– Ja, det var mitt påfunn. Hensikten var å være agiterende, og å tenke prinsipielt rundt likestilling. Det retoriske grepet var å snu kvinnekampretorikken.

– Når du sier "kjønnskamp", er det lett å tenke "Det som det ene kjønnet vinner, taper det andre kjønnet" Er kjønnsmaktsfordeling et nullsumspill?

– Nei. Jeg har fått betimelige kommentarer fra mannsforskningsmiljøet om at det kan være strategisk smart å samarbeide mellom kjønnene. Samtidig synes jeg det er viktig å snu perspektivet, og ta den marginaliserte mannen på alvor.

– Hvem er denne marginaliserte mannen?

– Først og fremst den mannen som ikke får se barna sine.

– Hvorfor skrev du ikke bare om ham?

– Fordi barnefordeling henger sammen med mannens posisjon i hjemmet. Mannens makt er blitt underlagt kritisk analyse i mer enn 40 år. Nå er det på tide at blikket snus for at vi skal kunne forstå hvordan det faktisk er mulig at det finnes menn som ikke får se barna sine. Vi trenger å revurdere hele kjønnsbildet, derfor tok jeg med alt fra at menn har kortere levealder enn kvinner til verneplikt.

– Jeg prøvde å telle gjennom hvor mange temaer du berørte i kronikken din, og jeg kom frem til at det var minst 17. Vi nevner noen: Levealder, kriminalitet, barnefordeling, at få menn får barn med mange kvinner, lønnsforskjeller, demonisering av mannlig seksualitet og forestillingen om kvinnen som den ideelle omsorgsperson. Alle ble berørt på en overfladisk måte. Når kommer den utdypende essaysamlinga?

– Teksten var i utgangspunktet et essay på ti sider, som ble holdt som et innlegg på mannsdagen 7. oktober. Jeg kortet det ned til to sider på oppfordring fra Aftenposten. En kronikk bør egentlig omhandle kun ett tema, så sånn sett var den helt elendig.

– Trenger kjønnsdebatten flere polariserende innlegg som gjør at folk hopper ned i skyttergravene?

– Likestillingsminister Karita Bekkemellem har vist seg som utrolig konstruktiv i debatten. Hvis makten reagerer med å støtte de sakene som er viktigst, så er effekten utelukkende positiv. Bekkemellem syntes temaene livskvalitet, levelengde, skole og barnefordeling var viktigst, og førte debatten inn på det sporet. Man kan alltid velge et konstruktivt svar på et polemisk innlegg. En annen grunn til å være polemisk er at vi har snakket så lenge om delt foreldrerett, men det går så altfor tregt. Jeg vil bidra til at det blir fortgang.

– Uttaler du deg om dette temaet som mann eller som forsker ved Statens institutt for forbruksforskning?

– Utgangspunktet er forskningen min om kvinner og mat. Jeg har blant annet skrevet artikkelen Vaffelhjertets makt, som var den eneste artikkelen i maktutredningen som tok for seg kvinnens makt i hjemmet. Den konklusjonen jeg kom til da, var at den makten kvinner har i hjemmet for de aller fleste er mye viktigere enn den makten menn har i offentligheten, fordi den angår så mange flere. De som har makt i offentligheten er svært få. Kvinnekampen de siste årene har i stor grad vært en klassekamp, hvor en liten gruppe privilegerte kvinner vil ha enda mer makt, og det synes jeg er en avsporing. Men motivet for å gidde å engasjere meg, er at jeg treffer menn som ikke får se barna sine – og det må være ett av jævligste overtrampene jeg kan tenke meg å bli utsatt for. Det ville vært dårlig gjort av meg som heteroseksuell kjernefamiliemann med to døtre å ikke være med å kjempe den kampen.

– Dette er mannssolidaritet?

– Ja. Ellers hadde jeg ikke giddet. Virkelig.

– Er det ikke litt flaut å mane til mannskamp? Dagbladet hadde deg på forsiden på søndag, hvor du sa at menn burde kunne nekte kvinner å ta abort. Du fremstår jo som en gjøk.

– Jeg hadde ikke videre lyst til å gå på kafé den dagen. Selvfølgelig angrer jeg på at jeg ikke holdt kjeft om abort til Dagbladet. I kronikken min sto det bare "Mannen må være part i saken i abortspørsmålet". I og med at det å få barn er et slikt dyptgripende makttema, bør kvinner utfordres på den rettigheten. Jeg mener selvfølgelig ikke at man skal kunne tvinge kvinner til å føde barn de ikke vil ha, men det må være lov for en mann å oppfordre til det, hvis mannen selv ønsker å oppdra barnet alene. Men igjen, jeg angrer selvfølgelig på at jeg sa det med abort til Dagbladet.

– Æsj, jeg som hadde forberedt spørsmål som "Hvor går grensene? Kan en mann nekte en kvinne å ta angrepiller?"

– Ikke sant.

– Men hva mener du egentlig?

– Altså, i abortloven er ikke mannen nevnt, og far må betale for barnet i 18 år – hvor mor velger det. Mitt prinsipielle standpunkt er at faren må være part i saken, og dette må være mulig å diskutere. Abortloven er ikke likestilt i det hele tatt. Hvis det fortsatt skal være slik at menn skal være med å på lage barn, og plikter å betale, så bør jo mannen nevnes i loven.

– Kan du formulere et utkast til lovtekst på sparket?

– Nei. Det er vanskelig å formulere lovtekster, og jeg har dyp respekt for den formuleringskunsten. Men jeg tror nok at ordene "mann" og "informert" bør være med ett eller annet sted i teksten.

– Dette er vel temaer man kan diskutere uten å hevde at "likestillingen er gått for langt"?

– Skrev jeg det? Nei, det kunne ikke falle meg inn å skrive det. Det er jo det motsatte jeg mener. Det bør være prinsipiell likestilling, og alle mine argumenter handler om det. Dette gjelder alle felter: fra militære til lønn, fra representasjon i styrerom til abort. Jeg er for en 50/50 fordeling av omsorgspermisjon, likt lønn for likt arbeid, og nivellering av lønnsforskjeller i kvinne- og mannsyrker. Likestillingen har ikke gått for langt, men den har hatt feil fokus. Styrerommene er uinteressant for de fleste, men å beholde barna er livsviktig.

– "Patriarkatet har falt", skriver du. Gjelder dette andre steder enn i den hvite middelklassen, hvor du hører hjemme?
–

Ja. Formuleringen "La far lese avisen" er umulig å ytre i de fleste hjem. Det handler om en historisk endring. Bondekjerringer på 1950-tallet gjorde arbeid som var hinsides dagens arbeidsmiljølover, og det samme gjør hun i dag. Men i dag er hun yrkesaktiv og gårdskjerring samtidig. Pliktene og rettighetene til gårdskjerringa er mye mer anerkjent på bygdene. På 1950-tallet ble hun klassifisert som husmor, mens hun gjorde halvparten av arbeidet på gården. Den urbane dobbeltarbeidene kvinnen vil løse dette med hushjelp, men ingen spør hvem som skal vaske for hushjelpen. Dette er så komplisert at jeg ikke klarer å svare fyllestgjørende i et kort intervju. Men som jeg sa: Kvinnekampen de siste årene har handlet om middelklassekvinnens kamp for enda mer makt i den offentlige arena, mens en som jobber med manuelt arbeid heller vil jobbe minst mulig, og være mer hjemme.

– Og påstanden om at "En mann med forkle blir stemplet som tøffel, som femi, utdefinert som mann, uten seksualitet" gjelder vel alle andre steder enn i middelklassen?

– Ikke sant, men dette gjelder også i representasjonen av mannen i kulturen, for eksempel i film. Det finnes ingen mannlige forbilder med feminine trekk. Mannen som skulle stelle hjemme er et klassisk komisk motiv. "Han er så flink til å hjelpe til", sier man – og det er veldig respektløst. Man snakker da vel ikke om kvinner som er flinke til å stelle hjemme?

– Er du feminist?

– Nei, men jeg er for likestilling.