Muslimbrødrene er verdens eldste, største og mest innflytelsesrike islamske organisasjon. Den er også den mest kontroversielle, og blir fordømt både av konvensjonelle krefter i Vesten og radikale strømninger i Midtøsten. Amerikanske observatører har kalt Muslimbrødrene "radikale islamister" og "en viktig del av fiendens angrepsstyrke … ytterst fiendtlig innstilt til USA". Al-Qaidas Ayman al-Zawahiri kritiserer dem fordi de "lurer tusenvis av unge muslimer til valgurnene … istedenfor å bli jihadister".

Jihadistene avskyr Muslimbrødrene (som på arabisk går under navnet al-Ikhwan al-Muslimeen) fordi de avviser global jihad og går inn for demokratiet. Disse holdningene gjør at de fremstår som moderate, akkurat det USAs utenrikspolitikk, som ikke har så mange allierte i den muslimske verden, trenger. Men Ikhwan kritiserer også USAs utenrikspolitikk, især Washingtons støtte til Israel, og det er ennå tvil om organisasjonens faktiske tiltro til demokratiske prosesser.

Dette siste året har vi hatt møter med flere titalls ledere og aktivister innen Muslimbrødrene i Egypt, Frankrike, Jordan, Spania, Syria, Tunisia og Storbritannia. I lange, og noen ganger heftige drøftelser, har vi utforsket Muslimbrødrenes holdning til demokrati og jihad, Israel og Irak, USA og hva slags samfunn gruppen ønsker å opprette.

Muslimbrødrene er en samling nasjonale grupper med ulike syn på mange ting, og de forskjellige fraksjonene har ulike oppfatninger om hvordan de best kan fremme organisasjonens sak. Men alle avviser en global jihad og går inn for valg og andre trekk som kjennetegner demokratiet. Det finnes også en strømning innen Muslimbrødrene som er åpen for samtaler med USA. I de siste tiårene har denne strømningen – og den politiske hverdags realiteter – gitt deler av Muslimbrødrene en mer moderat retning.

USAs taktiske planlegging har lidd under Washingtons tendens til å betrakte Muslimbrødrene – og i det hele tatt den islamittiske bevegelsen – som ensartet. Makthaverne burde isteden granske hver enkelt nasjonal og lokal gruppe for seg og finne frem til dem som det går an å snakke med. I sin nervøse og ofte resultatløse jakt på moderate muslimer, burde de innse at Muslimbrødrene utgjør en stor mulighet.

Siden bevegelsen ble grunnlagt i Egypt i 1928 har Muslimbrødrene forsøkt å forene religiøs vekkelse med antiimperialisme – å gjøre bruk av islam i motstanden mot utenlandsk overherredømme. Da den oppsto, skilte Muslimbrødrene seg fra tidligere reformbevegelser ved at de forente et sterkt islamsk tenkesett med moderne politisk aktivisme på grunnplanet. Muslimbrødrene ville innføre et islamsk samfunn ved hjelp av "tarbiyya" (forkynnelse og utdanning) og la vekt på først å endre den enkeltes tankegang, deretter familiens og til slutt samfunnets.

Muslimbrødrene oppsto i den lavere middelklassen, men islamiseringen trengte snart inn i det lokale borgerskapet og vant innpass også hos herskerne. Samtidig dannet de en væpnet spesialgruppe etter mønster av Unge Egypts grønnskjorter, Wafd-partiets blåskjorter, nazistenes brunskjorter og andre paramilitære organisasjoner som det krydde av i Midtøsten på denne tiden.

Da Egypt i 1948 sto på randen av borgerkrig, oppløste regjeringen Muslimbrødrene. Senere dette året var en rekke av brødrene innblandet i mordet på statsministeren. Muslimbrødrenes grunnlegger, Hasan al-Banna, fordømte attentatmennene. Han ble likevel tatt av dage kort tid etterpå, og Muslimbrødrene, som nå var splittet, begynte å krangle om hvem som skulle ta over etter ham.

Som et uttrykk for Muslimbrødrenes ønske om forsoning med kongehuset, og for å hindre at enkeltfraksjoner skulle få overtaket, ble en utenforstående, den respekterte dommeren Hasan al-Hudaybi, valgt til å ta over etter Banna som bevegelsens leder. Valget av Hudaybi skjedde samtidig med militærkuppet under De frie offiserer. Offisersbevegelsen ble ledet av oberst Gamal Abdel Nasser og hans etterfølger Anwar al-Sadat og hadde samarbeidet tett med Muslimbrødrene, som verdsatte soldatenes nasjonalistiske holdning og islamske talemåter.

Men De frie offiserers løfte om å islamisere den nye grunnloven skulle snart vise seg å være en illusjon. Et forbitret medlem av Muslimbrødrenes paramilitære spesialstyrke fyrte av et pistolskudd mot Nasser under en tale, og dermed ble store deler av organisasjonen kastet i Nassers fengsler, enda svært få av dem hadde kjennskap til det ubetenksomme attentatforsøket. Nasser var uskadd og uberørt og fremsto som en stoisk helt mens Muslimbrødrenes notoriske spesialstyrke fikk ord på seg for å være den gjengen som ikke kunne skyte.

Fangevokterne anvendte den slags tortur som skulle gjøre den arabiske nasjonalismen beryktet, både i Egypt, Irak og Syria. Brødrenes lidelser åpnet for skjebnetunge spørsmål: Hvordan kunne de som hadde stått skulder ved skulder med oss mot britene og kongen, nå pusse hundene på oss? Kan de virkelig være muslimer, de som piner fromme muslimer? Sayyid Qutb, som da var Ikhwans største tenker, ga et svar som skulle gjenlyde like inn i det 21. århundre: De som gjør slikt, er frafalne, "kafireen". Dermed var også torturistene og deres regimer legitime mål for jihad.

Fra fengselscellen trakk Hudaybi denne konklusjonen i tvil. Han mente at bare Gud kan dømme om menneskers tro. Han avviste "takfir" (det å forkynne at en annen muslim er frafallen) og hevdet at "den som sier at en annen ikke lenger er muslim … går bort fra islam og bryter Guds vilje ved å dømme en annens tro". Innad i Muslimbrødrene seiret Hudaybis tolerante syn – som var i tråd med grunnleggeren Bannas tankegang – og befestet gruppens moderate holdning. Men det rystet "takfiriene", som forlot Muslimbrødrene i horder. Qutb, som endte sine dager i Nassers galge i 1966, skulle bli jihadistenes profet og martyr. "Qutb har påvirket alle dem i den islamske verden som er interessert i jihad," sa en av grunnleggerne av al-Gama'a al-Islamiyya, en gruppe som gikk inn for jihad og var kjent for grusomme angrep på utenlandske turister i Egypt på 1980-tallet. "Brødrene har forlatt Sayyid Qutbs tanker," sa han sørgmodig.

Ikhwan fulgte toleransens vei og skulle omsider komme frem til at demokratiet var forenlig med forestillingen om en langsom islamisering. Tanken er at et islamsk samfunn naturlig nok vil ønske seg islamske ledere og gi dem sin støtte ved stemmeurnene. Ikhwan har også gjentatte ganger begrunnet demokratiet ut fra islamske prinsipper ved å si at "umma" [det muslimske samfunnet] er kilden til "sulta" [politisk makt]. For å oppnå makt har Muslimbrødrene inngått valgallianser med sekulære, nasjonalistiske og liberale partier.

Etter å ha tapt den indre kampen fant de radikale tilhold utenfor Muslimbrødrene, i sekter som gikk inn for å velte regimer i hele den muslimske verden. (Slike grupper som al-Jihad skulle komme til å utgjøre den egyptiske kjernen av al-Qaida.) Disse jihadistene betrakter Muslimbrødrenes ja til demokratiet som blasfemi. De forkynner Qutb og hevder at enhver myndighet som ikke utelukkende styrer etter sharia er frafallen; demokratiet er ikke bare en feilslått taktikk, det er også en utilgivelig synd fordi det gir mennesker en myndighet som står over Allah.

Osama bin Ladens nestkommanderende, Zawahiri, kaller det "guddommeliggjørelse av folket". Abu Hamza al-Masri, den enøyde radikaleren som var leder for den notoriske moskeen i Finsbury Park i London, betrakter demokratiet som "et klart uttrykk for selv-guddommen der en gruppe mennesker som har lagt frem sine tanker ved det valg, har gitt sine forestillinger og beslutninger en større betydning enn Allahs beslutninger". Og Abu Muhammad al-Maqdisi (som en granskningsstudie ved West Point fastslo er tidens mest innflytelsesrike jihadtenker) legger til: "Demokratiet er ren polyteisme og er derfor akkurat den slags vantro som Allah advarer mot i sin bok."

Men mange kommentatorer stiller berettigede spørsmål om hvorvidt Muslimbrødrenes tiltro til demokratiet bare er midlertidig taktikkeri – en opportunistisk forpliktelse på det historikeren Bernard Lewis kaller "en mann, en stemme, en gang". Bak denne advarselen ligger et stort historisk materiale om lignende organisasjoner som lovte demokrati for så å ombestemme seg da de kom til makten: både bolsjevikene, nazistene, Baath-partiet i Irak og Syria og til og med nasseristene. Det er lite som tyder på at Muslimbrødrene har tenkt gjennom hva det ville gjøre om det kom til makten. Enda valgprosessen har utfordret det til å utdype sitt slagord – "Islam er løsningen" – finnes det svært få planer for en islamsk regjering, ikke engang noe så overfladisk som Lenins "Stat og revolusjon" eller Marx' "Kritikk av Gothaprogrammet".

Men Muslimbrødrene skiller seg ut fra disse forgjengerne i alle fall på ett område: Veien til makten går ikke gjennom revolusjon; den består i å vinne folk ved hjelp av gradvis og fredelig islamisering. Med denne strategien forsøker Muslimbrødrene å få i stand en pakt med det bestående – de fungerer som et talerør for folks misnøye samtidig som de sakte vinner større innflytelse. Som et erfarent medlem sa det: "Det ville ikke være rett om Muslimbrødrene skulle vinne makten før et flertall av samfunnet er villig til å støtte dem." En annen Ikhwan-leder sa at dersom Muslimbrødrene skulle komme til å styre uklokt og så tape et valg, "ville vi ha sviktet folket, og det nye partiet ville ha rett på makten. Vi vil ikke frata noen deres rettigheter". Og i lange samtaler med mange av Muslimbrødrenes forskjellige allierte i Midtøsten fikk vi mange forsikringer om at de ville respektere demokratiet.

Midtøstens fengsler, petrodollar, geopolitisk rivalisering og "den muslimske vekkelsen" har skapt en svært sammensatt islamittisk bevegelse. Dessverre går mange av nyansene tapt i mye av den vestlige debatten. Forsøk på å samle disse forskjellige avskygningene under begreper som "salafi" eller "wahhabi" overser forskjellene og bruddlinjene mellom dem – og har hindret strategisk tenkning.

Da vi spurte muslimbrødre i Midtøsten og Europa om de betraktet seg som salafister, slik de ofte omtales, ga de fleste oss et clintonsk svar: "Det kommer an på hva du mener med salafist."

Dersom vi med salafisme mener den modernistiske, fornyende islamismen som Jamal ad-Din al-Afghani og Muhammad Abduh (reformatorer fra rundt 1900 som var viktige for Banna) sto for, så er svaret ja, de er salafister. Men salafistenes nettsted, som mener at man aldri skal blande politikk og religion, hevder at Afghani og Abduh står "fjernt fra salafismens trosbekjennelse". Slike "pietister", de fleste av dem er utdannet ved offisielle saudiske institusjoner, hevder at Muslimbrødrenes politiske engasjement har forvandlet dem til "fallittbrødrene". En av dem sier at "Muslimbrødrene har politiske mål og metoder, noe som får dem til å gå på akkord med Vesten. Vi salafister har rent religiøse formål."

Andre kritikere tror at Muslimbrødrene bidrar til radikalisering av muslimer både i Midtøsten og Europa. Men det later faktisk til at Ikhwan prøver å få muslimene til å avstå fra vold og isteden satse på politikk og veldedig arbeid. Som et fremstående medlem av det egyptiske Muslimbrødrenes Veiledende råd fortalte oss i Kairo: "Hvis det ikke hadde vært for Muslimbrødrene, ville de fleste av vår tids unge valgt voldens vei. Ikhwan er blitt en sikkerhetsventil for det moderate islam."

Lederen for Den islamske aksjonsfront, som er Muslimbrødrenes politiske parti i Jordan, sa at hans gruppe gjør mer for å advare mot jihad enn regjeringen: "Vi er bedre rustet til en intellektuell kamp, ikke en kamp ved hjelp av sikkerhetsstyrker, mot ekstreme og fanatiske krefter." I London fremstilte Muslimbrødrenes ledere sin fremgangsmåte som en kontrast til radikale gruppers metoder, slike som Hizb ut-Tahrir (HT), "som forsøker å få samfunnet til å nå kokepunktet".

Muslimbrødrene hevder å ha hatt hell med å kvitte seg med radikalismen ved hjelp av en disiplinert organisasjon og et grundig undervisningsprogram. En muslimbror sa at organisasjonens motto godt kunne vært "lytt og hør etter". De fleste muslimbrødre som ønsker å gå voldens vei, forlater organisasjonen. Når det er sagt, skal det sies at mange militante har vært innom Muslimbrødrene siden organisasjonen ble opprettet, og veien fra Muslimbrødrene til jihad er ikke visket ut i sanden. Folk har ofte hoppet av når organisasjonen har stått overfor en kombinasjon av indre og ytre press, som da undertrykkelsen i Egypt førte til at "takfiriene" utkrystalliserte seg og ble en jihadistisk bevegelse. Men når noen av dagens brødre forlater organisasjonen, er det mer sannsynlig at de går over til det moderate sentrum enn til jihadistene. Midt på 1990-tallet opplevde man indre uro i forbindelse med registrering som et politisk parti da myndighetene slo ned på jihadismen. Dette påtrykket førte til et eksodus av brødre, og mange av dem dannet kjernen i den liberale islamittiske "wasatiyya-bevegelsen", der også det moderate partiet Hizb-al-Wasat (senterparti) hører hjemme.

En sak som fortsatt er en varm potet i Muslimbrødrene, er arven etter Qutb. Skal man kritisere "martyren", som Qutb kalles, må man være like fintfølende som en kirurg: Han døde i organisasjonens tjeneste, men han hadde beveget seg langt vekk fra grunnleggerens synspunkter. Selv Hudaybis "Forkynnere, ikke dommere", som er en indirekte, men klar avvisning av Qutb, unnlater å nevne hans navn. Vår tids Muslimbrødrene gjør et stort nummer av Qutb, som er en betydningsfull person med synspunkter som ikke kan avgrenses til jihad. Men organisasjonen spiller et høyt spill når den omfavner Qutb og samtidig hevder at hans lære om vold var "tatt ut av sin sammenheng". Hva vil unge medlemmer som fristes av radikale midler, tenke?

Mens jihadistene har konsentrert seg om internasjonal terrorisme har Ikhwan satset på nasjonale mål. Ved valget til den egyptiske nasjonalforsamlingen i november 2005 vant uavhengige kandidater som er tilknyttet det forbudte, men tolererte Ikhwan, ganske overraskende 20 prosent av plassene – særlig imponerende på grunn av myndighetenes utstrakte valgfusk og trakassering av velgerne. I den nye nasjonalforsamlingen har Muslimbrødrene samordnet sin innsats ved å danne en intern ekspertgruppe som har fått kallenavnet "parlamentarikerkjøkkenet" og som ordner Muslimbrødrenes kandidater etter deres spesialkompetanse. Istedenfor en kulturell agenda preget av religiøs splid har Muslimbrødrene kjempet for bygging av boliger som folk har råd til å kjøpe, kritisert regjeringen for dens takling av fugleinfluensaen og krevd at noen blir stilt til ansvar for den senere tids mange buss-, tog- og fergeulykker.

Fremgangen ved valget og den moderate og praktiske kritikken har skapt et spent forhold til de egyptiske myndighetene. Ikhwans valgsuksess ble i mai 2006 fulgt opp med deres støtte til reformasjon og uavhengighet for rettsvesenet. President Hosni Mubaraks formodentlige planer om å overlate makten til sønnen Gamal har ført til stadig flere straffereaksjoner mot opposisjonen.

Slikt press utdyper motsetningene mellom forskjellige tendenser blant Muslimbrødrene i Egypt. Siden 1980-tallet har yrkesutøvere fra middelklassen påvirket organisasjonen i en mer åpen og fleksibel retning. Disse reformatorene har arbeidet innad i fagforeninger og yrkesorganisasjoner hvor de har dannet koalisjoner og sørget for hjelp til sine velgere. En av lederne for reformfraksjonen sier: "Det kan bare bli reform dersom islamister samarbeider med andre, også sekulære og liberale krefter." Denne strømningen finner seg vel til rette innen den egyptiske paraplybevegelsen Kifaya (Nok!), som omfatter både Muslimbrødrene og alle slags tilhengere av sekulære, liberale, nasjonalistiske og venstreorienterte grupper. Kifaya ble til under heftig motstand mot krigen i Irak og utgjør nå den medtatte kjernen av den demokratiske opposisjonen i Egypt.

Reformfløyen av Muslimbrødrene må slåss med de konservative som har fremtredende posisjoner i organisasjonen og sliter med arrene etter undertrykkelse og hemmelighold. Det skarpeste skillet har man opplevd i spørsmålet om hvorvidt man skal danne et politisk parti – en av grunnpilarene i reformistenes agenda. De hevder at et slikt parti ville tjene organisasjonens overordnede mål og gi Muslimbrødrene en plattform de kunne bruke til å spre sitt budskap til et publikum man ellers ikke når frem til. De konservative mener at et parti bør være et tilbygg til bevegelsen som utelukkende skal være opptatt av politikk, mens Muslimbrødrenes sosiale arbeid, i form av veldedighet, utdanning og helsearbeid, bør skje utenom politikken.

Selv om den egyptiske grenen av Muslimbrødrene er den som har fått størst innflytelse, finner man levedyktige avleggere over hele Midtøsten og Europa. Men det finnes ingen islamsk "komintern". Muslimbrødrenes fryktede internasjonale organisasjon er i realiteten en svak og løselig koalisjon som knapt klarer å samle sine egne medlemmer. Muslimbrødrenes internasjonale svakhet er faktisk et resultat av deres suksess på det lokale plan: Nasjonal uavhengighet og evnen til å kunne tilpasse seg hjemlige forhold. De ideologiske fellestrekkene som forbinder Muslimbrødrenes organisasjoner internasjonalt, er underlagt den nasjonale prioriteringen som former dem hver for seg.

Muslimbrødrene ble undertrykt i store deler av Midtøsten og spredte seg over hele den arabiske verden, og med studenter og folk i eksil til Europa. Tidlig på 1980-tallet forsøkte den egyptiske Ikhwan å samordne dusinvis av nasjonale avleggere. Men dette ble overalt møtt med motstand. Naboen i sør, det sudanske muslimske kraftsenteret Hasan al-Turabi, protesterte: "Man kan ikke styre verden fra Kairo." Da Irak gikk inn i Kuwait i 1990, protesterte de kuwaitiske Muslimbrødrene mot at den internasjonale organisasjonen forholdt seg taus. Dermed trakk de seg ut, sammen med sine velfylte lommebøker. Mens Muslimbrødrene over hele Midtøsten og Europa kritiserte "nikkedukkeregjeringen" i Irak var den irakske avdelingen av Muslimbrødrene godt synlig i den irakiske nasjonalforsamlingen. For ikke lenge siden var det andre avdelinger av Muslimbrødrene som tok avstand fra samarbeidet mellom de syriske Muslimbrødrene og dissidenten Abdel Halim Khaddam, den tidligere syriske visepresidenten. Krigen i Libanon i fjor sommer utdypet dette skillet da de syriske Muslimbrødrene var snare til å fordømme president Bashar al-Assads innblanding i Libanon mens resten av Muslimbrødrene støttet Hizbollah.

De nasjonale avdelingene har også motstridende oppfatninger av USA. I Egypt og Jordan har Muslimbrødrene vurdert et samarbeid med Washington mot "enevelde og terrorisme", men har likevel kritisert USA på det skarpeste, delvis på grunn av frykt for oppslutningen blant velgerne. Imens støtter de syriske Muslimbrødrene Bush-administrasjonens forsøk på å isolere Assad-regimet, så de antiamerikanske uttalelsene man gjerne hører i Jordan og Egypt, er en sjeldenhet i Syria. Selv når det dreier seg om noe så viktig som Israel kjører de nasjonale organisasjonene sitt eget løp.

Alle de lederne vi snakket med innen Muslimbrødrene sa at de var villig til å gjøre som Hamas – palestinernes gren av Muslimbrødrene – dersom de anerkjenner jødenes stat. Denne bekjennelsen bunner kanskje i deres overbevisning om Hamas' gjenstridighet, men holdningen skiller seg uansett klart fra den de fleste jihadistene inntar. Zawahiri ga uttrykk for jihadistenes syn: "Ingen, enten de er palestinere eller ikke, har rett til å gi avkall på så mye som et gram palestinsk jord, for det var muslimsk land og ble okkupert av de vantro."

Muslimbrødrene er åpne for jihad i land og områder som står under fremmed okkupasjon. Som i Afghanistan under Sovjetunionen ser Ikhwan også på kampene i Irak og mot Israel som et "forsvarsjihad" mot erobrere, i praksis det muslimske motstykket til den kristne læren om en "rettferdig krig". Men jihadistene er fortørnet over at Muslimbrødrene ikke understreker den religiøse siden og spotter Muslimbrødrene (også Hamas) for at de gjennomfører jihad "for landområdenes skyld" og ikke for Allahs skyld. Man trenger bare å sammenligne uttalelsen fra Muslimbrødrenes Yusuf al-Qaradawi, som hevder at "fiendskapet mellom oss og jødene bare dreier seg om landområder", med denne fra Zawahiri: "Gud, ære være ham, lot religionen være årsaken til fiendskapet og årsaken til vår kamp."

Muslimbrødrene benekter uttrykkelig at deres organisasjon er antisemittisk. Organisasjonens overhode i Egypt, Muhammad Mahdi Akef, hevder at det ikke finnes noe motsetningsforhold mellom Muslimbrødrene og jødene, bare mellom Muslimbrødrene og sionistene, som ifølge Akef "ikke er jøder". Likevel har Muslimbrødrenes skrifter gitt uttrykk for hat mot alle jøder, ikke bare "sionister". For eksempel skulle barnebilaget til oktoberutgaven av Muslimbrødrenes avis "Al Dawa" lære barna om "din religions fiender":

"Slik, bror, er jødene dine fiender og Guds fiender, du muslimske løveunge … Muslimske løveunge, tilintetgjør deres eksistens." Men det er ikke lenge siden Kamal El Helbawi – visstnok den mest innflytelsesrike blant Muslimbrødrene i Storbritannia – i en tale i en somalisk moské i Nord-London sa at tro ikke er nok for å være en god muslim. Nest etter tro kommer det å være en god nabo, og Helbawi fortalte en historie: "Den lærde Abdullah Ibn al-Mubarak hadde en nabo som var jøde. Jøden ville selge huset sitt. Kjøperne ville vite hva han skulle ha for det, og han sa: 'To tusen.' De sa: 'Men huset ditt er bare verd ett tusen.' Han sa: 'Ja, men jeg vil ha tusen for huset og tusen på grunn av den gode naboen som jeg forlater.'" Etter talen spurte vi Helbawi om den senere tids nyheter om muslimsk antisemittisme i Midlands hadde påvirket hans tale og fått ham til offentlig å rose en jøde fordi han ga uttrykk for en hellig islamsk dyd. "Akkurat", sa han.

Islamister er blitt anklaget for å snakke med "to tunger": godt og moderat på engelsk, fælt og fundamentalistisk på arabisk. En artikkel i tidsskriftet Current Trends in Islamist Ideology fant foruroligende uoverensstemmelser mellom den engelske og den arabiske utgaven av visse artikler på Muslimbrødrenes offisielle nettsted. Men Helbawis tale ble bare holdt på engelsk, uten noen arabisk versjon. Denne offentlige oppvisningen var langt mer overbevisende enn det skillet Muslimbrødrene vanligvis trekker mellom antisionisme og antisemittisme.

I Europa er Muslimbrødrenes grupper minoriteter i verdslige demokratier, og de er innforstått med at de vil komme til å være minoriteter i overskuelig fremtid. Ingen gjør noe aktivt forsøk på å omvende sine medborgere til islam. Isteden legger man vekt på minoritetenes religiøse rettigheter. (Ironisk nok benytter de europeiske brorskapsinspirerte organisasjonene seg til fulle av Europas ekstreme offisielle toleranse, som springer ut av erfaringene fra nazistenes antisemittisme.)

Et eksempel på Muslimbrødrenes taktikk i Europa fikk man etter at en dansk avis i fjor trykket tegninger som drev gjøn med profeten Muhammed. Selv om organisasjonens overnasjonale nettverk bidro til å spre nyheten om tegningene, oppfordret alle avdelingene til fredelige protester. Federation of Islamic Organizations in Europe – en gruppering som består av de viktigste avdelingene Muslimbrødrene har i Europa – fordømte de europeiske avisene som trykket tegningene, men ikke i altfor krasse ordelag. Den kritiserte tegningene for å "såre muslimenes følelser", men den brukte mer spalteplass på å kreve økt samarbeid mellom muslimer og ikke-muslimer. Derimot tilbød jihadistene blodpenger for tegnernes hoder og koordinerte "dager da ambassader skulle brennes".

I Frankrike har det store antallet muslimer, alarmerende nyheter om islamisering av skoler fra både pressen og myndighetene, radikale "garasjemoskeer", larmende muslimske protester mot Israel, skjending av jødiske kirkegårder, angrep på kvinner uten sjal og en rekke forpurrede terroristangrep skapt et inntrykk, både innad og utenfor landets grenser, av en islamisme på sterk fremmarsj. Det var derfor en rekke franske og utenlandske korrespondenter var raske til å omtale opptøyene i 2005, som ble dominert av steinkasting og bilbrenning, som "den franske intifadaen". Men på de godt og vel tre ukene opptøyene varte var det ikke tegn til islamittisk nærvær, og langt mindre noe forsøk på å innføre sharia i et dunkelt område, slik overspente observatører hevdet. "Islamske radikale deltok verken i utløsningen eller spredningen av volden", ifølge Frankrikes hjemlige etterretningstjeneste Renseignements. "Tvert imot, de var interessert i en rask gjenopprettelse av ro og orden for å unngå å bli anklaget for noe." Sjefen for Paris-avdelingen av Renseignements fortalte oss at det blant de 3000 arresterte i Paris sist høst "ikke var én vi gjenkjente som medlem av en islamittisk gruppe, og vi overvåker dem ganske nøye".

Da islamistene viste seg, var det faktisk for å roe ned gemyttene blant høstens urostiftere, men de ble ofte møtt med en skur av stein. Organisasjonen Union des Organisations Islamique de France (UOIF), som er tilknyttet Muslimbrødrene, tok i en fatwa avstand fra opptøyene. Fatwaen var kulminasjonen på en strategi UOIF hadde hamret ut 15 år tidligere for at den skulle kunne oppfattes som en pålitelig samarbeidspartner for de franske myndighetene.

Den høyeste fast ansatte tjenestemannen i den hjemlige etterretningstjenesten fortalte oss at UOIF "trenger" dem, formodentlig så de kan gå god for at organisasjonen ikke representerer noen fare. Og da de franske myndighetene forbød bruken av hijaben, valgte UOIF å tilpasse seg. UOIFs forsiktige holdning til loven var en skuffelse for andre europeiske avdelinger av Muslimbrødrene. De skulle ønske at deres franske trosfeller ville være mer aggressive og fryktet for at man i Frankrike satte et eksempel på ro og føyelighet for andre europeiske islamistgrupper som var av en mer separatistisk overbevisning.

Som en del av organisasjonens samarbeidslinje og lave profil har UOIF opprettholdt en trygg avstand til slike lynavledere som Ikhwan-personligheten Qaradawi, som i Vesten er notorisk for sitt forsvar av jihad i Israel og Irak. Det blir lagt merke til at Qaradawi ikke er blitt invitert til de senere års UOIF-kongresser. (For mange islamister er Qaradawi ikke spesielt radikal; jihadistideologen Abu Basir al-Tartusi mener at Qaradawi fortjener å bli bannlyst for sin "moderasjon".)

UOIF-avisen "Al Ittihad" er til og med forsiktig i sin behandling av Palestina-spørsmålet. Den vil bare gå inn for veldedige gaver til flyktninger og fremstiller palestinerne som voldsofre heller enn som krigere. UOIF deltar ikke i pro-palestinske demonstrasjoner og holder seg unna den betente striden mellom araberne og israelerne. Den deltok ikke i den nasjonale demonstrasjonen mot krigen i Irak i 2003, og heller ikke i de veldige marsjene våren 2006. Organisasjonens fravær både under opptøyene og marsjene i det landet i Europa som har flest muslimer burde berolige dem som er redde for at islamistene skal overta Europa.

UOIFs diskresjon står i skarp kontrast til organisasjonens britiske motstykke, Muslim Association of Britain (MAB), for der er slike som Qaradawi hjertelig velkommen.

Muslimbrødrene oppsto like mye som en antiimperialistisk- som en vekkelsesbevegelse og vil, som USA, følge sin egen stjerne. Og det er nok ikke så altfor store sjanser for at de vil styres av USA når nasjonale avdelinger også motsetter seg påvirkning fra søsterorganisasjoner. Men det kan godt hende at det lar seg gjøre å få til et samarbeid på spesifikke områder – for eksempel motstand mot al-Qaida, innsats for demokratiet og motstand mot Irans fremmarsj.

© 2006 Tribune Media Services Inc.