Morgenbladets musikkskribent Ole-Martin Ihle deltok for første gang i fjor til tiden 04:26:52. Han forklarer gjennom et lengre foredrag der "raske og langsomme karbohydrater", "kreatinkur", "intervaller" og "langturer med litt drag i", er sentrale ingredienser. På spørsmål om hvem han konkurrerer med, svarer han slik:

– Man konkurrerer jo først og fremst med seg selv i renn som dette, sier han.

– Jeg sammenligner meg ikke med deltagere fra kultureliten, som har tradisjon for å gå veldig sakte! Helt ned mot seks-syv timer. En jeg liker å tenke at jeg konkurrerer med er Jon Almaas. Jeg slo ham så vidt i Holmenkoll-marsjen i år, men han gikk raskere enn meg i Birkebeineren i fjor. En annen som er kjempegod, er Espen Stueland. Han har gått helt ned mot tre og en halv time. For min egen del satser jeg på å gå godt under fire i år.

Et søk i de elektroniske resultatlistene på nettet viser at det er flere som setter av tid til å trene innimellom bokskriving – og lesing. Forfatter Åsne Seierstad, for eksempel, deltok i 2004, tid 07:03:05:

– Det beste jeg kan si om mitt løp, er at det skal mye til for ikke å gjøre det bedre neste gang! Gradestokken vippet rundt null og føret skiftet hele tiden, så jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg forsøkte å skrape av og smøre om minst ti ganger. Iblant var klabbene som å gå på platåsko over fjellet. Noen uker tidligere hadde jeg gått det 90 kilometer lange Vasaloppet på sju timer, og tenkte å ta Birken på fem, men nei, sju timer, sju hele timer brukte jeg i snødrivet og blåsten. Men det kribler i meg når jeg tenker på at den tiden skal bli så lekende lett å slå neste gang!

For Erling Fossen var Birkebeineren et spørsmål om liv eller død:

– Jeg hadde bevist at jeg kan drikke 20 halvlitere og stå sånn noenlunde oppreist. Det var på tide med andre kroppslige utfordringer. I fjor var målet å overleve og ikke være så treig at jeg ble nektet å gå videre ved Sjusjøen, sier Fossen, som også deltok for første gang i fjor, med tiden 06:44:21.

Han hevder at Birken endret livet hans.

– I et middagsselskap noen måneder i etterkant så faren min på meg med stolthet i øynene og sa at jeg var blitt en mann. For en som har søkt anerkjennelse hos faren sin i 42 år var det stort. Alle brikkene falt på plass. Også min svigerfamilie, som tilhører en rotnorsk sunnmørsslekt, så på meg med respekt, sier han.

– Hva er målet i år?

– Hovedmålet er å gå betydelig fortere enn i fjor. Klarer jeg rundt fem timer i år, går jeg inn for merke om ett eller to år. Delmålet er slå alle fra Birkebeiner-serien som skal gå for første gang.

De Norske Bokklubbenes Tuva Ørbeck Sørheim gikk i 2003, til tiden 07:01:14. Litteraturhusets Aslak Sira Myhre finner vi på listene for 2003 og 2004, siste gang med tiden 05:53:05, NRKs Jon Almaas' tid i 2006 var 04:13:11 og Klassekampens Espen Stuelands formidable resultater kan følges fra og med 2000 til og med 2003, men ikke de siste årene. Har han sluttet å gå? Hva er motivasjonen for dem som gjør det?