– Jeg veit ikke, ass'. Litt for opplagt, lissom. Jeg mener: Hele føkkings boken sier jo faen meg bare at erru blitt mishandla som barn så blir'u automatisk en syk pervo som voksen også. Det er vel faen meg ikke sikkert det, da. Men naturskildringene var bra, det skal denne Griffiths-fyren ha.

– Og du kaller deg anmelder, lissom, hæ? Ikke faen, ditt fittetryne. Du har faen meg ikke skjønt en dritt!

– Pøh! Du har jo ikke lest boken, din kødd, du bare likte tittelen så jævlig godt. I ditt råtne hue må jo en bok være bra når den heter Sauepuler.

– Overbevis meg da, din elitistiske møkkafaen! Fortell meg hvorfor det er du og ikke jeg som er ANALfabeten her!

Parodisk. Romanen Sauepuler av den walisiske forfatteren Niall Griffiths åpner med en for meg parodisk dialog. Min omskriving av dialogen gir et godt bilde av stilen. En vennegjeng diskuterer skjebnen til den tause, antagelig evneveike Ianto, som vi forstår har begått en grusom handling og nå er død. Bare på de første to sidene telte jeg 50 banneord.

Griffiths har blitt kalt "the Welsh Irvine Welsh", og som i Trainspotting er både innholdet og språket skittent og konstant innhyllet i en sky av dop og dritt. Teksten er skjematisk bygget opp, veksler mellom dialogpartier som diskuterer Iantos skjebne og avsnitt fra fortiden der vi følger Ianto i forskjellige sosiale sammenhenger og kursiverte prosalyriske sekvenser fra hans barndom. Pendlingen mellom naturskildringer der Ianto nesten fremstår som et slags uskyldig naturbarn og de sosialpornografiske studiene i menneskelig fornedrelse og virkelighetsflukt, tilfører romanen en interessant, men ikke uproblematisk dimensjon.

Det blir nemlig noe litt forutsigbart ved de kontrastene som stilles opp. Selv om romanen klarer å skildre et miljø befolket av sosiale utskudd på en troverdig måte, er jeg som leser i villrede om det i seg selv er nok. Det er en prøvelse å lese en tekst som til de grader dissekerer livene til en gjeng dophuer uten å tilby leseren noen egentlige lyspunkter, med unntak av en scene med en gigantisk gummipikk. Og denne Ianto, hvem er han egentlig? Er han rett og slett predestinert til undergang? På bestialsk vis torturerer og myrder han tilfeldige turister i skogen. Jaget av demoner i delirisk villrede, nesten oppløses han og går i ett med naturen selv. Hans dyriske og schizofrene adferd skaper et kvalmende ubehag nettopp fordi han på samme tid er et uskyldig lam og et monster hentet rett opp fra helvete.

Natur. Så spørs det da, om ikke koblingen mellom bygda og en gjeng åndsveike narkomane rett og slett er troverdig. Å lese Griffiths' roman som en psykologisk studie i sosial degenerering er trolig ikke særlig vellykket. Først og fremst imponerer teksten i sine naturskildringer, i de brå og desperate overgangene mellom Iantos skakkjørte liv blant mennesker og hans frie flukt innover i skog og fjell. På disse vandringene er det som om Ianto representerer noe større og adskillig mektigere enn seg selv. Et sted heter det: "Et krigsfly river opp himmelen over dette landet og i et lite sekund fatter han helheten, alt er fullstendig, alt er så dumt og alt er så tragisk. Så uendelig rart. Så grenseløst trist."

Sauepuler er ikke en roman for alle, men forlaget Baskerville har gjort det til sin oppgave å formidle litteratur av det mer grumsete slaget, bøker som utfordrer vår sarthet og sjelefred, bøker som antagelig hadde hatt 18-års aldersgrense om det var film. Oversettelsen av Sverre Knudsen er god, men ikke helt vellykket i dialogene. Det er en vanskelig oppgave å skulle overføre walisisk slang til norsk uten at det får et komisk preg. Bokens innpakning er påkostet og stilig, selv om skriftbildet er litt knudrete.

Etter å ha lest Sauepuler sitter man igjen med en følelse av nedstemthet. Er verden virkelig så jævlig? Er vi bare dyr som venter på å råtne i jorden? Tja. Sauepuler gir selv svaret: "Verden er et sinnssykt sted, men du trenger ikke godta at det er sånn."

SKJØNNLITTERATUR
Niall Griffiths
Sauepuler
Oversatt av Sverre Knudsen. 268 sider. Baskerville forlag. 2007