Én dollar dagen å leve på er grensen for ekstrem fattigdom. Under den grensen finner vi i dag omkring én milliard mennesker. Økonomene Abhijit V. Banerjee og Esther Duflo har samlet det meste av tilgjengelige tall for hvordan ekstremt fattige i 13 land bruker dollaren sin.

Først litt teknisk: Denne dollaren er ikke helt som alle andre. Den er – ifølge Verdensbanken, som definerer slikt – lik verdien av det du kunne få for 1,08 dollar i 1993, justert for forskjeller i kjøpekraft mellom landene. (Si at en pakke Extra Sweetmint kostet én dollar i USA i 1993. På Narvesen koster den samme tyggispakken i dag 11 kroner. Hvis Extra Sweetmint var det eneste produktet vi brydde oss om, ville ekstremfattigdomsgrensen i dagens Narvesenland være elleve kroner.)

Så, hvordan fordeles denne dollaren ut over dagen?

Sju cent på sukker. Fattige i India bruker sju prosent av budsjettet sitt på sukker. Generelt bruker verdens fattige mellom halvparten og tre firedeler av dollaren sin på mat.

I gamle dager var definisjonen på en fattig en person som sultet. Dette gjelder fremdeles. 65 prosent av mennene og førti prosent av kvinnene i det indiske landdistriktet Udaipur er undervektige.

37 prosent av voksne mennesker går hele dager uten mat fordi de ikke har råd. Likevel, når dollaren først er der, kjøper ikke verdens fattige bare den mest kaloririke maten for pengene. Når inntekten øker med én cent går omkring to tredeler av den til mat. Halvparten av økningen i matbudsjettet går til flere kalorier og halvparten til mat som smaker bedre. Også verdens fattige vil ha litt glede av det de putter i munnen.

Fire cent på røyk. Ekstremt fattige på Papua Ny-Guinea bruker 4,1 prosent av totalbudsjettet på alkohol og tobakk. Meksikanerne topper med åtte prosent. De fleste setter av noen cent til alkohol og tobakk. Latinamerikanerne er de eneste som ikke har dette som en utgiftspost – kanskje fordi de har andre rusmidler å ty til.

Ti cent på festivaler. Den jevne ekstremfattige husholdning på den indiske landsbygda bruker ti prosent av sitt årlige budsjett på å feire religiøse høytider, bryllup og begravelser.

Det virker litt urettferdig å regne en begravelse til budsjettposten "festival". Men poenget er at fattige i nesten alle land bruker en betydelig del av dollaren sin på slike happeninger. I Sør-Afrika hadde 90 prosent av husholdningene som lever på under én dollar per dag per person brukt penger på en "festival" sist år.

Så er det også den eneste underholdningen de fattige bruker penger på. Verdens fattigste bruker under én prosent av dollaren sin på kino, teater og slikt som den jevne amerikaner bruker fem prosent av budsjettet sitt på.

To cent på skole. 58 prosent av Indias fattige husholdninger har gått til privatlege den siste måneden – og betalt for det. Det skyldes neppe ideologisk dragning mot "private løsninger": I India er leger som skulker oppmøtet på de offentlige helsestasjonene de er ansatt ved, et stort problem.

En test av doktorene i Delhi viste dessuten at de som jobber i de fattigste nabolagene er så dårlige at flertallet av behandlingene de foreskrev ville gjort mer skade enn gagn. Heller ikke den offentlige skolen leverer varene, også lærerskulk er utbredt. Men nesten ingen av familiene bruker av dollaren for å kjøpe bedre privat skolegang for ungene. Verdens ekstremt fattige bruker typisk to prosent av utgiftene sine på utdanning.

Har stol, men ikke bord. I Udaipur har ti prosent av de fattige husholdningene en stol. Fem prosent eier et bord. Nesten alle har en seng og halvparten har en klokke eller et armbåndsur. Tallene sier ikke noe om hvem av de vanligvis mellom sju og åtte familiemedlemmene som får sitte på husets stol.

De forteller derimot at tv er en av de første godene en skaffer seg når inntektene øker. I de fleste landene er det slik at det er over dobbelt så mange som eier en tv blant dem som lever på under to dollar som dem som lever på under én dollar dagen. Ti prosent av de ekstremt fattige i Peru har tv, mens 21 prosent av dem som lever på mellom én og to dollar dagen har det.

Null cent i banken. I Peru har én prosent av de fattige sparekonto. Det er ikke noen nyhet at bankene fungerer dårlig for verdens fattigste. De færreste av de fattige har penger i banken, og når en må låne tyr de fleste til familie, naboer eller lokale pengeutlånere.

I løpet av ett år er én av fire husholdninger i slummen ved den indiske it-boom-byen Hyderabad nødt til å låne penger for betale for lege og medisiner. Nesten ingen er forsikret. Når fattige mangler penger, sparer de på maten (først til de voksne), selger land og tar ungene ut av skolen. Siste utvei er å spare på helse og matutgiftene til jentebarn: Det viser seg ved at dødsratene til jenter sammenlignet med gutter er mye høyere i tørkeår enn i gode år.

Én dollar for tre jobber. En typisk fattig familie i Vest-Bengal har tre medlemmer som er gamle nok til å arbeide, disse har til sammen sju ulike jobber. Svært mange av de fattige på landsbygda eier litt land, typisk en hektar (Guatemala) eller to (Tanzania). Men få har nok land eller fruktbart nok land til at de kan tjene hele dollaren der.

På Elfenbenskysten har 72 prosent av de ekstremt fattige minst to jobber. Det samme gjelder også for de fattige i byen: En er gateselger om morgenen, hushjelp om dagen og søppelsamler om kvelden. Det er lett å si at en hadde fått mer igjen for tiden om en hadde konsentrert seg om å gjøre én ting.

Ta Dunga Obeche fra Tanzania, som jobber som barberer. Etter at huseieren og salongeieren har fått sitt, har han igjen fem dollar å leve for i uken. Til BBCs reporter som har fulgt ham en uke forteller han at han sper på med ulike småjobber. Naturlig nok er drømmen å skaffe seg egen butikk, så han kan sitte igjen med mer av fortjenesten. Men det krever at han kan betale 1300 dollar i forskuddsleie for lokalet. De pengene er det vanskelig å spare når du lever på én dollar dagen.

Lykkelig, men stresset. Én av ti ekstremfattige sørafrikanerne ligger våken om natten og bekymrer seg. Hvordan føles dette livet? Verdens ekstremt fattige er, ifølge statistikken, verken mer eller mindre lykkelige enn verdensborgere flest.

Men de er mer stresset: På landsbygda i India forteller tolv prosent at de har hatt én måned eller mer i løpet av det siste året da de var så bekymret at det gikk ut over arbeidsevnen og søvnmangelen. Det er omtrent det samme som blant de ekstremfattige i Sør-Afrika. Rike innbyggere i rike land som USA har langt lavere stressnivåer.

Alkokutt. Idet vi legger fra oss de ekstremfattiges husholdningsbudsjett (og sjelden er skillet mellom "de" og "vi" mer passende) melder det seg noen spørsmål.

Hvorfor fester de? Ved å kutte ut alkohol og tobakk og høytider kunne den typiske husholdningen på landsbygda i India økt matbudsjettet med 30 prosent. Er svaret at litt kos er verdt mer enn full mage? Men alkohol er den budsjettposten flest fattige husholdninger sier de ønsker å kutte i.

Hvorfor spesialiserer de seg ikke, får seg én jobb istedenfor tre? En grunn kan være risikospredning, en annen jobb å falle tilbake på om avlingen slår feil. En annen kan være at de mangler pengene til den første investeringen. En kan ikke jobbe på jorden hele tiden fordi den blir for tørr og en har ikke råd til å investere i et vanningsanlegg.

Planløst. Men likevel: Hvis de fattige kan legge unna penger til fest og begravelse, hvorfor kan de ikke spare til gjødsel for neste års avling, eller i det minste så de slipper å sulte for å ha råd til gjødsel eller neste legebesøk?

Tallsamlerne Banerjee og Duflo har ikke noe endelig svar, men et forslag: Kanskje er det ikke så hyggelig å planlegge, spare og tenke på penger hele tiden, når man har så få?

Barbereren Obeche sier det slik når han kommenterer drømmen om å få penger til egen butikk: "Jeg vet det ikke er realistisk, men alt kan skje. Gud kan gripe inn. Han kan gjøre en fattig mann til en rik mann i morgen."