For noen år siden forleste jeg meg på Coetzee og ble vegetarianer. Etter grundige overveielser kom jeg nylig frem til at et liv basert på frukt og grønt likevel ikke er forenlig med min hunger etter mat. Jeg satte derfor grensen for akseptabel lidelse hos våre fjærkledde venner. I dag spiser jeg dyr som kan kvitre og kakle. Jeg innrømmer at jeg ikke er spesielt stolt av det. På spørsmål om hvorfor Coetzee ikke spiser kjøtt, svarte han Djurens rätt i Sverige: "Jeg synes tanken om å stappe fragmenter av lik ned i halsen er frastøtende, og jeg er forundret over at så mange mennesker gjør det daglig."

Vietnam. Skumringsland er Coetzees debutbok fra 1974 og består av to kortromaner med nære, men ikke lett gjennomskuelige forbindelser. Allerede tittelen varsler om verkets tilslørte gåtefullhet. Første del, Vietnamprosjektet, utspiller seg i USA på begynnelsen av 1970-tallet og er en komprimert fortelling lagt i munnen på Eugene Dawn, en ung forsker som i lengre tid har arbeidet med en rapport om psykologisk krigføring i Vietnam. Dawn blir motarbeidet av sjefen, en mann ved navn Coetzee (!), som sensurerer og til slutt nekter å publisere bidraget i rapporten, en rapport som delvis er gjengitt i romanen.

Dawn blir en slags fortiet stemme som, kan vi anta, fra dypet av Coetzee har presset seg frem for å bli hørt. Dawn skriver ting som dette: "Jeg gjør fine distinksjoner. Det er om slike fine distinksjoner verden dreier seg (...) Jeg er legemliggjørelsen av intellektets tålmodige kamp mot blod og anarki." Et annet sted heter det at "det er feil å betrakte vietnameserne som individer, for deres kultur gjør dem villige til å underordne individuelle interesser familiens, gruppens eller landsbyens interesser".

Hva slags stemme er dette egentlig? Hva vil han meg? Dawns kjølige gjennomgang av hvorfor det er avgjørende å forstå vietnameserens annerledeshet for å kunne knekke deres motstandskraft, konfronterer leseren med krigens kalkulerte barbari. Enten stedet for forbrytelsene er Vietnam eller Irak: Når et menneskeliv reduseres til en matematisk formel, er det uttrykk for den største menneskeforakt.

Hottentotter. Den andre kortromanen, Jacobus Coetzees beretning, gir seg ut for å være et originalt dokument fra rundt 1760 oversatt av J.M. Coetzee. Vi følger Jacobus' pionerreise innover i et Sør-Afrika som fremdeles er nesten uberørt av den hvite manns erobringer. Presentert med oversetterfaglig innledning, etterord av Coetzees far fra 1951 og kildemateriale, er det grunn til å bli forvirret og usikker på beretningens fiksjonelle status. Men vi må ikke la oss forlede av forfatterens litterære maskespill. Hans bruk av egne forfedre, fiktive eller ikke, skaper likevel en ubehagelig nærhet til stoffet jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til. Som Elizabeth Curren i Jernalder, Magistraten i Før barbarene kommer, Michael K i Michael K – hans liv og tid, Susan Barton i Foe og David Lurie i Vanære, blir også Jacobus Coetzee i løpet av beretningen redusert til en lidende kropp i en ubarmhjertig verden.

Forfatteren Coetzees medfølelse og innlevelse i lidelsen har gjort ham til en forkjemper også for dyrs rettigheter. Det handler ikke først og fremst om en rasjonell plikt til å forstå vår nestes lidelser, men om evnen og nødvendigheten av å åpne våre hjerter. Og Coetzee er allerede i debuten en etisk forfatter i ordets mest elementære betydning. Blant buskmenn og hottentotter utfører Jacobus sine distinksjoner mellom kristen og ikke-kristen, herre og slave, dyr og menneske. Som en forløper til oberst Joll i Før barbarene kommer, spiller også Jacobus rollen som monster og menneske: "Jeg er et redskap i historiens hender. Vil jeg få lide? Også jeg frykter døden."

Original. De to tekstenes fragmentariske kvaliteter, deres motsetningsfylte og kjempende samliv mellom to stive permer, gjør dem til en drøm for litteraturvitenskapelig forskning og analyse. Jeg skal ikke forsøke meg på det her. Mye mer kan og bør bli sagt om denne høyst originale debuten, som må ha vært et varsel om noe nytt i afrikansk litteratur da den utkom i Cape Town for mer enn tredve år siden. Mona Langes oversettelse til norsk er som vanlig svært solid.

Inntil Coetzees neste bok foreligger, er det bare å takke Cappelen for at de nå er à jour med Coetzee på norsk. Det har forandret mange menneskeliv og spart i hvert fall et dusin griser og kuer fra slakterens kniv.

BOK
J.M. Coetzee
Skumringsland
Oversatt av Mona Lange. 156 sider. Cappelen. 2007