Jeg har stygge tær. Fra jeg var ganske liten har jeg dekket dem til i andres nærvær. Jeg går sjelden med sandaler. Tærne mine fremviser et misforhold mellom stortåen og de andre tærne. Jeg liker dem ikke, de er rare. Jeg lufter dem altfor sjelden. Det er nok ikke særlig lurt av meg. Jeg tenker at det er synd å behandle dem så dårlig, for tær er viktigere enn man tror. Uten tær kan vi ikke stå skikkelig oppreist. Vi måtte ha brukt hendene våre som labber om vi manglet dem. Noen mener at det er våre henders følsomhet som skiller oss fra dyrene. Sannheten er at det er tærne.

Skoindustri. Solum forlag er landets beste og dårligste forlag. Best fordi de i en årrekke har utgitt landets fineste bokserier innen nisjen oversatt verdenslitteratur: Poema for lyrikk, Fabula for prosa. Dårligst fordi de kanskje har landets verste økonomiske betingelser for forfattere, særlig i kategorien faglitteratur. Det kan virke som det eksisterer en kløft mellom ånd og økonomi i Solum, som pussig nok lar seg gjenfinne i romanen de nettopp har utgitt om en folkeskolelærer i den italienske byen Vigevano på 1960-tallet.

Læreren fra Vigevano ble utgitt av italieneren Lucio Mastronardi i 1962. Mastronardi var selv fra Vigevano, og lærer. Ifølge bokens norske etterord, skrevet av Egil Børre Johnsen, var Vigevano på denne tiden den nye skoindustriens høyborg i Italia. Det krydde av nyrike fabrikkeiere. Byens atmosfære og det sosiale spillet mellom menneskene ble tydelig preget av disse omveltningene. Mastronardi ble lite lest i sin samtid, men er i dag beæret med en egen festival og litteraturpris, og et stort navn i italiensk etterkrigslitteratur. Selv gikk han i 1979 ut i elven Ticino for å dø.

Parodi. Læreren i romanen heter Antonio Mombelli. Han tilhører gruppe B, lønnstrinn 271, fjerde nivå. Han har det ikke lett, stakkar. Ekteskapet med Ada er en katastrofe. Hun bare maser om å få seg jobb og starte sin egen skofabrikk hjemme på kjøkkenbenken.

Mombelli derimot forsøker å holde på prinsippene, men er ikke en moderne ektemann, hans stolthet er truet både som familiens eneforsørger og i rollen som far for sønnen Rino. Heller ikke gjennom arbeidet som lærer er Mombelli i kontakt med seg selv og verden. Ofte kan hans livsfjernhet minne om leden vi finner hos den portugisiske poeten Fernando Pessoa. Det gir seg blant annet utslag i et noe anstrengt forhold til egne og andres tær:

"Jeg husker at jeg sto overfor min kone og var opphisset. Hun stirret på føttene mine. Hun stirret på tærne mine. Hun stirret på dem på en slik måte at jeg begynte å skamme meg over å ha tær på føttene. Hun bare fortsatte å stirre på dem. – Synes du de er interessante? spurte jeg henne. Hun nikket. – Vet du hvorfor jeg forelsket meg i deg? – Nei, hvorfor? – Fordi du aldri gikk i sandaler; fordi du alltid holdt tærne dine skjult!"

Skolen. Skildringene av skole og lærere er mesterlig gjort. Parodiene på hjelpeløs pedagogisk nyskapning og hierarkiene som finnes i et lærerkollegium likeså. Selv om skolesystemet i Italia på 60-tallet nok er ganske forskjellig fra dagens norske skole, finnes det mye som er likt. Stoffet får gjennom overdrivelsene til Mastronardi gyldighet langt ut over en bestemt kultur og tid.

Det samme kan sies om den kamp som foregår i hjemmet. En strid, bokstavelig talt på liv og død. Romanens pendling mellom besk humor og uhyggelig ærlighet, er med på å opprettholde spenning og variasjon.

Kun i noen få drømmelignende sekvenser klarer Mombelli å bryte ut av den triste hverdagen. Stort sett er det ensomhet og livslede som preger hovedpersonens samliv med en kone han ikke lenger kan stole på og en sønn han ikke kjenner: "Jeg lærer meg å holde ut ensomheten. Min ensomhet er en smertefull ensomhet, for jeg lever sammen med en kvinne og en gutt, og det er disse to som gjør at jeg føler meg ensom."

Talekunst. Etter at Mombelli i en periode har arbeidet på fabrikken til Ada og hennes bror, må han etter en fadese med skattefuten vende tilbake til lærergjerningen. Han tar et forberedende kurs i pedagogikk. Til eksamen skriver han et foredrag om "Veltalenhetens kunst". Foredraget er gjengitt i romanen og tar grundig for seg opplesning som fag i teori og praksis.

Jeg tror mange norske forfattere vil ha glede av å lese dette. Kanskje kan de også lære seg noen knep?

ROMAN
Lucio Mastronardi
Læreren fra Vigevano
238 sider. Solum forlag. 2006