I et kollektiv på Nørrebro, i København, Danmark, Nord-Europa sitter 23-årige Sebastian. Han heller te fra en hvit tekanne oppi en kopp, har melk oppi fra kartongen. En gammel sofa, 70-tallslamper, lysestaker til høyre som kunne vært hvilket som helst studentkollektiv på Grønland. Plakater på veggene, der en av dem oppfordrer til å bevare Ungdomshuset.

– Han som har laget den, er i fengsel nå.

Vi har kommet oss til innsiden av aktivistene i Ungdomshuset. Sebastian er en av rundt 50 danske ungdommer som utgjorde kjernen i kulturhuset som nå er jevnet med jorden, og som har stilt København på hodet den siste uken. Vi lurer på hva som driver dem – hvem er egentlig aktivistene? Er de en fare for demokratiet?

– Vi er alle slags folk. Vi er arbeidsløse, universitetsutdannede, barn. Vi er de som ikke passer inn, sier Sebastian.

Sår i gatene. Men vent, historien starter ikke her. Den starter i en taxi noen dager tidligere, på mandagen etter helgeopptøyene i København. For ikke mange dager siden har avisene vist bilder av gater i brann. Asfalten har kokt og laget sår i gatene. Ungdom i håndjern, politibiler i brann, politi med tåregass, ungdommer som kaster stein, flasker, slåss med bare never.

På vei fra Københavns hovedtogstasjon til Ungdomshuset på Nørrebro, vest i København, må vi kjøre store omveier. Politiet har barrikadert et helt kvartal rundt huset, dette området er nå hermetisk lukket. Taxisjåføren vil helst ikke kjøre for nærme. Han er bekymret:

– Har dere ikke en vest, et pressekort dere kan henge utenpå der? Det er viktig å vise at man ikke er en av dem, dere må ikke bli blandet med mengdene.

Tv-bildene har gjort inntrykk på lokalbefolkningen i København. Meningsmålinger viser at de fleste danske velgere støtter politiet.

Årelang kamp. – Det har alltid vært sånn her på Nørrebro, sier den norske aktivisten Jonas Bals, som nå bor på Nørrebro.

Vi treffer ham på en brun pub, som mandag kveld er fylt til randen av gamle arbeidskarer fra indre by, menn med store never. Bak oss sitter en av dem, ravende full. Han skråler til tv-en, der bilder fra nedrivningen av ungdomshuset ruller over skjermen, og volumet er skrudd til det maksimale. Bildene er fra rett borte i gaten, der 500 ungdommer har samlet seg foran politisperringene for å demonstrere mot nedrivningen. Bals nikker til ham.

– Opptøyer, mener jeg. Helt siden 2. verdenskrig, da venstresiden gikk i protesttog stilte Nørrebro-boerne seg i spissen for landsomfattende uroligheter og opptøyer mot den danske samarbeidsregjeringen. Det er altså tre til fire generasjoner som har slåss mot politiet her. De fleste jeg har møtt som bor her, mener at de unge må få et ungdomshus.

– Selv om de tenner fyr på biler og sykler?

– Det er mange grupper her som har uoppgjorte regninger med politiet. Nørrebro er den siste sentralt plasserte arbeiderklassebydelen i København, med store forskjeller mellom velstilte og mistilpassede. Nå er strøket på vei til å bli jappifisert på samme måte som Grünerløkka i Oslo. Flere og flere med penger flytter inn, og det blir dyrere å bo her. De bilene jeg selv har sett blitt påtent, har vært dyre biler, porscher og mercer. Det er nok ingen tilfeldighet, for å si det sånn, sier Bals.

Skeptisk til pressen. For Nørrebro er full av steder for de alternative. Bokhandleren Demos kjemper mot nazister og imperialisme. Borti gata ligger Det frie gymnasium. I Stengade 50 ligger Folkets Hus, et brukerstyrt medborgerhus for strøkets beboere. Det har ligget her siden 1971, og det var her forrige store kamp på Nørrebro sto.

I 1980 ble den lille byggelekeplassen "Bygger'n" fjernet i en aksjon av politiet etter ordre fra København kommune. Det førte Nørrebro inn i en borgerkrigslignende tilstand. Lørdag ble huset igjen ransaket av politiet i en aksjon for å få tak i aktivister, men ifølge et presseskriv var det bare en eldre bruker tilstede da politiet kom – han laget miljø-tv for Kanal København.

Tirsdag ettermiddag er aktivister fra kampen rundt Ungdomshuset samlet her. Morgenbladet får så vidt slippe inn.

– Vi har dårlig erfaring med pressen, sier en av aktivistene.

Det er som å høre det norske Blitz; ingen skal snakke med pressen, pressen vrir på ting. Ingen av aktivistene vil egentlig intervjues, i hvert fall ikke bli tatt bilde av. De fleste er redde for å bli gjenkjent av politiet, de føler at det er en krig på gang.

En tekstmelding med en godkjenning fra Jonas, og vi er inne. I tredje etasje: et stort atelier med malingsflekker på gulvet. Veggmaleriet av dyr og himmel, mennesker og farger på alle vegger. På bordet står en diger matbuffet med vegetarmat. Det er langt til nærmeste murstein.

Se det gode. I matsalen sitter aktivisten Herman. Han passer på så vi ikke tar bilder eller snakker med folk som ikke vil det. Han er en av brukerne av Folkets Hus, og tidligere av Ungdomshuset.

– Folk trenger et sted å være nå. Til det kommer et nytt ungdomshus, sier han.

Vi har satt oss ved et av bordene i den store salen, der det serveres mat. Flere ungdommer siver inn, de har leopardtights, nagler og piercing.

– Det handler om et helt liv. Det handler om tanken om at det går an å lage sine egne ting, om å se det gode i det man selv lager. Det handler om å gjøre noe annet enn det de etablerte menn i samfunnet driver med. Det handler om å ikke skulle jobbe hver dag, hele livet, bare for å ha penger nok til en dyr selveierleilighet, sier han.

Emil er 23 år, men ser eldre ut. Han gafler i seg fra en diger tallerken med vegetarmat.

– Ungdomshuset var et symbol på Nørrebro, og på et annet liv.

– Er dere redd for at Nørrebro kommer til å forandre seg når eiendomsprisene stiger?

– Man kan frykte det, at også Folkets Hus vil bli lagt ned. Christiania var først, Ungdomshuset var bare siste dråpe i begeret før det rant over for folk. Man kan jo spørre seg hva som vil skje når leieprisene går opp her. Sånn sett er Ungdomshuset bare en liten del av den store kampen om frie rom i København.

Fra London for å lære. Det vil Danny fra London være med på. Denne tirsdagen landet han på Kastrup flyplass. Fire timer senere står han utenfor Folkets Hus på Nørrebro. Han er en del av aktivistmiljøet i England, og han sier han er her for "å se hva som skjer". I dag skal han marsjere for Ungdomshuset, henge ut, gå på dass på Mc Donalds og marsjere videre.

Selv har han aldri satt sin fot innenfor Ungdomshusets fire vegger. Det er hans første tur til Danmark. For noen måneder siden var han i Palestina. Han har vært i Genève, i Paris. Noen vil kalle ham demoturist, demonstranter som er der det skjer, alltid.

– For å være helt ærlig, trodde jeg ikke at det var i København det var mest action, sier Danny mens vi spaserer fra Folkets Hus til Metrostasjonen der dagens demonstrasjon gjennom København til Christiania starter.

– Men dette er jo helt ekstraordinært. Det er positivt at aktivistene slår tilbake. Hadde dette vært i London, ville folk bare gått i et fredelig tog, og så gått hjem og spist middag. Danny ler.

– Er ikke det bedre da?

– Nei, det er ikke kreativt. London kan lære av dette, der er man nå demotiverte, uorganiserte. Jeg er her for å lære.

Stor familie. Solidaritetsaksjoner har den siste uka bredt seg fra København utover hele Europa, også i Norge. I Oslo brukte politiet tåregass mot demonstranter som smadret rutene på politibiler. Og flere nordmenn ble arrestert i København for å ha deltatt i aksjoner for Ungdomshuset. Hvorfor reiser de?

– De fleste aktivister kjenner hverandre. Alle er egentlig som en stor familie, sier Johannes Wilm, aktivist blant annet gjennom det verdensomspennende nettverket for aktivister på internett, Indymedia.

– Blitz i Norge har lenge hatt direkte kontakt med Ungdomshuset i København og de har vært i kontakt med Hafermarkt fra den tyske grensebyen Flensburg. Og de igjen har hatt kontakt med hus lenger sør i Tyskland. Kontakten består i at man besøker hverandres hus når det er konserter på gang, på den måten knyttes vennskap. Når noen i København sender en e-post om at det er "fare på ferde", er det klart at man mobiliserer alle man kan, sier Wilm.

Det meste av kontakten, både i kampen rundt Ungdomshuset og ellers, foregår via internettsider og sms. Som den norske aktivisten Jonas Bals sier: "Det er bare fem håndtrykk fra deg til George Bush." Han får gjerne 25 like meldinger dersom det er noe viktig på gang i demonstrantmiljøet.

Felles fiende. Vi ringer Vegard Velle fra Fredsiniativet og Internasjonale Sosialister. Han har skrevet bøker om venstresidens teoretiske arvegods, og om neokonservatisme. Han har arrangert mange av aktivistnettverkene på venstresiden i løpet av de siste årene. Velle tror utviklingen på den globale venstresiden tyder på at antallet demonstrasjoner i årene som kommer, bare vil øke.

– Mens det tidligere var de autonome, altså anarkistene fra Blitz og Ungdomshuset som reiste mest rundt og demonstrerte, har vi de siste få årene fått masseprotester i større grad. Det tok av etter at de nye sosiale bevegelsene oppsto på tampen av 90-tallet. Etter det har man har begynt å innse at man må gjøre felles front mot fienden. Anarkister, sosialister, fagforeninger, sosialdemokrater og miljøaktivister har skjønt at de må samarbeide og stå sammen.

– Hva er det som skaper den voldsomme solidariteten mellom ulike land?

– Følelsen av å være konfrontert med en felles fiende: gigantiske udemokratiske konserner.

– Hvor hører de autonome hjemme i dette bildet?

– De har sine egne greier, akkurat som de andre demonstranter har det. Det som skaper solidariteten blant autonome, er ønsket om et eget rom, en antikapitalistisk kultur. At politiet oppfattes som overdrevent voldelige, forsterker sinnet.

– Og det sympatiserer den norske venstresiden med?

– Selv om mange er enig i at Ungdomshuset burde opprettholdes, så er det en del taktisk uenighet blant demonstrantene. Mens de autonome er mer villige til konfrontasjon, og mener at det er viktig å reagere raskt med synlige virkemidler, satser andre deler av venstresiden mer på massemobilisering.

Rennende mascara. Demonstrasjonstoget fra Folkets Hus har nådd det danske parlamentet. Bilen med anlegget dunker ut hip hop og reggae. Etter at mascara har rent fra mangt et ungpikeøye i rundkjøringen utenfor Ungdomshuset, er det nå feststemning. Demonstrantene roper kamprop, selv om det regner.

I strøkene med fancy butikker står eiendomsmeklerne bak salgsplakater og knipser mms-er med mobiltelefonene sine. Toget bukter seg videre, tett fulgt av nederlandske politibiler innleid for anledningen. I Christiania, den tidligere danske fristat, der EU slutter (ifølge skiltet på vei inn), slutter også toget.

Lukten av brent kjøtt fra trallen til en slitt hippie siver utover toget. Folk spiser vegetarmat, og unge jenter tegner med kritt på bakken: "Hvor er drømmen nu?"

Hvorfor anarkist? Men skrur vi tiden en dag tilbake, sitter vi i kollektivet til Sebastian sent en mandag kveld, i et kollektiv utelukkende for aktivister, som det finnes 15–20 av i København. Sebastian har vært på jobb som telefonselger, en jobb han har bare for å tjene penger nok til å være aktivist. Han sier at det å være aktivist er en identitet. Vi vil inn i hjernen på aktivisten. Hvem er han?

– Hvorfor er du anarkist, hvorfor setter du deg utenfor samfunnet?

– Jeg vil ikke si at jeg setter meg utenfor samfunnet. Men jeg tror at man kan gå sin egen vei, vise kollektivisme i praksis, og det politiske engasjementet samler folk som har den samme kritikken av samfunnet. Ungdomshuset var et frirom, et organisasjonsrom, et politisk fellesskap og en kulturell identitet.

Ifølge Sebastian var huset, Ungdomshuset, et symbol på disse tankene.

– Jeg fant Ungdomshuset fordi verken jobb eller skole noen gang har gitt mening til livet mitt. Ungdomshuset tilbød noe som det etablerte samfunn ikke har. Det å være autonom er en kritikk av demokratiet, av det økonomiske systemet de fleste lever under i dag. Vi prøver å angripe konsensusproduksjonen. Der finnes ikke beslutning som angår alle. Når politikerne sier at nedskjæringer er nødvendig for å redde Danmark, er det tull. Alle politiske vedtak kan gjøres om. De som solgte huset vil skape kontroll, vil skape denne konsensusen. Det føles som å bli frarøvet noe veldig kjært.

Ikke fiende. – Men huset var solgt til andre, hvorfor ikke respektere det? Var det nødvendig å bruke vold for å markere motstand?

– De siste dagenes kamper har vist at folk er villig til å risikere liv, jobb og helse for å kjempe for det de knyttet tett opp til sin identitet. Grensen mellom fredelige og voldelige aktivister er blitt totalt visket ut. Folk som jeg aldri kunne tenke meg ville være voldelige, har kastet murstein på politiet. Det er sånn når noen blir presset opp i et hjørne. Og internt blant aktivistene var reaksjonene nødvendige. Hadde det ikke vært protester, hadde mange gått ned psykisk. Denne volden er nå spredd ut over hele Europa.

Så er han da en samfunnsfiender, en fare for demokratiet?

– Jeg er ikke en fiende av samfunnet, men jeg er mot de fleste verdier det bygger på. Vi føler oss ikke del av det demokratiet, arbeidsmarkedet og den kulturen som de fleste hører hjemme i. Vi kjemper for vårt eget rom.