Det er mandag 29. januar og årets første møte i Norsk kulturråd. Vi er kommet til sak fire på dagsorden: "Høring – lov om offentlige myndigheters ansvar for kulturvirksomhet." Rådsmedlem Per Kvist roser rådsleder Vigdis Moe Skarsteins tidligere innlegg, hvor hun stilte seg tvilende til effekten av en eventuell kulturlov. Det var altså da en engel spaserte tvers gjennom kulturrådets loftslokale.

Klokken nærmer seg halv tre. Noen skal rekke fly, og det er flere saker igjen på listen.

– Jeg tror jeg kan være med på ordet "identitet", fortsetter Kvist.

– Men ikke uten "kulturelt mangfold". Ikke tale om!

Armlengde. Seks ganger i året samles 13 edsvorne kvinner og menn i Kulturrådets hovedkvarter på Grev Wedels plass nummer 1 i Oslo. I Militærhospitalets øverste etasje møtes de for å distribuere penger, heder og posisjoner i kulturlivet.

Rundt dette bordet forvaltes Norsk kulturfond, den største statlige potten avsatt til kulturformål utenom de store, nasjonale institusjonene. I 2005 var bevilgningen fra Stortinget på 254 218 000 kroner, et beløp som for alle som er vant til å forholde seg til statsbudsjettet, er forsvinnende lite. Likevel er det enorme summer i kultursammenheng.

I tillegg forvalter Kulturrådet en annen og kanskje vel så viktig kapital: definisjonsmakt rundt kulturell kvalitet. I 2005 mottok rådet mer enn 6000 søknader, hvorav bare en liten andel fikk støtte – fordi boken, plateprosjektet eller den planlagte teaterforestillingen ble vurdert og ikke funnet godt nok.

Derfor er medlemmene i Norsk kulturråd vant til kjeft fra forsmådde kunstnere. De er også vant til beskyldninger om inhabilitet: Kultursektoren i Norge ligner jo landbruks- og fiskerinæringen på den måten at statens, foreningers og private aktørers interesser er blandet sammen på fullkomment ugjennomsiktig vis.

Men i disse dager dreier det overordnede spørsmålet i Norsk kulturråd seg om noe annet, nemlig lengden på kulturministerens armer. Hvor langt er egentlig en armlengde? Forklaring følger.

Dreper. Ved rådets bord fortsetter diskusjonen om regjeringens forslag til ny kulturlov. Uenigheten dreier seg om ordlyden i Kulturrådets høringsuttalelse, og debatten fordeler seg langs gjenkjennelige og lett lesbare ideologiske linjer.

Oslo-SV (Theo Koritzinsky) går inn for grunnlovsfesting av kulturloven, med det forbehold at ordet "identitet" i uttalelsen byttes ut med "kulturelt mangfold". Bunadshøyre (Hallgrim Berg) er uenig. "Kulturelt mangfold", mener han, er et politisk korrekt begrep foretrukket av folk som forbinder "identitet" med noe i nærheten av rasisme. Synspunktet finner støtte hos folk flest (Knut Haavik). Kunsthistorien (Per Kvist) etterlyser en problematisering av begrepene i lovtekstforslaget. Minoriteten (Bergljot Berg) anbefaler alle å lese boken Identitet som dreper.

– Det er viktig med et kulturbegrep som som de fleste kan kjenne seg igjen i, og som samtidig avgrenser seg mot idrett. Akkurat det synes jeg er godt ivaretatt i det foreliggende forslaget, sier nynorsken (Ottar Grepstad).

Kulturpanikk. Opprettelsen av Kulturrådet sammenfalt tidsmessig med – og står i samme kulturideologiske tradisjon som – innføringen av en ny stipendordning for kunstnere i 1963. I den nye ordningen gikk man bort fra systemet med kunstnerlønn til etablerte kunstnere, og over til arbeidsstipend for yngre kunstnere. Man kan kanskje si at fordelingsprinsippet skiftet fra "ære" til "stimulans".

– Kulturrådet ble til i forlengelsen av "den første kulturpanikken", forteller kunstsosiolog Dag Solhjell.

– Aktører i kulturfeltet og i de politiske miljøene merket på et tidspunkt at kulturen var truet av den raskt voksende populærkulturen og den importerte massekulturen. Man følte ikke bare at det norske som sådan var truet, men også at den høyverdige kulturproduksjonen i landet var under press.

– Hvilken betydning har Kulturrådet?

– Kulturrådet har betydd og betyr fortsatt enormt mye for det nyskapende i norsk kulturliv, noe som ikke minst skyldes dets brede kontaktflate ut i fagmiljøene. Kulturrådets virksomhet som fødselshjelper, bygget opp gjennom år, gjør at ordningen ikke uten videre kan erstattes av andre ordninger.

Krasst. Men nå er noe i ferd med å skje. I en artikkel i Aftenposten i fjor formulerte Erik Rudeng, leder av den "konkurrende" bevilgningsinstitusjonen Fritt Ord, Kulturrådets dilemma som følger: Skal rådet primært være et forvaltningsorgan under Kulturdepartementet, med ansvar for å administrere faste bevilgninger? Eller skal det være et frittstående forum for utprøving av nye ideer og initiativer?

Omtrent samtidig varslet Trond Giske en "grundig gjennomgang" av Kulturrådet. Siden har avisoverskriftene pekt mot et stadig forverret forhold mellom rådet og statsråden. Motsetningen kretser rundt det tradisjonsrike prinsippet om "armlengdes avstand" i kulturpolitikken, som i dette tilfellet innebærer at politikerne har bevilget penger, mens rådet har evaluerert og fordelt. Nå mener flere rådsmedlemmer at dette prinsippet er under press.

Konflikten toppet seg like før jul, da Giske med et pennestrøk avskaffet tre av Kulturrådets sentrale støtteordninger, uten å spørre rådet på forhånd. Det siste møtet i fjor skal ha vært opphetet, og det er ifølge rådsmedlemmer blitt forfattet "et uvanlig krasst brev" til departementet. Og der står saken.

Overkjører. Tidligere stortingspolitiker og rådsmedlem Theo Koritzinsky mener departementets signaler er uttrykk for en rell konflikt mellom de to institusjonene.

– Konflikter kan løses med dialog. Men Trond Giske har det siste året bidratt sterkt til en utvikling som på sikt peker mot en undergraving av prinsippet om "armlengdes avstand", sier han.

– Over tid kan det også svekke Kulturrådets stilling som et faglig og partipolitisk uavhengig kulturorgan.

Koritzinsky trekker frem fjerningen av de tre tilskuddsordningene i høst – tilskudd til ekstraordinære tiltak ved kulturhistoriske museer, innkjøp av samtidskunst og lokale musikktiltak – som eksempler på et tilfelle der statsråden overkjørte rådet.

– Før jul sa statsråden at leder og direktør var informert om nedleggelsene av disse ordningene. Det er ordet "informert" jeg reagerer på. Det å bli informert om et vedtak som allerede er fattet, er noe helt annet enn å bli rådspurt på forhånd.

Innstramming. I Kulturdepartementets tildelingsbrev til Kulturrådet for 2007 står det blant annet: "Departementet legger til grunn at institusjoner og virksomheter som mottar fast, årlig statstilskudd selv tar ansvar for å skape rom innenfor egne budsjetter, for tiltak som kan fremme forsøk og utvikling i egen virksomhet. Som hovedregel skal slike virksomheter ikke kunne søke Norsk kulturråd om støtte."

Den siste setningen i utdraget er verdt å merke seg. En vesentlig del av de 6000 søknadene som hvert år havner på Kulturrådets bord, kommer nettopp fra institusjoner som mottar støtte fra andre frittstående og statlige finansieringsordninger. Kulturrådet har ingen tradisjon for å stille kontrollspørsmål til dem som søker. Det er vanskelig å oppfatte formuleringen som noe annet enn en innstramming i forhold til dagens praksis.

Skjønn. Likevel er Kulturrådets leder Vigdis Moe Skarstein uenig med sin rådskollega Koritzinsky. Hun mener det er for sterkt å kalle situasjonen som har oppstått for en konflikt.

– Departementets formulering kan være uttrykk for en grenseoppgang, et forsøk på å synliggjøre noen prinsipielle avveininger, sier Skarstein, og legger til at Kulturrådet uansett ikke kommer til å tolke formuleringen kategorisk.

– Kulturrådets arbeid vil alltid innebære et element av skjønn, og det kan fortsatt være gode grunner for å innvilge søknader fra institusjoner som allerede får støtte over statsbudsjettet. Når noen har behov for å dramatisere dette, skyldes det kanskje at Giske også har signalisert at Kulturrådet skal evalueres?

– Er rådets mandat endret i løpet av det siste året?

– Nei, i hvert fall ikke formelt. Men vi har fått en diskusjon om fortolkning i noen enkelttilfeller, der vi har opplevd at det er blitt lagt føringer i tildelingsbrevet. Det er litt ulik tilnærming til dette i rådet. Selv er jeg tilhenger av dialog.

– Er du departementets talerør i Kulturrådet?

– Poenget er at jeg har et oppdrag ut fra et mandat. Dette gjelder ikke bare for meg, men for alle som sitter i rådet. Min oppgave er å sørge for at alle de ulike interessene som er representert rundt bordet slipper til med sine synspunkter, sier Moe Skarstein.

Undergraver. Det er her bildet begynner å bli så komplisert at de ulike delene glir over i hverandre. For ifølge enkelte kommentatorer – som Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås – kan Trond Giskes strategi overfor Kulturrådet også forstås som betimelig oppsplitting av eksisterende maktstrukturer.

Åmås er opptatt av Vigdis Moe Skarsteins dobbeltrolle: Hun leder både Kulturrådet og den viktige institusjonen Nasjonalbiblioteket.

– Det virker undergravende på prinsippet om armlengdes avstand når lederen av en så tung og departementsavhengig institusjon som Nasjonalbiblioteket blir gjenoppnevnt som leder av et friere organ som Kulturrådet. Jeg mener det er galt å plassere to av de aller viktigste og tyngste rollene i norsk kulturliv på en person, sier Åmås.

– Hvordan oppfatter du de nye signalene fra Kulturdepartementet?

– Jeg tror det var en bevisst strategi under tidligere departementsråd Helge Sønneland å plassere flest mulig tunge verv på personer departementet vet nøyaktig hvor de har, og som ikke oppfører seg "ulydig". Det er flere eksempler på dette, ikke minst tidligere festspilldirektør Bergljot Jonsdottir, som i løpet av kort tid ble utnevnt til hele tre sentrale verv i Nasjonalmuseet, Operaen og Kulturrådet. Hvis det er denne maktkonsentrasjonen Trond Giske nå prøver å bryte ned, er det en god ting.

Skolesekk. Tilbake på Kulturrådets loft har rådet vedtatt formuleringen "norsk språk, identitet og kulturelt mangfold" som ordlyd i høringsuttalelsen om ny kulturlov. Neste sak på dagsorden: "Høring – evaluering av Den kulturelle skolesekken." Klokken er kvart på tre. Ottar Grepstad har delt ut et notat hvor han gjennomgår evalueringen punkt for punkt – og slakter den.

Alle har dårlig tid. Det blir nedsatt en redaksjonskomité som skal stryke de drøyeste formuleringene i nynorskens notat, slik at det kan gjelde for hele rådet. Vedtatt. Neste sak: "Tilskudd til ymse publikasjoner." Da forlater Morgenbladet rommet.