Sommeren 1962 møttes 100 skandinaviske og 150 afrikanske ungdommer til kongress på Blindern, Oslo. På den tida var frihet for Afrika den store saka. Men afrikanerne sto midt i en frigjøringskamp og krevde aktiv solidaritet fra sine skandinaviske brødre og søstre. Da arrangementskomiteen sa det ikke skulle vedtas resolusjoner, ble det heftige protester.

Rasende svarte menn strømmet opp på talerstolen og holdt flammende appeller. Var ikke dette et demokrati? Det ble gitt adgang til resolusjoner, og sterke uttalelser ble vedtatt mot kolonialisme og nykolonialisme og for nasjonal uavhengighet.

Plutselig ble den afrikanske fronten brutt. En av de få afrikanske kvinnene, Julie Ikomi fra universitetet i Ibadan i Nigeria, tok ordet:

"Dere snakker om kolonial undertrykking, men hva med undertrykking av kvinnene hjemme i Afrika? Mange steder får vi ikke stemme engang. Og polygamiet blir opprettholdt. Vi kvinner står sammen med mennene i kampen mot kolonialismen, men så må vi kjempe mot mennene og deres kvinneundertrykking. Og det siste er verst, fordi kvinnene selv føder de mennesker som senere krever å herske over dem."

Kritikken kom uventet. Ingen tok ordet med det samme. Men de afrikanske mennene var meget oppbrakt og gikk til motangrep så snart de fikk anledning. Særlig ghaneseren John Kaleo-Bioh: "Det er kvinnenes egen skyld. Det ønsker ikke likestilling. De synes det er utmerket at de ikke er likeberettiget til å stå på bussen eller betale regningen etter en hyggelig aften."

Innlegget ble møtt med latterbrøl fra de afrikanske kollegene.

Etter Ghanas selvstendighet for 50 år siden sopte frigjøringsbølgen over Afrika. Land etter land vant sin uavhengighet. Det ble snakket om økonomisk, politisk og kulturell frigjøring. Men de nye lederne bar kolonimaktens stempel på sin panne. Når de fikk makten, overtok de hele det koloniale oppsettet: nasjonalstater med kunstige landegrenser, vestlig språk og utdanning, lovverk og rettsvesen, statsapparat og styringsverk.

De videreførte også koloniherrenes mannsdominans. Svarte menn inntok posisjonene som de hvite hadde før. Ledersjiktene skiftet hudfarge, men ikke kjønn.

Afrika er mangfoldig. Kvinner har vært sterkt underkuet i noen folkegrupper, mens de har hatt betydelig selvstendighet og makt i andre. Under kolonistyret ble noen av de verste formene for kvinneundertrykking forbudt, men stillingen til de afrikanske kvinnene generelt ble svekket.

Koloniherrene kom fra sterkt mannsdominerte vestlige land og videreførte sine patriarkalske holdninger i utdanning og administrasjon i koloniene. Det ble ikke akseptert at kvinner spilte viktige roller, og deres økonomiske og politiske aktivitet ble neglisjert eller direkte motarbeidet. Spesielt tragisk var dette der kvinnene sto sterkt, som tilfellet var mange steder langs Guineakysten. Her drev de jordbruk og handel med omfattende nettverk og hadde viktige politiske funksjoner.

Det var ikke lett å få kjennskap til dette. Ikke engang UNESCOs store Afrika-historie yter rettferdighet til kvinnene. Men i UNESCO traff jeg kvinner fra Vest-Afrika og fikk en liten statue av Madam Yoko. Hun var en stor høvding i Sierra Leone og hersket over Kpa Mende-føderasjonen.

Hun ble født i 1849 av høvdingslekt. Faren var kriger og hun giftet seg selv med tre krigere. Hun forlot den første og den andre døde etter kort tid. Den tredje var en mektig høvding og hun overtok etter han, 29 år gammel, da han døde. Hun hadde betydelige diplomatiske evner og utviklet kontakten med britene med stor kløkt. Gjennom sin dyktighet og karakterfasthet utvidet hun maktområdet sitt til å bli det største høvdingdømme i protektoratet.

For en norsk kvinne på 1970-tallet var det eventyrlig å høre at et land i Vest-Afrika kunne ha en kvinnelig høvding, noe vi i Norge ville trodd var umulig. Det var en stor inspirasjon og jakten etter kunnskap fortsatte.

At det gikk an å ha tokjønnete politiske systemer, var en ny oppdagelse. Flere folkegrupper, som igboene og yorubaene i dagens Nigeria, har tradisjonelt hatt det. Igboene, for eksempel, hadde to monarker. Den mannlig "obi" var i prinsipp hele samfunnets overhode, men hadde i virkeligheten mest å gjøre med mennene.

Den kvinnelige "omu" var hele samfunnets mor, men tok seg i praksis av kvinnene. Hennes status skrev seg ikke fra et forhold til kongen. Begge var anerkjent og offisielt kronet. De hadde hver sin rådsforsamling og utfylte hverandre. Hensikten var å sikre en arbeidsdeling som kunne ivareta begge kjønns interesser.

Dronningmødrene hos Akan-folket i Ghana og Elfenbenskysten har en spesiell stilling. I Ashanti-dynastiet var det dronningmoren som utpekte kongen og hun kunne styre selv når han var død eller avsatt. Dronning Pokou var dronningmor, førsteprestinne og nummer to i riket på 1700-tallet.

Hun var meget vakker, intellektuell og svært dynamisk. 14 år gammel ble hun gift, men fikk bare ett barn. Da det brøt ut strid om arvefølgen, forteller historien at hun flyttet vestover med sine tilhengere. De ble forfulgt av kongens hær og kom til en elv de ikke kunne krysse.

Pokou ofret da sin eneste sønn. Straks dannet trærne, steinene og flodhestene en bro slik at de kom velberget over. På den andre sida, i Elfenbenskysten, grunnla Pokou en ny folkegruppe som ble kalt Baoulé, "barnet er dødt", og Pokou ble deres forgudete dronning.

Få slåss så arrig mot kolonimakten som Ashanti-folket. I nesten hundre år forsøkte britene å bryte deres makt. Da det slutt så riktig ille ut, fikk dronning Yaa Asantewa kommandoen. Hun var født i 1863 og var i tredveårene da hun ble utnevnt til dronningmor.

Yaa Asantewa var sterkt i opposisjon til britene. Da Ashanti-kongen Primpeh den første ble tatt til fange og sendt i eksil til Seychellene, førte hun motstanden videre. I 1900 beleiret hun den britiske guvernøren i Kumasi i Ghana i to måneder. Da britiske forsterkninger kom med nye våpen, ble overmakten for stor. Kampene varte i flere uker, og da Yaa Asantewa endelig ble tatt, fortelles det at hun spyttet overmakten i ansiktet. Også hun ble sendt til Seychellene, der hun døde i 1923.

Den unge fremadstormende afrikanske eliten på 1950- og 60-tallet hadde fått høy utdanning ved universiteter i øst-europeiske eller vestlige land, hvis de ikke hadde gått på vestlig pregete universiteter i Afrika. De var i stor grad blitt fremmedgjort i forhold til sin opprinnelige bakgrunn. Selv om retorikken var til dels sterkt proafrikansk, nedvurderte de afrikanske tradisjoner, språk, kunst og kultur, slik kolonimaktene også hadde gjort det.

De ville bli uavhengige, men de ville også bli moderne – i alt vesentlig etter modell av industrilandene. Enten kursen var "sosialistisk" eller "kapitalistisk", baserte den seg ikke først og fremst på det tradisjonelt afrikanske.

Like etter uavhengigheten var optimismen stor. Nå skulle det bli utvikling. Men avkoloniseringen var dårlig forberedt. Produksjons- og handelsstrukturene som kolonimaktene etterlot seg, var uhensiktsmessige. Og få hadde høyere utdanning. De nye afrikanske lederne forsøkte å videreutvikle næringslivet på det grunnlaget som fantes. Og de første ti til femten årene gikk det forholdsvis bra.

Det var gode internasjonale konjunkturer og høye råvarepriser. Produksjon og eksport økte. Helse- og skolevesen ble utbygd. Men industrialiseringen gikk tregt. Afrikanerne trengte støtte fra de tidligere kolonimaktene, utenlandsk kapital og teknologi fra multinasjonale selskaper. Dermed forble de afrikanske landene i hovedsak råvareprodusenter til vestlige land og importører av vestlige forbruksvarer. Med få unntak var økonomien avhengig, ensidig og sårbar som før.

I kolonitida utviklet det seg et mønster med kvinner som drev selvbergingsjordbruk og menn salgsjordbruk. Etter uavhengigheten ble dette videreført, men jordbruket, og særlig selvbergingsjordbruket, ble forsømt av myndighetene. Kvinnene fortsatte å dyrke slik de hadde gjort i århundrer, med hardt arbeid og lite utbytte. Mennene kunne nytte trekkdyr eller traktor og gjødsel og slik tjene penger.

På 1970-tallet forsøkte utviklingslandene å endre de internasjonale økonomiske rammebetingelsene. Kampanjen for en ny økonomisk verdensorden ble lansert. FN ble møtt med krav om at landene skulle ha råderett over egne ressurser. De internasjonale bytteforholdene skulle bli mer rettferdige og adgangen til industrilandenes markeder bedre. Men sentrale vestlige land gikk imot.

Samlet sett var Afrika sør for Sahara dårlig rustet da en rekke kraftige sjokk kom i 1970- og 80-årene, som en følge av konjunkturnedgang og økning i oljeprisen. Etterspørselen og prisene på afrikanske råvarer falt dramatisk, mens prisene på industrivarer og renten på utenlandsk gjeld steg. Mange land fikk problemer med gjelden. Kapitalstrømmene skrumpet inn og Sahel-landene ble rammet av tørke. En økonomisk krise ble utløst, en krise som mer eller mindre har vart frem til i dag, til tross for reformer av ulike slag. Mange kvinner er spesielt rammet av nød og fattigdom.

De nye statene fikk også politiske problemer. Mot slutten av kolonitida ble det i de fleste koloniene innført nasjonalforsamlinger og flerpartisystem. Det var et "lyndemokrati" skapt under press etter vestlig mønster. Etter uavhengigheten ble strukturene videreført av de nye lederne, men på sin måte. Opplært med et kolonialt autoritært styre var det ikke lett plutselig å få et flerpartidemokrati til å fungere. Dessuten syntes et mer sentralisert styre å være bedre som drivkraft for utvikling, for å konsolidere nasjonalstaten og holde ulike motsetninger i sjakk.

Det var i samsvar med det høvdingsystem som var etablert under kolonistyret at makten ble tillagt én person. Tradisjonelt var afrikanske ledere del av kollektive beslutninger, men det koloniale styret hadde ingen ordninger for ansvarlighet, maktbalanse og deltagelse av befolkningen.

Storparten av de afrikanske regimene fikk snart karakter av personlig enevelde. Vanstyre, maktmisbruk, utbytting og korrupsjon bredte om seg. Landene på Guineakysten var intet unntak. Mange steder grep det militære inn og skiftende autoritære styrer ble vanlig. Først etter murens fall begynte stormaktene for alvor å snakke om flerpartisystem og godt styresett.

Uavhengigheten førte til at en del tradisjonelle kvinnelige ledere fikk en renessanse. Akan-dronningene, blant annet, fortsatte sin virksomhet. Men det var først og fremst på lokalt plan. I de nye nasjonale ledersjiktene glimret kvinnene med sitt fravær. Bare ett land, Guinea, søkte om å få representasjon av begge kjønn i styrende organer.

Andre steder skjedde det ikke, til tross for organisert kvinnemotstand mot kolonimakten og innsats av aktive kvinner. Etter hvert ga enevelde og militærstyre heller ikke rom for politisk deltagelse av kvinner.

Etter at likestilling kom på den internasjonale agenda i løpet av 1970- og 80-årene, og spesielt etter at demokratiseringsprosesser kom i gang på 1990-tallet, begynte aktive kvinneorganisasjoner, spesielt i byene, å gjøre seg gjeldende.

I 1996 fikk Afrika sin første kvinnelige statssjef. I Liberia ble Ruth Perry satt til å lede en mannsterk regjering med representanter for krigførende fraksjoner for å sikre fred i landet og få valgt en ny president. Trass i store vansker greide hun begge deler. Men mannen som ble valgt, bidro til fortsatt krig. Etter nye fredsprosesser fikk Liberia sin andre kvinnelige statssjef i 2006, Ellen Johnson-Sirleaf. Denne gangen var hun folkevalgt.

Johnson-Sirleaf er en imponerende, men enslig lederskikkelse. Enkelte land, med Mosambik og Rwanda i spissen, har satset på kvinner i parlament og regjering. Men det store flertallet nøyer seg med en nærmest symbolsk representasjon.

Samtidig spiller kvinnene en avgjørende rolle for kontinentets økonomiske og sosiale utvikling. Skal Afrika kunne realisere sine drømmer, må kvinnenes ressurser, også innen lederskap, nyttes fullt ut.

Etter 50 år er tida overmoden til å gi dem sin rettmessige plass i statenes styre og stell.