Det finnes en oppblomstring av tverrnordisk tidsskriftaktivitet, festivaler og nettverk som etablerer alternative offentligheter og arenaer for mindre journalistisk regisserte og formaterte samtaler og ytringer om poesi, filosofi, virkelighet, politikk. Antologien Swinging with Neighbours er kanskje det beste eksempelet på en slik fellesnordisk litterær offentlighet.

Swinging består av nesten 1000 sider med dikt og essays av 37 poeter og tre kritikere på fem språk; fire dvd-er bestående av filmserien Grannen med en rekke dybdeintervjuer, samt ni timer opplesninger filmet hjemme hos et femtitall ulike poeter og forfattere.

Det usedvanlig sjenerøse og oppslagsrike verket er et unikt bidrag til det redaktørene kaller "redaksjonell aktivisme". Som Jörgen Gassilewski og Anna Hallberg skriver i sin inngang til antologien, kan Swinging karakteriseres som en hendelse som har forandret og fortsetter å forandre "synapserna i norra Europas litterära kropp".

Det begynte med at kritiker og videofotograf Carl Dieker sammen med kunstneren Paula von Seth besøkte og videointervjuet nærmere 70 kunstnere og poeter i Norden og Russland. I 2004 inviterte de om lag 40 av dem til festivalen Swinging with Neighbours. Det ble laget et 600 siders kompendium med dikt og essays av de innbudte poetene, redigert av Aase Berg og Carl Dieker. Dette var utgangspunktet for den nå foreliggende antologien.

Organisk. Det ligger ikke noe strengt redigeringsprinsipp til grunn for Swinging, snarere er det et verk som har fått vokse organisk frem gjennom de mange møtene og utvekslingene frem mot og etter festivalen. Diktene er gjengitt både på originalspråket og i svensk oversettelse. Antologien er utstyrt med fem kontekstualiserende "innganger", og inneholder også en rekke miniforelesninger, essays og samtaler med temaer som ekstase og ideologi, sex, paradis og poesiens muligheter. Antologien kan leses på kryss og tvers, og tekstene begynner på uventede måter å snakke med hverandre. Det ligger også en stor formidlingsgevinst i at man kan veksle mellom å lese dikt og se på de vedlagte dvd-ene med opplesninger og intervjuer. Slik får de mange ukjente navnene i antologien ansikter, kropper, stemmer.

Visstnok skal ikke litteratur være godt fjernsyn. Men hvorfor blir jeg da så fortryllet og beveget av denne endeløse serien med talking heads her på pc-skjermen min – alle disse timene med snakk, hvor poetene sitter oppe i en søppeldynge, eller i sitt eget hjem, eller ror i en båt på blankt vann, mens de nøler og snakker og grubler? For eksempel om hva det betyr å være og å ha en nabo. De blir ikke avbrutt hele tiden, det er ikke noen utålmodig journalist der som tvinger dem inn i et salgbart format. Rolig filming, diskré lydspor, noen forsiktige humoristiske grep innimellom.

Beklager. Det er riktignok en slagside ved videointervjuene: De russiske og finske deltagerne må snakke på engelsk (ironisk nok også det lingua franca de nordiske poetene kan forenes gjennom), mens de skandinaviske poetene får uttrykke seg flytende på sine morsmål. Men så er også dette noe filmskaperne beklager eksplisitt.

Fra et norsk perspektiv kan man legge merke til tilfeldighetene i utvalget. Mange av våre betydeligste poeter er representert i antologien, for eksempel Steinar Opstad, Tone Hødnebø, Øyvind Berg, Erling Kittelsen og Espen Stueland, men mange glimrer også med sitt fravær. Norge ser også ut til å være det eneste landet som er representert med prosaister i filmen Grannen og i opplesningene. Det er riktignok gode prosaister, Ole Robert Sunde, Stig Sæterbakken, Jonny Halberg, men det kan få en til lure på hva som har vært kriteriene for utvalget. Forklaringen gir vel redaktørene selv, når de sier at prosjektet ikke er "representerande, utan bygger på en intuitiv delaktighet i samtidspoesien. Gränserna flyter och rollerna skiftar: utövare blir åhörare, åhörare blir uppläsare."

Billedvegring. Katarina Frostenson skriver i en tekst fra essaysamlingen Skallarna som er gjengitt i Swinging: " ... jag skrev for att driva ut bilderna som for mig dolde den råa världen, förtjockade texterna, så diktens senor och ben försvann. Mot metaforer och lignelser, löd ropet."

I 2003 skrev Anna Hallberg en artikkel i Dagens Nyheter der hun konstaterte at det "finns en stark och utbredd metaforkritik hos många av våra viktigaste poeter". Teksten hennes ble en referanse i en påfølgende debatt om metaforen. Hvor kommer temperaturen fra, kan man undres, i en slik debatt?

Det er selvfølgelig noe mer som står på spill her enn en retorisk figur; det er poetenes ønske om å forholde seg alvorlig til virkeligheten. Akkurat dét er jo ikke lett i en mediekultur som favoriserer repetisjonen, i en offentlighet som er proppfull av resirkulerte bilder og billedflimmer, i en reklamefinansiert verden som reduserer mennesker og deltagere til konsumenter og tilskuere. Det er ikke færre grunner i dag enn det var for tusen år siden til å være ikonoklast, til å ville rive ned alle bleke avbilder, alle billige fiksjoner som stiller seg mellom mennesket og Gud – eller virkeligheten.

Metaforkritikk. De mest artikulerte metaforkritikerne i debatten har vært poeter med tilknytning til tidsskriftet OEI. Hallberg påpeker eksempelvis at Lars Mikael Raattamaas lengsel etter en poesi "helt utan metaforer" innebærer en drøm om en desentralisert maktfordeling. En viktig impuls for de såkalte "språkmaterialistiske" poetene er nettopp maktkritikk, å påvise og undergrave maktstrukturene i språket. Utangspunktet for motstanden mot metaforen, er en antagelse om at figuren fikserer mening og forutsetter enighet.

Da Dieker og von Seth dro til Finland i 2001 for å intervjue finske poeter, hadde de med seg videobrev fra svenske kolleger. Brevene tok, blant annet, utgangspunkt i en observasjon som ble gjort i resepsjonen av de åtte finske nittitallspoetene som ble presentert på svensk i antologien Ett svart får i motljus i 2000: Svensk poesi var overveiende språk- og lydorientert, mens finsk poesi var bilde- og metafororientert, fastslo man. Denne observasjonen i kombinasjon med en ikonoklastisk impuls hos de språkorienterte svenske poetene, gir en bakgrunn for å forstå den apologetiske tonen i bidragene fra noen av de finske poetene.

I et essay med undertittelen "Eller varför jag inte blev languagepoet" skriver for eksempel Jyrki Kiiskinen at han en periode var inspirert av language-poesien, men at han opplevde at det ble en altfor programmatisk måte å skrive på. Han spør: " ... på vilket sätt utmanar språkpoesin vår etik? Kan texten ha ett samvete, om den inte har ett subjekt?" Helena Sinervo, som tilhører den samme finske poetgenerasjonen som Kiiskinen, gir i sin inngang til antologien uttrykk for et beslektet syn. Sinervo medgir at språkbrukerne alltid utøver og er underordnet maktstrukturer, men spør så om makt automatisk er noe ondt som må motarbeides. "Därtill kan man fråga sig till vilken estetik motarbetandet av symbolfunktionen leder, är den meningsfull och besitter den verkligen en 'revolutionär' kraft i relation til samhället?" Selv lanserer Sinervo en "vittnets poetik", der det handler om å befinne seg midt i språkets "å ena sidan undertryckande, å andra sidan uppbyggande hierarki".

Ukorrumpert. I den første filmen i serien Grannen, "Värld Bild", blir perspektivet på metaforen utvidet idéhistorisk til en – mer undersøkende enn polemisk – refleksjon omkring billedstorm og billedtilbedelse, om protestantismens pietistiske strenghet og den østlige, ortodokse tradisjonens ikonkonsepsjon, om det svenske språkets analytiske versus det finske språkets syntetiserende syntaktiske trekk. Det blir etter hvert klart for meg at de metaforkritiske poetikkene knapt kan brukes til å diskvalifisere poeter som ikke mener at metaforer nødvendigvis stiller seg i veien for en relevant virkelighetskonsepsjon. Et felles anliggende for de poeter som tilsynelatende hevder ulike poetikker med hensyn til språk og bilde, er nettopp et ønske om å kunne ytre seg på en vedkommende, ukorrumpert måte. Ulf Eriksson har en karakteristisk klok anmerkning til metafordebatten: De som vil sette språkets materialitet i motsetning til metaforen, er ofte ute etter å angripe konvensjoner snarere enn bildet som sådan, hevder han, "något som deras ofta synnerligen metafortäta polemik indikerar".

AKTUELL BOK
Swinging with Neighbours
Redigert av Aase Berg og Carl Dieker. Ersatz. 2006