Det er et perfekt øyeblikk, om noe slikt kan finnes, eller tenkes. Whitehouses konsert på Blå i Oslo er over, og noen sier noe til meg, men jeg ser bare leppene som former ordene. Alt jeg hører er en tinnituslignende ringing, og for øvrig er hodet mitt blåst helt rent, som om noen hadde kjørt trykkluft inn i ørene på meg og sprengt hjernen til en grågrønn guffe. Og selv om dette med min hørsel bekymrer meg litt – for det gjør det – er ekstasen sterkere, og jeg svever liksom en halvmeter over gulvet. Det er ikke helt enkelt å forklare hvorfor.

Ondskapsfullt. For Whitehouse er ikke bare et av mine absolutte yndlingsband, som jeg nå altså har sett live for første gang, til tross for at jeg har hørt på dem kontinuerlig siden 1982. De er også en av grunnene til at jeg bor alene. Jeg har det nemlig ikke helt godt om jeg ikke med jevne mellomrom kan øke volumet på dette bandet, og det fører påfallende ofte til at alle i min nærhet liksom, vel, ikke har det helt godt.

Whitehouse er altså et problem i mitt forhold til mine nærmeste. Ikke et stort problem, men like fullt et problem. Og det å være problematiske har jo også vært en bevisst strategi for dem. Ingen skal anklage Whitehouse for å være politisk korrekte, og likevel er det umulig å ta dem for noen politiske utsagn, ettersom disse – når de forekommer – helt åpenbart er en konsekvens av det bandet faktisk skaper: en ekstrem musikk med et like ekstremt innhold. Den som ikke er vant til å høre det, får fort vondt i hodet.

Det fikk også jeg den gangen i 1982, da en entusiastisk venn kom på besøk med bandets siste plate. Men jeg likte holdningen. Det var så kompromissløst jævlig og gjennomført ondskapsfullt at jeg ganske enkelt ble avhengig av det på kort tid. Så på sett og vis har jeg vokst opp med dette bandet, og selv om mange vil mene at de har hørtes akkurat likedan ut – det vil si forbasket ille – i over 25 år nå, så er det jo faktisk ikke til å komme forbi at også Whitehouse er blitt eldre.

Swahili. Et opplysende eksempel: Jeg husker en tidlig flyer som var prydet med en svastika, der Whitehouse proklamerte sin kamp mot "den usunne negroide innflytelsen som har forpestet dagens populærmusikk" – en kamp de sa at de førte ved å bruke trommer (!). En åpenbar provokasjon, men også en helt hysterisk spøk som ikke kan tas på alvor: Whitehouse har aldri vært i nærheten av å være populærmusikk, og i den første halvdelen av 1980-tallet manglet musikken deres ikke bare rytmer, den manglet ofte struktur i det hele tatt og ble bare holdt på plass av teksten, som alltid ble skreket ut i en ondsinnet, rasende falsett. Tematikken var heller aldri uproblematisk: Seriemordere ble hyllet som genier, kvinnesynet var strengt produktorientert, og Hitler var en stor leder.

I dag forekommer låttitler på swahili, og forsiden på Whitehouses siste plate, Asceticists 2006, blir dominert av fargene gult, rødt og grønt på svart bunn. Lydbildet er kanskje ikke blitt mer nyansert (nyanser har aldri helt vært tingen her), men likevel gradvis mer komplekst, samtidig som tekstene nå for tiden bygger på et abstrakt, ikke lokalisert ubehag. Og faktisk: Det forekommer rytmer, selv om de overhodet ikke markerer noen fast takt, men snarere eskalerer ut i totalt planløs hamring, som en integrert del av en tyrannisk kakofoni.

Dette er en logisk progresjon av et band som i alt vesentlig insisterer på sin visjon, så far out og totalt på den andre siden av alt at de egenhendig definerte en hel sjanger da de i løpet av sine første to år presset ut av seg sine første seks lp-er. Det varierer hva man velger å kalle det, en stund het det "post-mortem", siden ble "power electronics" brukt for å beskrive sjangeren, men det enkleste er vel "støy". Det er under alle omstendigheter ikke easy listening. Jeg skal la muligheten stå åpen for at det ikke engang er musikk, men det blir et definisjonsspørsmål og som sådan mindre viktig.

Kiss. 24 timer tidligere satt jeg i Grieghallen og så Puccinis Tosca. Bortsett fra kontrasteffekten var det noe utstudert lineært i hendelsesforløpet, i og med at jeg tok toget til Oslo istedenfor fly. Muligheten for å avtale tid til et intervju begynte å bli liten, men innerst inne hadde jeg allerede gitt opp tanken: Jeg har en helt råtten statistikk på avtaler, og å intervjue Whitehouse ville vært på linje med å være 14 år og få treffe Kiss, så jeg overlot hele problemstillingen til tilfeldighetene. Og tilfeldighetene ville denne kvelden at jeg heller skulle våkne opp under et skrivebord der cd-cover og ubetalte regninger lå og fløt i vann (jeg tror i alle fall at det var vann), iført en fremmed t-skjorte med teksten "Fick mich" og med en stygg og nådeløs soppinfeksjon i underlivet. Livet er fullt av mysterier, kanskje litt for fullt.

Speiderleder. Og kanskje er akkurat det noe av forklaringen på at jeg ofte lener meg mot denne veggen av støy, der adrenalinet spruter til alle kanter. Og hvorfor det etter alle disse årene fortsetter å bety noe. Hvorfor det ikke lar seg bortforklare som en anarkistisk spøk, noe som jo uansett virker litt feil når noe har fått lov til å pågå et kvart århundre.

Philip Best, som var en 15-årig skinhead da han rømte hjemmefra for å spille i dette bandet, er nå for tiden en liten, rund, tynnhåret, middelaldrende professor i engelsk litteratur. Å se ham på scenen i 2006 er spooky: Han både ser ut og oppfører seg som en pedofil speiderleder som det har tørnet helt for. Og William Bennet, som på åttitallet konsekvent lignet noe fra Kriminaljournalens forside – trenchcoat i svart lær, helskjegg og leiemorderfrisyre – ser mest av alt ut som en gjestelærer i mediebasert kunst på sydenferie.

Et eller annet sted i arkivet har jeg en slapp VHS fra en konsert i 1984, der Whitehouse går til fysisk angrep på publikum – en rutinesak på den tiden, men i dag er det tvilsomt om de ville forsøke seg på noe slikt. Inntil aldeles nylig var verdens mest kontroversielle forfatter, den overdådig jævlig vidunderlige Peter Sotos, en del av besetningen. Hvorfor han ikke lenger er med, er et spørsmål som oftest ignoreres i intervjuer, men det er tydelig at det har noe med nettopp konfrontasjonen med publikum å gjøre, såpass er sagt høyt.

Ekstreme myter. Det er helt enkelt blitt noe strengt akademisk over Whitehouse med årene: De holder forelesninger om musikken sin, de gir ut samleplater med lignende band fra mer uventede områder (Israel, Afrika, Russland) i sin serie "Extreme music from ...", og de svarer lavmælt og saklig på spørsmål i intervjuer.

Tidligere bygget alt på en voldsom konfrontasjon, om ikke ren sadisme. Og det sier seg selv at et slikt band omgis av myter som gjerne er for store til å være noe annet enn komplett absurde. Som at William Bennet tidlig på 1980-tallet skal ha møtt opp på kontoret til Rough Trade i London iført full SS-uniform og vennlig opplyst dem om at ting ville gå fryktelig galt hvis de fortsatte å nekte å distribuere bandets plater. Sannheten er at de jaget den stakkars mannen på dør, og at han naturligvis var helt hverdagslig kledd, og de kastet platene etter ham i harme over det man oppfattet som kjønns- og rasediskriminerende propaganda.

En annen skrøne gikk ut på at Bennet var blitt deportert til Spania og ikke fikk lov til å vende tilbake til England – sannheten er så klart at han frivillig flyttet og lot bandet ligge inaktivt i den andre halvdelen av åttitallet. Og naturligvis har bandmedlemmer dødd opptil flere ganger, eller blitt kastet i fengsel fordi de levde ut sine sangteksters fulle potensial i eksesser av seksuell vold. Eller det hender at fans av bandet sender dem fotografier der de torturerer sine husdyr med kniver og elektriske sjokk. Eller hva fanden som helst. Det ligger i kortene at et ekstremt band forfølges av like ekstreme myter.

Testosteron. Og ekstreme effekter på tilhøreren, som enten snøftende bryter sammen og tigger om at noen skal stenge av, eller – som i mitt tilfelle – booster testosteronet til kokepunktet, der den ubønnhørlige strømmen av elektronisk knitring synes å tyte ut av ørene innenfra og nervene vibrerer av ulidelige frekvenser. Bedre enn dop. Hvordan skulle jeg kunne være noe annet enn entusiastisk?

Et par dager tidligere var jeg blitt oppringt av noen i Aftenposten som lurte på om jeg kunne forklare hva som er så bra med dette bandet, og det var bare marginene som gjorde at mitt svar ble mer artikulert enn "You must be fucking joking, cunt!" – for enten fatter man det, eller også kommer man aldri til å gjøre det.

Men i perfeksjonens flyktige øyeblikk, fra et ubestemmelig sted langt borte, begynner jeg igjen å høre hva som blir sagt. Spørsmålet er "Hva synes du?", og mitt svar kan bare bli: Fy faen, så bra de var. De var så jævlig bra.