Gerd-Liv Valla ble kjent æreløs av granskerne og sa farvel med et smell. 13. mars skriver VG begeistret på lederplass at Kjell Bjørndalen og Fellesforbundet nå har gjenerobret noe av hegemoniet i vår største arbeidstagerorganisasjon. Ingen som har sett Bjørndalen utfolde seg i ymse intervjuer de siste dagene, har noen grunn til å tvile på at han er vel tilfreds med det. Ironisk nok skjer denne posisjoneringen om innflytelse og makt samtidig som folk i pressen og LO kjemper for å nedskrive mediedramaet til dets opprinnelige utgangspunkt: Ingunn Yssens anklager. Dette har vært en mobbesak. Punktum.

Logikken er like enkel som den er besnærende. Mobbing er i strid med arbeidslivets regler og moralsk klanderverdig. Ettersom granskerne fant det riktig å legge Yssens versjon av striden til grunn for sin konklusjon, er det ingen grunn til å sette noen spørsmålstegn ved den dramatiserte og voldsomme mediedekningen. VG gjorde, som Presseforbundets ideolog Per Edgar Kokkvold sier, "en meget god jobb", lite burde vært gjort annerledes og antydninger om at noen også kan ha hatt en politisk agenda, kan avfeies. Når slagets seierherrer skal skrive historien, vil dette bli et kjernepunkt.

La meg nevne noen motforestillinger. De handler ikke om å være "for eller mot" Valla. Politisk sympati med en politisk hovedlinje i LO er selvsagt ikke noe argument for å akseptere en uakseptabel lederstil i forhold til en ansatt. Den avgåtte LO-lederen fortjener utvilsomt kritikk. Like fullt er det lov å ha flere tanker i hodet på en gang. Det er ikke gitt at alle politiske skyllebøtter er saklige eller rimelige.

I utgangspunktet er Yssens anklager om trakassering av arbeidsrettslig karakter – og burde vært løst av LO eller gjort opp i en arbeidsrettssak. Et kompromiss var mulig fordi Yssen så ut til å være villig til å forsvinne ut av en lederjobb hun ikke taklet – mot studieplass på Forsvarets Høgskole med lønn. LO-ledelsen, ikke Valla som enkeltperson, skuslet etter det vi vet, bort den sjansen. Yssen valgte da å gå utenom både LOs kanaler og et arbeidsrettslig oppgjør. I stedet sa hun opp – og oppsigelsen ble velvillig tilrettelagt for offentligheten av Norges største avis. Selv den Yssen-vennlige granskningskommisjonen har problemer med å akseptere handlingen som nødvendig eller akseptabel. Mediedekningens omfang og karakter, som ble en Irak-krig verdig, går kommisjonen overhodet ikke inn på.

VGs toppoppslag 11. januar, "Mobbet av Valla fordi jeg ble gravid", må tolkes som et forsøk på karakterdrap. Grunnlaget for anklagen var imidlertid i beste fall vagt og upresisr, og har forblitt det til denne dag. Selvsagt var dette oppslaget også indirekte en politisk anklage. Ingen kan være LO-leder og mobbe gravide. Det har med tillit å gjøre. Det visste selvsagt tilretteleggerne i VG. Toppoppslag vinkles ikke i blinde. Det er ikke uten grunn at Gerd-Liv Valla avsluttet sin avskjedstale med å angripe nettopp denne anklagen som falsk og spesielt urettferdig. Jeg kan heller ikke se at granskningskommisjonens rapport, lagt ut av TV 2 Nettavisen, gir noen troverdig, saklig dokumentasjon for oppslaget.

Den neste politiseringen sørget LO og Valla selv for ved sin hodeløse pressekonferanse, den detaljerte polemikken mot Yssen og oppfølgingen i Skavlans program. LO-lederen avslørte for all verden at hun kan slå "nådeløst tilbake", men hun gjorde det i feil sak og på feil måte. Det ga nødvendigvis tap av tillit – i vide kretser, inkludert i miljøer hvor Valla har stor respekt for sin gigantiske politiske innsats for LO gjennom mange år. Symbolsk kapital kan forsvinne raskt.
Dominerende deler av pressen været nå blod. Dessverre svekker det nesten alltid den kildekritiske sansen. Den som anklages, kan da fritt reduseres til sine verste egenskaper – og demoniseres.

Mediearenaen ble åpnet for en rekke politiske aktører, ikke minst i Arbeiderpartiet og LO, som harmdirrende hev seg inn på banen. Vallas harde politiske stil og væremåte ble nå satt på anklagebenken. Det var en ny dimensjon, hinsides arbeidsrettslige regler. Tidligere statssekretærer fikk sjansen til en personlig og politisk hevn for ti år gamle motsetninger fra Justisdepartementet i 1997. Faglige tillitsvalgte i Fellesforbundet fikk klage på at Valla etter langvarig sykefravær med brukket rygg likevel hadde blandet seg inn i tariffoppgjøret. Utidig! Fredsforskere fikk fortelle at hun hadde vært slem på et lokalt NTL-møte for mange år siden. Høyrefløyen i Ap mobiliserte og fikk raskt uttelling i forhold til vervet som leder av Aps valgkomité.

Søkelyset mot mer strukturelle forhold i LO, for ikke å snakke ansvaret til andre LO-ledere for utgangen på Yssen-affæren, var i medienes overvåkning så godt som fraværende. Yssens egen innsats – eller mangel på innsats – som leder av internasjonal avdeling ble aldri lagt under lupen. Selv om Yssen er en mediebevisst, erfaren politiker ble hun nesten konsekvent redusert til sin rolle som offer. Valla var i ferd med å bli forvandlet til en politisk paria.

En rystet LO tok samling i bånn. Granskningskommisjonen ble nedsatt, ledet av en høyreorientert jurist som tidligere har representert oljekapitalen mot en trakassert faglig tillitsvalgt. Vedtaket om denne prosessen ble, som Versto i VG raskt konstaterte, Vallas politiske dødsdom. Verken hun eller hennes politiske støttespillere i LO-systemet kan ha forstått hva granskningen i praksis innebar. Få kommer levende ut av sånne prosesser. Den fasen som skulle bli en pause med undersøkelser før siste akt, ble et crescendo av medielekkasjer, inkludert om Vallas harde stil som politiker og tillitsvalgt. Bålet ble tent og heksa bundet fast. Men nåde den som antyder at slike journalistiske lekkasjer og oppslag har skjedd med den minste tanke for oppslagets politiske innhold eller konsekvenser. Pressen (for ikke å snakke om kildene) gjør bare jobben sin, politisk journalistikk er som alltid verdinøytral.

Ledende jurister har offentlig bekymret seg om at en slik inkvisisjon, utenfor rettssamfunnets rammer, i praksis gjør offeret for granskingen rettsløs. Vi kan nå, på tross av LO-ledelsens hemmeligholdelse, heldigvis lese hele rapporten. Den gir mange konkrete ankepunkter mot Vallas lederstil. LO-ledelsens kollektive ansvar for problemene trer også tydelig frem. Samtidig er det en interessant avstand mellom det deskriptive innholdet, med til dels motstridende saksforklaringer når det gjelder Yssens opprinnelige anklager, og de harde, ensidige konklusjonene. I tillegg vet ikke leserne hvilke vitneprov granskerne valgte å se bort fra (eller legge liten vekt på), og vi kjenner selvsagt ikke synspunktene fra alternativ ekspertise som aldri rakk å bli trukket inn. Granskningsrapportens "juridiske" sammendrag og konklusjoner inneholder i tillegg rendyrket psykologiske (og sterkt nedlatende) karakteristikker av Valla som person.

Få i nyhetsmediene – og aller minst hennes motstandere i fagbevegelsen – ser ut til å betrakte dette som noe problem. Ettersom Valla mobbet Yssen har ingen mediemobbet Valla.

Makt gir rett.

Lørdag holder Sigurd Allern foredrag for den årlige journalistkonferansen SKUP. Der presenterer han en kvantitativ innholdsanalyse av seks avisers dekning av Valla-sakens 20 første dager.