I arbeidet mitt sliter jeg med ordene. De stiller seg opp mellom meg og dem jeg ønsker å snakke til som en rekke med tinnsoldater. Dette er nemlig ikke de store ords tid. Dette er ikke de lange ords tid. Reklamen snakker til oss i korthugne fraser med få stavelser, og åpne meninger: Be you, just do it, new labour, connecting people.

Menneskerettigheter. Ordet har en emmen bismak av festtaler og naivitet. Det er tilsynelatende overalt Det er et uspennende ord, kjedelig, og samtidig et mistenkelig ord. På den ene siden representerer ordet angivelig den kompakte politiske konsensus – hvem er vel mot menneskerettigheter? – og samtidig tjener ordet imperialistenes interesser, og dessuten ignorerer det kulturelle og religiøse forskjeller.

Menneskerettigheter er forbundet med maktspråk. De lager en ødemark og kaller det fred, sa britene om romerne. Dere skaper et blodbad og kaller det menneskerettigheter, sier irakere til USA i dag. Men hvis ordet menneskerettigheter er ille, hva skal man da si om ordet menneskerettighetsforkjemper?

Dette ordet finnes i internasjonale dokumenter, vage retningslinjer fra forskjellige lands utenriksmyndigheter og publikasjoner fra organisasjoner som vil redde verden. Et pompøst, uklart og selvforherligende begrep som intet kritisk innstilt menneske vil ta i med en ildtang.

Det er blant disse og lignende ord menneskerettighetsorganisasjonene hensleper sine arbeidsdager. Og for å si det rett ut: Det er atskillig vanskeligere å selge menneskerettighetsforkjempere enn Nike-sko. Menneskene som er skjult bak de store og lange ordene må betale en pris for mangelen på fokus, for hva er egentlig en menneskerettighetsforkjemper?

9. november faller det dom i saken Imakajeva mot Russland i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Klageren, Marzet Imakajeva, gikk først til politiet da hennes sønn Said-Khusein "ble forsvunnet" av russiske soldater i desember 2000. Ettersom påtalemyndighetene ikke etterforsket saken, klaget hennes mann, Said-Magomed, saken videre til Menneskerettighetsdomstolen i februar 2002.

I begynnelsen av juni samme år ble også Said-Magomed "forsvunnet" av russiske soldater. Etter at Marzet leverte inn en ny klage til Menneskerettighetsdomstolen, mottok hun trusler fra myndighetene. Marzet Imakajeva opprettholdt klagen sin, men advokatene hennes fryktet for Marzets liv, og begynte å lete etter steder hun kunne flykte. De fikk nei fra forespurte europeiske land. I 2004 forlot hun Russland og fikk politisk asyl i USA.

Marzet Imakajeva er definisjonen på en menneskerettighetsforkjemper. Rent konkret er rettighetene hun kjemper for retten til liv og retten til tilgang til rettslige midler. Gjennom å henvende seg til rettsvesenet forsøkte hun å stanse straffefriheten som råder i sonen der den russiske anti-terror-operasjonen pågår, og dermed kjempet hun for rettferdighet generelt. I denne kampen mistet hun mannen sin, og ble tvunget til å flykte fra hjemmet sitt.

Marzets tilfelle forteller at menneskerettighetsspråket kommer til kort overfor andre maktspråk som handler om for eksempel terrorisme. I prinsippet står Europas stater bak Menneskerettighetsdomstolen og rettssfæren den innebærer. I praksis måtte Marzet reise den lange veien til USA fordi innvandringshensyn veier tyngre enn menneskerettighetsforkjempere i europeiske stater.

Kanskje drapet på Anna Politkovskaja kan vekke de europeiske statene til å trappe opp støtten til menneskerettighetsforkjempere som Marzet Imakajeva. Det er, for å si det med Nike, bare å gjøre det.

Aage Borchgrevink er forfatter og kritiker. Rådgiver i Den Norske Helsingforskomité der han særlig har arbeidet med menneskerettighetsspørsmål i Det tidligere Sovjetunionen og på Balkan.