Jeg sitter på Café Museum i Wien og spiser is. Det legendariske kaffehuset ved Karlsplatz er antagelig ikke hva det en gang var. Men det rekonstruerte interiøret av Adolf Loos gir i det minste en følelse av hvordan det må ha vært her. Ved vindusrekken satt flere generasjoner kunstnere og spiste banansplit: Alban Berg, Elias Canetti, Gustav Klimt, Oscar Kokoschka, Karl Kraus, Robert Musil, Egon Schiele, Georg Trakl, Ludwig Wittgenstein. Og Hermann Broch. Her, tenker jeg, og forestiller meg hele rekken av alvorlige menn bøyd over banansplitene sine, mens de skuer ut på byen og Secessions-bygget like ved.

Som så mange jøder måtte også Broch flykte fra Wien i 1938, da nazistene gjorde det umulig å leve et normalt liv i byen. En periode satt han i nazistenes fangenskap, men ble med hjelp fra innflytelsesrike venner som James Joyce, sluppet fri. 1. oktober kom han seg om bord på amerikabåten S.S. Statendam fra Southampton til New York. Broch hadde da allerede påbegynt en kort tekst om Vergil, men det var først i eksil at denne teksten skulle vokse og bli det svimlende og nyskapende verket vi i dag kjenner som Vergils død.

Formproblemer. Jeg kan like gjerne innrømme det først som sist: Jeg har brukt lang tid på å lese denne boken, veldig lang tid. Ofte har jeg under lesningen ønsket å rope et fortvilt: Nei, nei! Jeg har villet kaste boken i veggen, rive den i stykker, påkalle Broch for å spørre: Har det tørnet for deg nå? Har skrivemuskelen hengt seg opp? Har din Muse gått berserk i deg? Men så, noen setninger senere, har Broch som ved et under klart å hente seg inn igjen. Og fra et sted i sjelen, mørkt og utilgjengelig, har jeg da villet rope: Ja, ja! Han klarte det, Broch klarte det umulige.

Det er først og fremst formen og språket som gjør Vergils død til en anstrengelse å lese. Men dette er ingen ny innvending mot verket. Allerede da romanen utkom i USA i 1945 påpekte både kritikere og Broch selv formproblemene. Romanen er beryktet for sin skjønnhet, men er også fryktet og lite lest sammenlignet med andre klassikere fra perioden. Man har sett romanen som et av de siste store forsøk på å fornye romansjangeren i første halvdel av 1900-tallet, blant annet gjennom bruken av de nye tankestrømsteknikkene som ble utviklet av James Joyce og som Broch eksperimenterte videre med. Romanen eller prosasymfonien, som enkelte har kalt den, ligner til tider på et gigantisk dikt, formet som en tredjepersons indre monolog, med utdrag fra både Vergils Aeneiden og elegiene flettet inn i tekstmassen. Vi glir ut og inn av dikterens bevissthetstilstander, fra han syk og hallusinerende ankommer havnen i Brundisium sammen med keiser Augustus, til han dør mindre enn et døgn senere. I en koffert har Vergil med seg manuskriptet til det som skal bli Roms store diktepos om keiser Augustus' stamfar Aeneas. Men Vergil vil ødelegge verket, for det har ikke lyktes ham å komme til ny erkjennelse gjennom språket. Etter lange diskusjoner med to diktervenner og keiseren selv, gir han likevel slipp på Aeneiden.

Irritasjon. Broch har delt verket i fire deler oppkalt etter elementene; vann (ankomsten), ild (nedstigningen), jord (forventningen) og eter (hjemreisen). Det er særlig i annen og siste del at Brochs nyskapende prosastil blir utforsket til fulle. Den saktegående, gjentagende, substantivmettede, mediterende språkbruken må man enten overgi seg til og forføres av, eller legge vekk i utmattelse og irritasjon. For på handlingsplanet skjer det nesten ingenting. Vergil fraktes fra skipet til en seng i keiserens palass. Der blir han værende i flere hundre sider. De høystemte utbruddene i romanen kan virke svimlende, åpnende og lukkende for leseren på samme tid. Jeg har under lesningen vært fristet til å utbryte: Nå! Nå har jeg forstått det! For så, et øyeblikk senere, å måtte innrømme: Nei! Jeg forstår ikke dette likevel.

Nær sagt overalt i tekstmassen finnes passasjer som denne: "Han skuet ut over drømmens marker, over landenes marker som var før-forutbestemt til å bli skueplass for handling, de var skueplass for hans skuen, urørlige, utilgjengelige, likevel hans egen fra begynnelsen av, skuet han, som var trollbundet, drømmebundet, som ikke fikk skilles fra drømmen, fjerne seg fra den, skuet han ut over dette landskapet som han ikke fikk berøre (...)" Og slik fortsetter det, i endeløse visjoner og drømmer. Jeg husker ikke nøyaktig hvorfor jeg merket meg ved dette korte utdraget. Kanskje er svaret at jeg bare var utmattet og trengte en pause.

Hjemkomsten. Det store temaet i Vergils død er selvfølgelig døden. Vi møter en dikter som forbereder seg på den siste ferden, den store hjemkomsten, oppløsningen av den jordiske kropp på vei mot dødens mysterium. Som en visjonær tekst om en virkelighet hinsides den fysiske verden, lykkes verket i perioder med å komme svært nær denne språkets og forstandens grense. Det er som om språket gjennom sin utmattelsesteknikk mot leseren, er i stand til å føre oss helt inn i selve dødsopplevelsen. Vergil lengter i sin dødskamp etter "erkjennelsen av døden". Men han innser også umuligheten av nettopp det: "jeg dør, og jeg vet ingenting om døden." En del av romanen diskuterer kunstens muligheter til å være en kilde til sann kunnskap og erkjennelse. Et sted heter det: "Nettopp den store kunsten, nettopp den som vet om sin erkjennelsesoppgave, vet også om erkjennelsestapet og gudstapet som vi har gjennomgått; uopphørlig står dødsherjingens redsel foran den ..." Vergil vil brenne Aeneiden fordi han ikke har lyktes i å forene det estetiske i skriften, med de etiske utfordringene som verden pålegger kunsten å forholde seg til. I tillegg innser Vergil på dødsleiet at livet ikke har mening hvis det ikke får speile seg i døden, eller som han sier: "dødens meningsfullkommenhet, nærme seg døden, all diktnings mål."

Ekte kunst. Omtrent samtidig med den norske utgaven kom også den første danske oversettelsen av romanen ut. Svenskene på sin side utga verket allerede for 40 år siden. Så vidt jeg kan se er Vergils død i Danmark omtalt i alle toneangivende aviser. I Norge har derimot til nå bare Aftenposten hatt en anmeldelse på trykk. Hvorfor det har vært så stille, vet jeg ikke. Oversettelsen av Vergils død er i alle fall en triumf for en av Norges største formidlere av tyskspråklig litteratur, Sverre Dahl. Hvem andre kunne ha gått i gang med denne nær sagt umulige oppgaven? Dahl har ofte vist at han er de lange setningers mann, og gjør ikke skam på setningene denne gangen heller. Det hender ordkonstruksjonene forblir konstruksjonsaktige, men det er antagelig Brochs egen feil at det må bli slik, ikke oversetterens. Utrolig nok inneholder denne relativt utflytende boken også en del poengterte utsagn, som for eksempel dette: "Ekte kunst bryter grenser, bryter gjennom dem og går inn i nye, hittil ukjente områder av sjelen, av visjoner, av uttrykk, bryter igjennom til det opprinnelige, det umiddelbare, det virkelige ..." Med disse ord i tankene går jeg ut fra Café Museum. Men først legger jeg fra meg anmeldereksemplaret mitt i avishyllen ved utgangen. For selv om Broch ikke er her lenger og Café Museum har mistet sin sjel, er det likevel en vakker tanke at Vergils død (i norsk språkdrakt) har funnet veien tilbake til stedet der dens skaper pleide å sitte.

ROMAN
Hermann Broch
Vergils død
Oversatt av Sverre Dahl. 447 sider. Bokvennen. 2006