Såkalt gotisk håndskrift dominerte fullstendig i Norge fra 1600-tallet til midten av 1800-tallet. Brev, kontrakter, juridiske og offentlige dokumenter – nesten alt ble skrevet i denne kantete, hårete og ofte smalsnirklete skrivestilen. Også bokstavenes grunnformer er annerledes. Avmakten kan derfor være stor når studenter, slektsgranskere, forskere og andre av en eller annen grunn vil eller må lese tekster fra denne perioden. Nå har imidlertid Johannessen skrevet boken Den glemte skriften. Gotisk håndskrift i Norge. Her vil han kjapt lære oss å lese gotisk håndskrift i alle dens varianter, samtidig som han forteller historien om skriftens og skriveferdighetenes utvikling i Norge.

Boken utgis parallelt med at Riksarkivet i disse dager nettpubliserer en rekordstor mengde historiske dokumenter. Først og fremst skal man i løpet av året ha lagt ut 2,25 millioner avfotograferte sider fra landets kirkebøker.

– En stor del dette er skrevet med gotisk skrift, sier Johannesen.

Skriveskrift.– Hvorfor kalles denne skriften "gotisk"?

– Det heter den bare i Norge og Danmark. I Tyskland heter det ganske enkelt "tysk skriveskrift", i Sverige snakker man om "tyska stilen". Skriftstilen ble skapt i Tyskland tidlig på 1500-tallet, og var en forenkling av den egentlige gotiske håndskriften fra slutten av middelalderen, forklarer Johannessen.

På 1500-tallet slo denne skriften igjennom i de områdene av Sentral- og Øst-Europa som sto under tyskspråklig innflytelse, og dessuten i Norden. Land som England og Frankrike hadde sine egne varianter av den gotiske håndskriften. Lenger sør var situasjonen helt annerledes: Rundt 1400 hadde de italienske renessansehumanistene funnet frem til det de trodde var antikkens originale skriftform. Antikva kalte de denne skriftformen, som ligner svært på våre dagers vanlige trykkbokstaver. Den ble raskt populær, og ble foretrukket da boktrykkerkunsten kom til Italia mot slutten av 1400-tallet. I Tyskland hadde imidlertid Johann Gutenberg overført samtidens variant av det gotiske alfabetet til boktrykk i sin berømte bibelutgave.

Slik ble Vest-Europa for første gang splittet i to ulike skriftområder: det gotiske nord og det latinske sør, selv om grensen mellom de to skriftområdene var uklar. Latinsk stil erobret stadig nye områder, og allerede rundt 1700 var den latinske håndskriften det normale i alle landene vest for Tyskland.

– Man skal ikke overdrive betydningen av den skriftlige splittelsen. Også i de gotiske områdene brukte de lærde latinsk håndskrift når de skrev på latin, som jo fortsatt var akademikernes fagspråk i hele Europa. I tillegg ble latinsk skrift brukt når man skulle fremheve et element i en tekst, omtrent slik vi bruker kursiv i dag, sier Johannessen.

Den latinske håndskriften som ble brukt i Norge kalte man for "engelsk skriveskrift". Den er svært lik vår tids løkkeskrift, og var en engelsk variant av den opprinnelige italienske renessansehåndskriften.

Overdådig og luftig. Når det gjelder trykte tekster, ble de gotiske formene i Gutenbergs bibel avløst av den såkalte frakturen. Dette er en skrifttype som minner om middelalderskrift, og som etterligner brede og hårtynne penselstrøk. Frakturen fikk status som nasjonalskrift i Tyskland på 1500-tallet, og den kom også til å dominere trykte tekster i store deler av Nord-Europa helt frem til 1800-tallet. Det er denne skriften vi litt feilaktig kaller gotisk når vi ser den i gamle aviser, bøker og bibler. I Norge preget den bøker og aviser helt frem til første verdenskrig.

– I begynnelsen lignet håndskriften på frakturen, men etter hvert utviklet håndskriften seg i en annen retning. Behovet for å skrive raskt og for en mer rasjonell penneføring førte til at bokstavene glir sammen til en slags løkkeskrift, samtidig som bokstaver som ofte står sammen påvirket hverandre. Dessuten blir håndskriften lett preget av sin tids stilidealer. På 1600-tallet er den overdådig, på 1700-tallet mer åpen og luftig, sier Johannessen.

På 1800-tallet er avstanden mellom håndskrift og trykkeskrift blitt svært stor.

– Ofte er det faktisk vanskeligere å lese håndskrift fra 1800-tallet enn fra 1600-tallet. Den er også dårligere gjennomført rent estetisk, sier Johannessen.

Den dobbelte skrift. I Norge ble utfasingen av gotisk håndskrift anført av akademikere på midten av 1800-tallet. P.A. Munch var blant de første som skiftet side. Denne prosessen skjedde gradvis og uten debatter eller offentlige vedtak. Vannskillet kom da man innførte obligatorisk skriveundervisning for hele befolkningen i 1860-årene.

– Myndighetene vedtok ingen skriftnorm, men de fleste lærere valgte å undervise i latinsk håndskrift. Man bare lot det skje, selv om enkelte foreldre var skeptiske til at barna skulle lære en annen skrift enn den de selv kunne lese, sier Johannessen.

Han mener det er påfallende hvor lite valget av skriftform ble diskutert. Et unntak var den skolefaglige litteraturen, hvor temaet så vidt ble berørt. Språkreformatoren Knud Knudsen mente for eksempel at det var meningsløst å lære barna to skriftformer. Han hevdet at "den dobbelte skrift" var "en innbilt fornødenhet, som ikke engang har det gode ved sig som kaffe eller brennevin, at den avgir en smule nytelse til gengæld for, hvad den koster, men bare gjør fortred, står dannelsens utbredelse i veien og krever en hel sum av arbeidsdager av hvert ætled, som lever i landet".

Men selv etter at latinsk stil hadde overtatt håndskrifthegemoniet, holdt frakturen stand i aviser og bøker.

– Den eldre delen av befolkningen var fortsatt mest bekvem med frakturen. I tillegg var det dyrt for trykkeriene å investere i nye satser.

Jødebokstaver. Tysklands aggresjon under første verdenskrig førte imidlertid til at frakturen fikk et negativt stempel i Norge, knyttet som den var til tysk nasjonalisme. Dermed ble gotikken kastet ut av trykkeriene.

– Bare kirken fortsatte å bruke fraktur etter krigen. Den faller ut av bibler og salmebøker rundt 1930, men enkelte frikirker fortsetter å bruke gotisk skrift enda en tid, sier Knut Johannessen.

Dermed var det bare de tyskspråklige landene som fortsatte å bruke gotisk skrift. Etter nederlaget i første verdenskrig ble det enda viktigere ikke å bruke seierherrenes bokstaver, og i 1934 innskjerpet Hitler at tysk alltid skulle skrives med gotiske bokstaver. Frakturen ble den eneste tillatte trykkskriften. I 1941 kom imidlertid en plutselig kontrabeskjed. Latinske bokstaver skulle nå være normalen.

– Nazistene hevdet den gotiske skriften besto av jødebokstaver fordi jødene hadde infiltrert trykkeriene helt siden boktrykkerkunsten ble oppfunnet. Den egentlige årsaken til dette skiftet var naturligvis hensynet til at den tyske propagandaen skulle nå frem overalt. Utlendinger kunne ikke lese gotisk, sier Knut Johannessen.