Da Sune Nordgren sa opp stillingen som direktør for Nasjonalmuseet i fjor sommer, skrev svenske aviser at han ble "kjeppjaget fra Oslo". Spissformuleringen ligger ikke langt fra sannheten, og spenningen omkring hvem som skulle bli hans etterfølger i direktørstolen har siden vært stigende.

Sist fredag var det endelig klart: Danske Allis Helleland er spurt og har takket ja til jobben. Helleland kommer til Oslo med 13 års erfaring fra Danmarks svar på Nasjonalmuseet, Statens Museum for Kunst i København.

Omstridt. Allerede dagen etter at ansettelsen var annonsert skrev Aftenpostens kommentator Lotte Sandberg at en "stor bunke av danske presseklipp levnet liten tvil om at Helleland var en omstridt institusjonsleder i København". Billedkunstner Mari Slaattelid uttalte til Aftenposten at hun var "overrasket" over at en institusjon som har hatt så mye problemer hadde falt ned på en "såpass omstridt kandidat". Å velge en leder som var "oppbrukt" i andre lands kunstliv var å "be om trøbbel", mente hun.

Slaattelid fikk følge av kunsthøgskolestipendiat Tone Hansen i Aftenpostens enquete. Hun mente ansettelsen av Helleland var "konservativ", ved at den ikke vil utfordre "regimet" styreleder Christian Bjelland har bygget opp. Utenfra sett virker temperaturen i Aftenpostens dekning av ansettelsen merkelig. Hvorfor så frustrert? Allerede?

Anti-elitisme. Mari Slaattelid utdyper overfor Morgenbladet:

– Styret har ansatt en person som ikke bare har vært kontroversiell, men som har vært talsmann for myndighetenes og forvaltningens kunstsyn, mot fagmiljøets. Å gå med på at besøkstall skal være målestokk for om museet fyller oppgaven sin, er populisme. På samme måte som å overhøre fagmiljøets vurderinger, for å tekkes bevilgende myndigheter med anti-elitisme som program.

Slaattelid understreker imidlertid at frustrasjonen som kom frem i uttalelsene til Aftenposten ikke er personlig, og at valget av Helleland kan bli en positiv overraskelse.

– Det håper jeg jo! Men før Helleland har vist hva hun vil gjøre, er utnevnelsen et uttrykk for hvordan et populistisk styre tenker: De velger en direktør som har vist seg smidig i forhold til myndigheter og forvaltning, og som har styrke til å takle et kritisk fagmiljø.

– Hva er galt med å være smidig?

– Det som er galt er å ta stilling mot sitt eget fagmiljø, sier Slaattelid.

Bjellands hermetikk. For de som ikke har fått med seg mer enn overskriftene i kampen om Nasjonalmuseet så langt: De siste årene er det blitt gjennomført en storstilt museumssammenslåing i Norge. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design består av flere hus med helt forskjellig innhold, som nå skal administreres av en leder, Allis Helleland.

Christian Bjelland, Kong Haralds fiskekamerat og foreløpig siste generasjon i Bjellands hermetikkimperium, er styreleder i det nye museet, som omfatter arkitekturmuseet, kunstindustrimuseet, museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og kunsthallen på Tullinløkka. Det er også han som har funnet og ansatt Helleland, etter å ha avfeid alle de norske søkerne til stillingen som inkompetente. Et av stikkordene i konflikten er "tverrfaglig".

Konservativ. – Det verste med Bjellands tverrfaglige linje er at det er blitt vanskelig å skille mellom profesjonene, sier Tone Hansen til Morgenbladet.

– Før var det slik at de ansatte hadde titler som anga hvilket felt de var spesialister innenfor. Nå er alle bare "kuratorer".

Hansen har tidligere tatt til orde for en politisk og aksjonistisk samtidskunst, et kunstideal hun mener ville blitt bedre ivaretatt med en museumsmodell med flere mindre plattformer, fremfor en stor slik som i dag.

– Jeg mener generelt at det er for mye fokus på en leder. Vi skulle heller hatt fire-fem ledere som var spesialister på ulike områder. Slik ville kunstnerne få tillit til at deres felt ble ivaretatt.

Usikkerhet. Trude Iversen, universitetsstipendiat og tidligere leder i Unge Kunstneres Samfund (UKS), er enig med Slaattelid og Hansen i at samtidskunsten har fått lide under den nye museumsmodellen.

– Hovedproblemet er at ingen talte samtidskunstens sak da museumssammenslåingen begynte, sier Iversen.

– Det er stor usikkerhet i miljøet, noe som kan få konsekvenser både for rekrutteringen og for fagutviklingen på feltet. Samtidig er det jo et spørsmål hvor lenge man skal klage over en reform som er vedtatt og gjennomført.

– Hva er galt med Bjellands museumsprofil?

– Har han noen profil? Det jeg kan si er at den bejublede tverrfagligheten fort blir omtrentlig. Kuratorene forstår ikke hverandres diskurser. Det er stor forskjell på å lage en historisk utstilling og en samtidskunstutstilling. Den bejublede tverrfagligheten kommer til kort overfor mer spesifikke faglige utfordringer.

Folkevandring. Et av slagordene som knyttes til Allis Hellelands navn er "folkevandring til museet". Hovedkritikken mot den nye direktøren er at hun har gjort knefall for publikum og folkelig smak, noe samtidskunsten sjelden kommer godt ut av. Det Slaattelid kaller "populisme", er muligens det samme som det Helleland selv kaller "institusjonsbygging"?

Tirsdag denne uken skrev Dagbladet på lederplass at det ikke er "noen ulempe at det kommer folk på museer, gjerne også bare for å drikke kaffe".

– Det er flott med mye besøk, sier Ole Jørgen Ness, en av de relativt unge kunstnerne som ble innkjøpt til "Kyss frosken!" av Sune Nordgren. Utstillingen ble besøkt av over 100 000 mennesker.

– Hvis folk går regelmessig på musem fordi de synes det er hyggelig å drikke kaffe, kan det hende at de vil se på kunsten også, sier Ness.

Marginalt. – Nasjonalmuseet er et stort konsern. Styret har valgt en leder med erfaring fra institusjonsledelse på dette nivået. Uansett cv bør en nyansatt leder gis anledning til å finne og forme sin rolle i forhold til den faglige stabens kompetanse. Det avgjørende blir hvilket spillerom kuratorene får under hennes ledelse, sier Eivind Furnesvik i Galleri Standard.

Han har tidligere hevdet at Nasjonalmuseets rolle er marginalisert i forhold til utviklingen av samtidskunstscenen i Oslo og Norge. Han etterlyser Nasjonalmuseet som innholdsprodusent for diskusjonene på kunstfeltet.

– Til nå har det vært få diskusjoner ut over de sensasjons- og skandalepregede i forhold til valg og prioriteringer som er gjort. Nasjonalmuseet har gått fra å være en aktør i kunstfeltet til å bli mer av en tilskuer. Den største utfordringen for Helleland blir å definere Nasjonalmuseet som premissleverandør for diskusjoner som oppleves som viktige både for fagfeltet og publikum, heller enn vage ambisjoner og strategier om å rekruttere fra et bredere publikum – som muligens ikke finnes.

Unorsk. Tidligere direktør for Nasjonalgalleriet, Anniken Thue, mener samtidskunstnerne heller bør bruke kreftene sine på å se fremover. Hun fremhever Hellelands styrke i forhold til formidlingsdelen av museumsfaget.

– Hva synes du om mottagelsen av Allis Helleland så langt?

– Kanskje man skal gjøre noe unorsk i norsk kunstliv: jobbe med henne og ikke mot henne! Når man først gikk til utlandet, tror jeg Allis Helleland var et godt valg. Når det er sagt, må jeg si at behandlingen av de norske søkerne er noe av det råeste jeg har sett. Det er sørgelig for Norge og en fallitt for det norske fagmiljøet at man tydeligvis ikke tror det finnes kompetanse til å gjøre denne jobben her i landet.