– Jeg må bare ha et veldig kort møte. Det har oppstått en litt akutt krise.

Årets festspillkunstner har akkurat landet med et tidlig fly fra Oslo, hvor han mellom slagene redigerer lydsporet til sin kommende utstilling, og har så vidt rukket å sette foten innenfor Bergen Kunsthalls staselige, nyklassisistiske dører. Han har svarte olabukser med flekker, svart skjorte under en svart sportsjakke og et unnskyldende smil plassert under en svart caps.

Sæthre forsvinner og kommer tilbake en halvtime senere, denne gangen med Kunsthallens direktør i hælene. Det er visst noe med noen digre plater fra USA som er stoppet i tollen. Dermed kommer de kanskje ikke frem i tide til utstillingsåpningen, som nå er halvannen uke unna. Sæthre fikk beskjeden i natt og har brukt timene siden da til å drikke doble espressoer og sende de nødvendige e-postene, før han løp til flyplassen.

– Krisen er ikke helt over. Vi trenger et kvarter til. Kan dere vente et kvarter?

Åpenbaring. 45 minutter senere tråkker Børre Sæthres hvite sneakers over sagmuggen som dekker gulvet i Bergen Kunsthall. Rundt ham ser det ut som noen bygger hus: Det er sparklede lettvegger, reisverk av totom-fire og en stor stabel Glava-isolasjon ("for akustiske himlinger") midt på gulvet. Seks håndverkere som jobber på spreng i tre uker: Det er hva som skal til for å rigge en utstilling av en Norges mest kjente kunstentreprenører, mannen som de siste årene har reist sine enorme installasjoner i byer som New York, Toulouse og Mexico City.

Selv snakker Sæthre ofte og gjerne om sin fascinasjon for film og for sirkus, en begeistring han har hatt siden han var liten. Men det var aldri film som sådan – eller klovner og akrobater, for den saks skyld – som trigget interessen til unggutten fra Hamar. Isteden handlet det om apparatet rundt: store trailere fullastet med utstyr, enorme krefter brukt på kortlivede prosjekter. I et intervju i Festspillutstillingens katalog forteller Sæthre om hvordan han syklet til Hamars sirkustomt som liten, bare for å finne ut at telt og campingvogner var pakket og sendt av gårde. "Det eneste som var igjen, var en ring av sagmugg. Alt var borte. En fantastisk åpenbaring."

– Jeg liker det flyktige aspektet, sier Sæthre når han overfører bildet til sine egne prosjekter.

– Tanken på å sette i gang med svære ting som bare forsvinner. Å transformere et sted eller lokale totalt, og så, når du kommer tilbake noen måneder senere, er det bare det samme, tomme rommet. Tenk på superstjernenes stadionkonserter: De reiser rundt med et apparat som er helt hinsides, likevel tar det bare 24 timer fra de kommer til en tom arena og til de de reiser videre til neste by. Det er en enorm blast-out, selve opplevelsen er som en eksplosjon.

Rundgang. Akkurat nå er det noen av Norges fineste utstillingslokaler som står foran sin egen eksplosjon, Sæthre-style. Kunstneren står midt i Kunsthallens største rom, for anledningen bygget om til flere små, med korridorer og skyvedører som skal lede betrakteren gjennom Sæthres forvirrende fortellinger. "Tredimensjonale layouts for narrativer," kaller han selv installasjonene sine. Tanken er at tilskueren skal bli deltager i en tenkt film, en historie uten klar plotstruktur, begynnelse eller slutt. Det siste er viktig for Børre Sæthre: Selv den minste antydning til et svar – en fasit – får ham til å miste interessen umiddelbart.

Sæthre selv har stupt rett inn i en tale om hvordan han tenker rundt prosjektene sine, som for å vise at han vil kompensere for intervjuforsinkelsene, som han har beklaget gang på gang. Vi har aldri møtt hverandre før, men kunstneren snakker som om han tok opp en tråd vi slapp for litt siden. Sæthre har, som han selv sier, en viss flow når han kommer i gang.

– Jeg er ikke så opptatt av å gjøre noe nytt. Jeg har ikke noe krav i hodet om at "nå må jeg forandre meg, nå må jeg komme med en ny idé", sier han mens han kikker opp på scenen – det må da være en scene? – som er i ferd med å reise seg foran ham.

– Mitt univers er mer som en rundgang – jeg har noen faste elementer jeg stadig kommer tilbake til. Og det er jeg komfortabel med.

Diskokule. Det betyr i så fall mer av noen av Børre Sæthres varemerker på årets festspillutstilling: glinsende overflater og elegante interiører – gjerne med elementer fra flydesign og space age-arkitektur – kombinert med utstoppede dådyr og en og annen enhjørning. Det vil si: Denne gangen blir det ingen enhjørning. Isteden skal det komme en velvoksen Pegasus på podiet bak oss, den greske, bevingede hesten som ifølge sagnet sprang frem av Medusas blod etter at Persevs hadde hugget hodet av det kvinnelige uhyret.

– Det er i hvert fall det som er planlagt. Men det er ikke sikkert det blir noen Pegasus til slutt, smiler Sæthre, som ellers sier så lite han kan om de konkrete planene for Festspillutstillingen.

– Det ser sikkert ut som om vi jobber ut fra en streng plan, med tegninger og modeller. Men sannheten er at mye blir til i byggeprosessen. Jeg jobber ut fra et kaos og inn mot noe som virker strukturert.

– Hvordan vet du hvor du skal?

– Jeg har en idé om på hvilket punkt jeg selv vil trives. Men bildet jeg starter med i hodet, korresponderer sjelden med det ferdige resultatet.

Sæthre leder oss inn til neste rom, som domineres av en stor, grå kule, plassert midt på gulvet. Foreløpig ser det ut som en antikk diskokule, funnet i ruinene av et gresk tempel.

– Jeg tror jeg jobber på samme måte som man tradisjonelt tenker om maleri. Jeg legger på lag på lag, og så begynner jeg å ta bort ting, skrape meg gjennom nivåene. Til slutt når jeg et punkt hvor det er ferdig.

Sulten. Metoden kan høres tilfeldig og impresjonistisk ut, men resultatet ser sjelden sånn ut. I Børre Sæthres univers hersker som regel plettfri perfeksjon.

Den psykoanalytisk anlagte leser vil bli begeistret når han får vite at Sæthres blanke overflater kan henføres til en oppvekst i et sterilt, gjennomdesignet syttitallshjem – "et veldig Ice Storm-aktig hus", som han sier det selv, med referanse til Ang Lees stilrene filmportrett av tiårets progressive middelklasse.

– Det var ikke mange tilfeldigheter i det huset. Du hoppet ikke i sofaen med gummistøvler, for å si det sånn.

Isteden fikk Børre Sæthre stor frihet på et annet plan. Det var faren – en oppfinnertype av legning, som hadde tegnet familien Sæthres eksperimentelle bolig på egen hånd – som lærte kunstneren at ingenting var umulig. Ikke "Du må ikke gi opp", men altså: "Alt er mulig".

Budskapet kom godt med da Sæthre gradvis – han kan ikke lokalisere tidspunktet selv – gikk bort fra ungdomsdrømmen om å lage film og isteden peilet seg inn mot billedkunst, et medium han i utgangspunktet var skeptisk til, på grunn av feltets sterke trang til forklaring og fortolkning. Han beskriver seg selv som en "ekstremt sulten ungdom", med en nysgjerrighet som må ha virket som et gnagsår på omgivelsene.

Vanskelig. – Istedenfor å sitte hjemme og lure på hvordan noe fungerte, var jeg en sånn type som dukket opp i studio og spurte om å få være med. Hadde jeg møtt meg selv i dag, ville jeg syntes jeg var ekstremt irriterende.

Børre Sæthre smiler mens han fingrer med en pris snus.

– Da jeg etter hvert begynte å få til ting, tror jeg noe av grunnen lå her. Folk tenkte: "Vi blir ikke kvitt ham. Vi kan like gjerne gi ham noe å gjøre, istedenfor at han bare går rundt og prøver alle knappene."

– Snart fyller du 40. Forandrer det noe?

– Jeg tenker ganske mye på det. Det burde kanskje forandre flere ting enn det har gjort? Samtidig misliker jeg sterkt en sånn styrt tankegang, hvor det å fylle 40 nødvendigvis skal innebære det ene eller det andre. Jeg tenker at flowen bare må få gå fritt.

Han smiler igjen.

– Men én ting ser jeg frem til: Nå som jeg blir eldre, kan jeg endelig tillate meg å bli sær og vanskelig. Ikke alltid måtte være imøtekommende, ivrig og på hugget for å få til ting.

Gammeldags. Sæthres selvfremstilling er sann, men bare delvis. Den notorisk vennligsinnede kunstneren blir nemlig brått unnvikende – det er fristende å kalle ham vanskelig – når han blir spurt om å plassere sitt eget kunstnerskap i en teoretisk eller historisk sammenheng. Nei, han har ikke noen oppfatning om hvor han hører hjemme i det norske kunstlandskapet (annet enn å mumle noen ord om at han "trives best i den rause delen av miljøet"). Og nei, han ser ikke sitt eget prosjekt som en videreføring av – eller et brudd med – en bestemt kunsthistorisk sjanger eller tradisjon.

– I mine øyne blir det noe konstruert hvis kunsten tar utgangspunkt i en tillært metode eller springer ut av et selvbevisst teoretisk perspektiv. Jeg tenker nok litt gammeldags sånn: For meg er kunstneren en figur som er oppslukt av et bestemt område, en som driver med en slags livslang undersøkelse, forklarer Sæthre.

– Jeg underviser en del på Kunstakademiet, og synes alltid det er vanskelig å forholde meg til 22-åringer som først plasserer seg selv i en eller annen tradisjon, og deretter leter etter en metode for å få ting til å skje. I mine øyne er sånne kategoriseringer noe andre gjør – på grunnlag av et bidrag du selv har levert.

Hvis man likevel skulle sette Børre Sæthre på en knappenål i kunsthistoriens herbarium, kunne surrealismen være et sted å begynne. Den drømmeaktige logikken i Sæthres installasjoner har visse likhetspunkter med mellomkrigstidens åndelige frigjøringsprosjekt, som tenkte seg kunsten som en møteplass mellom bevissthetens ulike nivåer. På samme måte kan Sæthres underliggjørende møter mellom veldig forskjellige objekter – enhjørninger og designsofaer, ravner og Shakespeare-sonetter – ligne på surrealistenes berømte skjønnhetsideal: vakkert som det uventede møtet mellom en symaskin og en paraply på et operasjonsbord.

Underverden. Men det er også mulig å lese Børre Sæthre som en slags romantiker, noe som blir gjort i et ferskt essay i utstillingskatalogen. Der nykonseptualistene spinner sitt uendelige nett av institusjonskritikk, er nemlig fascinasjonen Sæthres grunnleggende modus – selv om også han ofte toucher innom maktstrukturene i verden rundt oss. En uvant tilnærming i en tid da tanken om kunst som samfunnskritikk og motspråk (eventuelt som et redskap for å vise motspråkets umulighet) er et herskende ideal.

– Jeg synes det er mer interessant å si det på en annen måte, korrigerer Sæthre når han får resonnementet fremlagt.

– Noen kunstnere driver med aktiv kritikk – de som er virkelig gode på det, er jo helt briljante, nesten djevelske. Men for meg er det mer interessant å operere i et slags mellomsjikt, uten klare svar. Det betyr ikke at det kritiske elementet ikke er der. Det ligger kanskje bare på et annet sted enn du er vant til.

Det er på dette tidspunktet Børre Sæthre begynner å snakke om koder. Om gleden ved å sende ut skjulte meldinger i prosjektene sine, innpakkede budskap som kanskje bare oppfattes av én av hundre tilskuere.

– Jeg blir veldig glad hvis jeg leser eller hører om noen som har forstått meldingen, tatt akkurat den skjulte referansen jeg har lagt inn. Men slik respons er ikke maktpåliggende. Det viktigste er gleden over å sende ut budskapet – det er de hemmelighetene jeg får lov til å ha.

Et av kodespråkene Sæthre liker å leke med, er homsekulturens. Selv mener han dette er et av få punkter hvor hans egen homofili er relevant for kunstnerskapet.

– De gangene jeg pitcher inn erotiske elementer, gjør jeg det naturligvis med utgangspunkt i min egen seksualitet – ting jeg selv har en dragning mot. Men først og fremst synes jeg det er morsomt å leke med referansene i homsekulturen. Ta Brassaïs berømte fotografier fra Paris, for eksempel – svart-hvitt-bildene av brostein og nattmiljøer fra 1920-tallet som alle kjøper som postkort når de er på ferie. Det ingen tenker på, er at Brassaï egentlig dokumenterte Paris' underverden, steder hvor menn møtte hverandre for å ha sex. "Under broene langs Seinen" er en veldig kjent referanse i homseverdenen. Men det vet ikke det amerikanske pensjonistekteparet som skal sende en hilsen hjem.
Forsinkelse. Børre Sæthre smiler fornøyd – det er sånne komiske, interessante kollisjoner som fyller ham med glede. En annen ting som bokstavelig talt får festspillkunstnerens klokke til å tikke, er den særegne følelsen av forsinkelse, av timelag, som oppstår når det enorme kodespråket vi kaller trender beveger seg fra et sted til et annet.

– Jeg merker at jeg får et kick av å være sammen med folk som er veldig opptatt av å være i front, av å være cutting edge, sier Sæthre.

– Men selv liker jeg å være igjen lenge i ting. Å bli værende i ting som ikke er on lenger. Hva skjer etterpå?

Her har man muligens noe av forklaringen på Sæthres nostalgiske side – hans stadige fascinasjon for den fortiden som en gang var fremtid.

– Kunstbransjen er nesten som fashion business: Man er utrolig opptatt av hva som er fresht og nytt. Særlig blant de unge er det tingen. Men jeg har vært med så lenge at jeg har sett ting være cutting edge flere ganger. Derfor er jeg heller ikke så opptatt av ikke å gjøre feil. Jeg gjør masse feil, hele tiden!

– Likevel blir du ofte beskrevet som en veldig tidsriktig kunstner?

– Det er alltid morsomt for meg. Jeg gjør nemlig så utrolig lite for akkurat det! Jeg er jo verdens treigeste, minst oppdaterte fyr. Han som alltid får vite ting sist, han som fortsatt hører på den platen som kom ut for flere år siden. Det er noe gammelmannsaktig jeg har hatt med meg lenge.

Børre Sæthre lener seg fornøyd tilbake. Han koketterer åpenbart en god del, men det er også noe annet med talen han nettopp har holdt, noe det ikke er helt enkelt å sette fingeren på. Hva kan det være? Jo, selvfølgelig: Sånn snakker bare en sann 40-åring.