Det er mørkt. Det regner. Jeg står i en bakgate i nærheten av Düsseldorf og banker på døren til en parkert, svartmalt husvogn med et bilde av Gandhi på døren. Jeg føler meg ille til mote, for innerst inne vet jeg at dette er en helt meningsløs manøver.

Helt riktig: Døren blir åpnet av en liten, kvisete flis jeg ikke bare kunne vært faren til, men bestefaren. Han ser mistenksomt på meg i to hele sekunder før han rister på hodet og sier at jeg dessverre er altfor gammel, det er ikke snakk om at jeg kan bli med inn i det mobile galleriet, beklager, ha en fin kveld.

Døren stenges. Nå har jeg hørt den også. Men jeg hadde ventet meg et verre scenario. For de som vet noe om Lise X, kunstneren bak prosjektet, har frarådet meg engang å forsøke et besøk. Den ene historien jeg får servert er mer usannsynlig enn den andre: kunstsamlere som er blitt rispet med kniv, gallerister som har vært nødt til å få nytt telefonnummer, og en overivrig kurator som ikke våger å anmelde visse forhold til politiet. Men det er noe med denne strategien, en slags hatsk anti-hype, som jeg ikke kan annet enn å sympatisere med. Den er også et varsel om en kommende, genuin generasjonskløft – den første på mange år.

Pinlig. Og akkurat dette "Du er altfor gammel" bekrefter det jeg lenge har hatt mistanke om. Det er ikke lenger nok å dø ung for å gjøre karriere som legende. Du må helt enkelt la alle andre planer fare og vie all din våkne tid til akkurat dette. Og det fungerer jo, for ellers hadde jeg ikke stått forfrossen i Düsseldorf utenfor et galleri jeg er for gammel til å få komme inn i. Strengt tatt har jeg da bedre ting å ta meg til. Og det er jo ikke så helt lite pinlig, heller, siden jeg har mast redaktøren fra vettet for å få dekke denne ganske så obskure begivenheten.

Hva var det jeg tenkte på? Jeg tenkte kanskje først og fremst på at det passet bra inn i reiseruten min. Men jeg tenkte også mye på at den offensive, aggressive holdningen som har forfulgt oss siden slutten av 1970-tallet, for lenge siden er blitt gjennomskuet og redusert til allemannseie. Og at det som oftest ikke hjelper særlig lenge med nye adrenalininjeksjoner, enda så forfriskende de er.

Provoserende. Jeg overveide lenge de få fakta jeg hadde, eller snarere rykter: Lise X har base i Antwerpen og er datter av et svensk-norsk kunstnerpar hun visstnok har distansert seg fra, derav X i etternavnet. Hun er yngre enn ungen min og del av en løs gruppe kunstnere som på kort tid er blitt bannlyst i hele Benelux-regionen, ettersom prosjektene deres ofte ødelegger utstillingslokalene fullstendig.

Likevel har nettverket spredd seg over grensen til Tyskland. Løsningen har vært å gjennomføre prosjekter i hus som skal rives, mobile enheter eller helt enkelt utendørs. Men det er altså ikke noe for alle, så Go Fuck a Disabled Individual, Geek (lysende tittel!) får jeg ikke sett, men jeg vet at utstillingens viktigste verk visstnok er en video der Lise X, med håndholdt videokamera, opptrer seksuelt provoserende på et senter for handikappede.

Hensynsløs. To dager senere sitter jeg på en spesialchartret buss i Bonn som skal frakte oss til The Harmful Show – et annet av Lise X' prosjekter. Jeg overhører noen av mine medpassasjerer uttrykke blind og forbeholdsløs entusiasme for det som venter, og tenker at det er merkelig hvilken iver og interesse som kan vekkes bare ved å gjøre noe så totalt utilgjengelig som mulig. For jeg har inntrykk av at jeg er en av de få som faktisk har sett et arbeid av Lise X: den korte og intenst voldsomme videoen Anne, Emma & Lise in a Fight. Og dette var en piratkopi på U-Matic Low band (av alt!), hjemme hos en gammel kjenning i Amsterdam en uke tidligere.

I kombinasjon med alle historiene om utbrente gallerier og bombetrusler var videoen nok til å vekke meg fra den søvngjengeraktige tilværelsen jeg spøkefullt pleier å kalle "min samtid". For dette var noe helt annet, det var ikke den samme punkrockbaserte hensynsløsheten som jeg selv bekjenner meg til, resirkulert for femtiellevte gang – det var noe langt mørkere. Det nærmeste kulturelle referansepunktet må bli de første årene med black metal, da man brente kirker og drepte hverandre. For det hører også med til historien at det visstnok skulle ligge en kropp eller to et sted etter gruppens fremferd. Jeg er også blitt fortalt at det ikke er spesielt lurt å skrive om det, men fuck all, det er saktens ikke lurt å skrive i det hele tatt, men har man en gang begynt, er det umulig å holde opp. Det er mye enklere å slutte å røyke, tro meg, jeg vet.

Tsjetsjenia. Et sted i bakhodet visste jeg egentlig at denne bussturen ikke akkurat skulle bli noen piknik. En stund lekte jeg med tanken om at de skulle kjøre oss ut i skogen og skyte oss – scenariet talte for det. Hele personalet var iført kamuflasjeuniformer, og bussen var en tidligere russisk militærambulanse/mobilt sykehus med fartstid i Tsjetsjenia.

Etter et par timer dro jeg isteden med et tungt sukk konklusjonen at de helt enkelt skulle dumpe oss midt i ingenmannsland og la oss kravle tilbake til sivilisasjonen som best vi kunne. Og at dette ville være verket. Uttrykket "å gå den lille milen ekstra" fikk med dette en bokstavelig tyngde, og jeg kjente meg akkurat så mye for gammel som jeg for to dager siden var blitt oppfattet som. Det var bare én ting å gjøre: Jeg plugget i i-poden, skrudde volumet på det eminente slovakiske punkbandet Horkyze Slizes album Atomovy kryt på fullt, og lukket øynene.

Satan. Det var mørkt da bussen bremset opp og jeg våknet. Vi var definitivt ute i skogen. Det hadde gått seks timer siden vi forlot Bonn. Ingen sa noe. Dørene ble åpnet, og famlende reiste vi oss og fulgte lydig etter to av de kamuflasjekledde. Som gamle øk på vei til slakteren, tenkte jeg, med en bekymret rynke i pannen. Det lyste lenger fremme blant trærne. Kanskje vi skulle ofres til Satan?

Det som fulgte var ikke så langt unna mine antakelser. I en sirkel av tente lampesteiner danset sju yngre kvinner, iført en form for nasjonaldrakt, mot en bakgrunn av ferdig innspilte hverdagslyder fra storbyen – tungtrafikk, folk som snakker, sirener. Den typen lyder vi hører hver dag, men kanskje ikke her ute i skogen.

Sjokk. Akkurat da scenen begynte å bli ganske behagelig å betrakte – for det var faktisk fortryllende og magisk, noe helt annet enn det jeg hadde ventet meg – ble den første kinaputten fyrt av. Den traff en kunsthistoriker fra Maastricht som jeg så vidt hadde vekslet to ord med på bussen, og som hadde vært dum nok til å stille seg helt fremme, midt i solar plexus. Han skrek i falsett av sjokk og satte seg pladask i en vanndam.

Dette første prosjektilet ble fulgt av enda et, som gjorde det klart at dette var med vilje, for også denne var rettet mot oss og hvinte forbi hodet mitt på ubehagelig nært hold.

Effekten av denne typen angrep på en samling slitne kulturfolk som blir fraktet ut i ødemarken med buss, er ganske forutsigbar: Noen løper, noen finner ly bak et tre, noen kaster seg ned på bakken, og Morgenbladets pinlig selvopptatte kunstkritiker angrer på at han har sluttet å røyke og vurderer å bli litteraturkritiker i stedet.

Skrekk. Det sto kanskje på i så mye som fem minutter. Så begynte skuddene å gjalle i skogen. Jeg kikket forskremt frem bak treet mitt, der jeg febrilsk tygget på en nikotintyggis: Jo, min første antakelse var riktig, de skjøt faktisk etter oss med automatvåpen nå. Jeg hørte fortvilte skrik fra busken der jeg hadde sett den velrenommerte museumsdirektøren Wolfgang Phlenz dukke ned noen minutter tidligere. Det var mot ham de fleste skuddene var rettet, og nå var det faktisk ikke kult lenger.

Og så ble det stille, det hørtes applaus og jubel fra et sted langt borte: Noen skrek i megafon på engelsk at forestillingen var over. Ingen rørte seg. Ingen stolte på dem lenger. Først da den ille tilredte Phlenz krøp frem fra busken sin, våget de andre seg frem, og selv visste jeg ikke helt om det var utmattelse eller ren skrekk som hadde lammet meg, men jeg kunne i det hele tatt ikke røre meg. Så ble det svart.

Ammunisjon. Det var først da jeg stavret ut av bussen i Bonn tidlig på morgenen at det slo meg at det måtte ha vært løsammunisjon. Jeg gikk straks og kjøpte sigaretter og ble liggende på hotellrommet i 48 timer med en flaske Lagavulin og en sixpack, skjønt jeg måtte ned i resepsjonen og kjøpe mer øl etter hvert, og flere sigaretter.

Min venn Hermann ringte midt under denne seansen for å få vite hvordan det gikk. Jeg svarte at jeg ikke er helt sikker, at det virker som om konfrontasjonen som strategi ikke kan tas stort lenger og at det logiske neste steget er ordentlig ammunisjon. "Det kommer," forsikret han meg. "Og hva du enn gjør, så forsøk ikke å ta kontakt med disse menneskene – de vet hvem du er, og de vet trolig hvor du bor. Og i motsetning til de fleste billedkunstnere liker de virkelig ikke medial oppmerksomhet. Du tror det er et triks, men de mener det faktisk. Du gjør klokt i å holde kjeft om hele greia."

Husvogn. Men det går jo ikke. Det er jo ikke slik det fungerer. Jeg må jo gjøre jobben min, selv om den nye generasjonen ikke akkurat gjør den enklere. Så, på tilbakeveien stopper jeg enda en gang i Düsseldorf og oppsøker enda en gang den svarte husvognen de kaller Galleri Gandhi (hvor får de alt fra?), og siden jeg er litt småberuset, banker jeg mye mer bestemt på døren. De skal søren meg vise respekt for de eldre!

Jeg blir helt blek da døren går opp og Lise X selv står der. Hatet lyser av øynene, og hun gir meg fingeren og smeller igjen døren. Jeg gjenvinner fatningen og banker på enda en gang. Ingenting skjer. Til slutt gir jeg opp og går.

Hvorfor bryr jeg meg? Fordi jeg har sett fremtiden. I all sin grusomhet. Biennalene vil aldri mer bli de samme, selv om dette aldri vil nå så langt – det vi ser, er et parallelt univers etablere seg. Og det spiller absolutt ingen rolle hva vi mener om det. God jul.

BILLEDKUNST
Lise X
Go Fuck a Disabled Individual, Geek/The Harmful Show
Galleri Gandhi, Düsseldorf og Temporary Location Project Space, Bonn