vei inn i en tid med ukontrollert kjernefysisk spredning, og trolig også atomterror. Dette er ingen fremtid da håpefulle martyrer utgjør gode naboer for oss. Dersom ikke liberalere kan innse at det finnes flere titalls millioner mennesker i den muslimske verden som er langt farligere enn Dick Cheney, vil de ikke kunne beskytte sivilisasjonen mot dens egentlige fiender.

Stadig flere amerikanere vil begynne å tro at de eneste som er tøffe nok til å ta opp kampen mot den muslimske verdens galninger er Vestens religiøse galninger. Det er faktisk slående at de som taler med størst moralsk klarhet om krigene som nå foregår i Midtøsten, er medlemmer av den kristne høyresiden. Religiøse dogmer stiller nå på begge sider av brettet i et veldig farlig spill.

Det burde være de liberale som viste vei ut av denne jernaldergalskapen, men de blir stadig mer irrelevante. De liberale har generelt vært rimelige og tolerante overfor annerledes tenkende, så de burde være spesielt følsomme overfor faren ved religiøs bokstavtro. Men det er de ikke.

Den samme liberalistiske fiaskoen finner man i Vest-Europa, der det flerkulturelle dogmet har ført til et sekulært Europa som bruker lang tid på å ta stilling til det voksende problemet med religiøs ekstremisme blant sine immigranter. De som taler med mest fornuft om den trusselen som islam utgjør for Europa, er faktisk fascistene.

Det er en underdrivelse å si at dette ikke lover godt for liberalismen: Det lover ikke godt for sivilisasjonens fremtid.