I en artikkel skrevet for neste nummer av tidsskriftet Prosa går Fredrik Thue langt i å forsvare det mange kaller tellekantsystemet. Systemet teller antall artikler forskere publiserer, og gir ekstra økonomisk bonus til forskningsmiljøene deretter. Artikler trykket i internasjonale prestisjetunge tidsskrift premieres mest.

– Jeg syns ikke det er himmelropende urettferdig at forskere får en ekstra bonus når det å skrive artikler i elitedivisjonen på engelsk betyr mye merarbeid. Det kan oppmuntre forskere til å skrive for et internasjonalt forskningsmiljø, og dermed få brakt impulser utenfra inn i den norske debatten. Mange norske akademikermiljø er kritisk små og trenger et friskt pust utenfra, sier Thue, som er forsker ved Universitetet i Oslo.

Administrativ støy. Det er pamfletten Hva skal vi med vitenskap? som er bakgrunnen for at Thue nå forsvarer tellekantene. I boken hevdes det at det nye systemet gjør at forskere lukker seg inne i et internasjonalt forskerfellesskap, i stedet for å bidra til den norske offentligheten. Thue er ikke enig.

– Argumentasjonen blir for ensidig. Vi må ikke glemme viktigheten av å være til stede i det internasjonale forskerfellesskapet, sier han.

Thue mener at tellekantsystemet tross mangler er en bedre måte å måle kvalitet på enn finansieringssystemet som har dominert norsk forskning det siste tiåret.

– Den norske forskningsfinansieringen med store "politisk" definerte programmer har hatt en tendens til å favorisere strategiske nettverksbyggere snarere enn virkelig originale og nyskapende forskere. Det har vært et dogme at god forskning krever kollektive forskergrupper. Det har ført til mye administrativ støy og gruppetenkning, mener Thue.

Han tror systemet vil føre til at mer av pengene går til interessante forskere, selv om han er enig i at tellekantsystemets kriterier kan innebære at bøker som er intellektuelle livsverk, ikke premieres mer enn de som består av resirkulerte konferansebidrag.

– Men kanskje er kritikerne for opptatt av at systemet skal være hundre prosent rettferdig. Hvis det faktisk er et poeng å oppmuntre til mer internasjonal publisering får vi heller slå litt av på kravene til millimeterrettferdighet, sier Thue.
Rigid ensidighet. Professor Anders Johansen er den ene av redaktørene bak Hva skal vi med vitenskap?. Han er ikke enig i at debatten om tellekantene dreier seg om millimeterrettferdighet.

– Dette handler ikke om millimetere, men om at systemet lett kan føre til at det ikke er de dyktigste og flittigste som kommer best ut. Systemet oppfordrer til at de som klarer å lage flest mulig artikler kommer bedre ut enn de som sitter lenge og strever med et vanskelig problem, sier Johansen.

– Men er det ikke positivt å oppfordre til og å belønne den norske forskningen som møter verden gjennom internasjonale tidsskrift?

– Jo, men problemet er den rigide ensidigheten i dette systemet. Det tar sikte på å styre forskningen inn i tidsskrifter, og vekk fra allmennheten. Mange viktige norske verk, som den nylig utgitte boken om Høyesteretts historie, blir ikke belønnet fordi den gis ut på Aschehoug forlag, sier Johansen.

Ny sjanse. Forsker Gunnar Sivertsen i forskningsstiftelsen NIFU STEP er en av dem som har vært med på å utarbeide tellekantsystemet. Han er uenig i at systemet oppfordrer forskere til å masseprodusere artikler.

– Modellen gir mest uttelling til publikasjoner i forlag, serier og tidsskrift som stiller høye krav til kvalitet og nyhetsverdi i forskningen. Der er det ikke mulig å masseprodusere, sier Sivertsen.

– Men kan det skade norsk offentlighet at systemet belønner internasjonale tidsskriftartikler mest?

– Nei. Modellen er faktisk laget slik at fagene som nesten bare publiserer internasjonalt, har fått et incentiv til å publisere mer på norsk. De fagene som nesten bare publiserer på norsk, har fått et incentiv til å publisere internasjonalt og bli bedømt av utenlandske kolleger i omtrent hver femte publikasjon, ikke mer. Dette er et minimum hvis man vil ha forskningskvalitet i et lite land med små fagmiljøer hvor alle kjenner alle.

Sivertsen mener tellekantsystemet forhindrer at norsk forskning blir avhengig av studenttall og lobbyisme.

– Isteden blir det tatt hensyn til hvor og hvor mye det faktisk forskes ved universitetene og høyskolene. De miljøene som faktisk yter noe i forskningen blir synliggjort innad og utad, og studentfattige, men forskningsintensive fag får en ny sjanse der hvor de var i ferd med å dø ut, sier Sivertsen.