Terry Eagleton, britisk litteraturkritiker og professor ved Universitetet i Manchester, synes ikke Richard Dawkins har mye å fare med. Dawkins kommer med en "parodi av en religionskritikk", ifølge overskriften. Den er så banal at "selv førsteårs teologistudenter vil krympe seg", slår professoren fast i Morgenbladet 18. mai.

Eagleton karikerer først Dawkins' standpunkt til det meningsløse, for deretter å angripe det. Dawkins forstår ikke hva de kristne mener med Gud, mener Eagleton, og lanserer deretter sin egen gudsforståelse, rikt underbygget med sitater fra Thomas Aquinas og namedropping av "Duns Scotus", "Eriugena", "Rahner" og "Moltmann". Det er ikke plass til å gjengi Eagletons gudsbegrep her, men jeg skjønner ikke med min beste evne hvorfor Dawkins' religionskritikk skulle bli stilt maktesløs overfor et slikt gudsbegrep.

Eagleton bruker en kjent hersketeknikk som Dawkins beskriver utførlig i boka si. Gjennom tåkelegging og utenomsnakk prøver man fra religiøst hold ofte å skape et inntrykk av at kritikerne bommer på målskiva. Gudstro er alltid noe dypere, noe mer opphøyd og spissfindig enn det en utenforstående kritiker noen gang vil ha mulighet til å forstå. Religion er alltid "noe annet".

Det vil si at uansett om Richard Dawkins hadde brukt tusenvis av sider for å gjøre rede for ulike nyanser i kristen tro, ville Terry Eagleton og andre ha prøvd å umyndiggjøre ham ved å hevde at "han ikke har forstått et fnugg". Det vil alltid være en "Eriugena" eller "Moltmann" man ikke har gått nok i dybden på.

Dawkins bruker vitenskapelige og logiske argumenter for å sannsynliggjøre at det ikke finnes noen Gud, uansett versjon. Dessverre greier ikke Eagleton å oppvise tilsvarende argumentasjon for at dogmene er sanne. Han tyr heller til besvergelser og ramser opp hva teologer opp gjennom historien har ment om saken. Dette gjør han uten at det på noe punkt blir tydelig hvorvidt dette er noe mer enn et rent selvrefererende system der ulike mennesker mener og tolker ting på grunnlag av hva noen andre har sagt, ment eller rett og slett bare diktet opp. Koblingen til naturen, til empirien, til noe objektivt som kunne sannsynliggjøre at alt dette er sant, synes ikke-eksisterende.

Eagleton skriver at de sentrale doktrinene han har skissert, kanskje ikke er sanne, men at enhver som står for dem, fortjener respekt. Denne ydmykheten skal han ha ros for, men Dawkins er selvsagt uenig i det siste. Han vil ikke "respektere" det han mener er intellektuell uredelighet og manglende vilje til å begrunne påstander om virkeligheten. Men dette er en real uenighet. En uenighet som utspiller seg på samme bane, i motsetning til forholdet mellom Dawkins' argumentasjon og den teologisk belærende stråmannargumentasjonen han vanligvis møtes med.

Eagleton har faktisk også helt rett et par ganger på slutten av artikkelen. Dawkins er for aggressiv mot religion. Det er unødvendig av ham å nekte for at religion kan ha hatt noen som helst positiv effekt i løpet av historien. Dawkins legger også for stor vekt på religion som forklaring bak konflikter som den i Nord-Irland, 11. september samt Israel/Palestina-konflikten. Eagleton gjør helt rett i å påpeke dette.

Men dette er uvesentligheter i forhold til Dawkins' hovedanliggende, den grunnleggende religionskritikken. Så lenge man fra religiøst hold ikke makter å komme med bedre tilsvar til dette kjernepunktet enn Terry Eagleton utviser, er det fristende å stemme i med Richard Dawkins når han avviser anklagene om at han er "uvitende om teologi" ved å slå fast at man godt kan avvise troen på alver, selv om man ikke kjenner alle detaljene i hva "alveologer" gjennom tidene har ment om fargen på alvenes vinger.

Even Gran
Journalist, Fritanke.no