Denne uken har gitt oss to forskjellige kanonfremlegg: begge gjør hevd på tittelen Den norske litterære kanon. Mens Bjerck-Hagen/Aaslestads går fra 1900 til 1960 (se egen sak), tar Lillehammer-juryen mindre beskjedent for seg hele den norske litteraturhistorien. Selvsagt gjør dette fallhøyden stor.

Umiddelbart er det ett faktum som springer en i øynene: Kulturradikalismens fall fra nåden, kombinert med en alvorlig revurdering av de samme kulturradikalernes grep om litteraturhistorien. Ingen bøker fra den kulturradikale storhetstiden er med: Arnulf Øverland, Helge Krog, Sigurd Hoel, Aksel Sandemose, Gunnar Larsen, Johan Borgen, Torborg Nedreaas … Man kan mene hva man vil, men det var en tid da norsk litteraturhistorie ikke kunne tenkes uten disse fremstående radikale skikkelsene.

Og det blir enda råere enn som så: Det var fast kulturradikal kutyme å snakke om en norsk litterær gullalder, fokusert rundt 1880-årene med Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og Alexander Kielland som "de fire store". I tillegg kom Arne Garborg og Amalie Skram. Av disse er kun Ibsen og Garborg representert i Lillehammer-festivalens kanon, hvilket må sies å være oppsiktsvekkende. Har ikke disse bøkene nok å si oss lenger, eller har lesningen av gullalderlitteraturen tidligere vært altfor positivt preget av det faktum at de nevnte på mange vis er historiens vinnere?

Det sistnevnte er en mistanke som styrkes ved det faktum at den kulturradikale fløy behandlet 1930-tallet – med de fleste av de ovennevnte 1900-tallsforfatterne i aksjon – som en sølvalder, det vil si en naturlig fortsettelse av det man så som de fire store-generasjonens kamp for en realistisk, politisk litteratur solid plantet i venstretradisjonen. Det vi ser er at denne litteraturen, ikke minst til alle tider løftet frem av Dagbladet og omkringliggende herligheter, er på full fart ut av kanon. Eller: De som har holdt dem inne er på vei ut av offentligheten.

Man kan selvsagt si at det er uhyre lite som får plass på en liste som dekker 800 år med 25 navn, men likevel vil sikkert juryen innrømme at et kanoniseringsarbeid først og fremst er å velge bort, og da må man finne seg i at det settes fokus på det bortvalgte.

Bjørnstjerne Bjørnsons fall skaper selvsagt det største braket, han var Norges åndshøvding fra midt på 1860-tallet til sin død i 1910. For femti år siden var det vel bare professor Olav Midttun i hele Norge som ville rangert Vinje (som er med) foran Bjørnson. Det var en tid da man kunne si at Bjørnstjerne Bjørnson var norsk kultur, Francis Bull mente det. Og Bjørnson selv, naturligvis. Bernt Hagtvet foreslo i Aftenposten at norske litterater burde glemme den traurige Sigrid Undset og se til Bjørnson som inspirasjon: Lite tyder på det.

En estetisk kanon, altså, som ser bort fra den radikale politisk-kulturelle kanon vi egentlig har kommet til å se på som en selvfølge? Ikke bare. Wergelands store diktsyklus Jødinden virker som et inspirert valg i lys av norsk retts avgjørelse nylig om at det for første gang siden 1945 igjen skal være akseptabelt å snakke om jødene som parasitter som må renskes ut.

Et annet "stykke Norge" man har funnet plass til, er Fridtjof Nansens På ski over Grønland. Dermed er Ibsens og Hamsuns frykt over at skiløperne en dag ville bli sett på som viktigere enn alt annet altså bekreftet helt opp til litteraturens eget parnass. Et forbløffende valg. Men samtidig kan undertegnede og sannsynligvis mange andre nordmenn derigjennom skryte av å ha mottatt et kanonisert norsk litterært verk allerede til syvårsdagen.

Enda et valg som vil få bølgene til å gå høyt er Øyvind Rimbereids diktsamling Solaris korrigert fra 2004. Jurymedlem Eirik Vassenden anmeldte boken for denne avis, i en jevnt over positiv tone, men helt uten å gå av skaftet i begeistring. Å si etter bare tre år at boken er viktigere eller bedre enn ikke-utvalgte samlinger som for eksempel Olaf Bulls Metope eller Claes Gills Fragment av et magisk liv eller Ord i jærn viser oss en jury som våger å sette ut i praksis det mange i kulturlivet hevder de ønsker: Å provosere og skape debatt.

En interessant komplikasjon i kanondebatten er tilbakevendingen til holdningen at det ikke burde lages noen kanon i det hele tatt. I Aftenposten har Ingunn Økland tatt til motmæle mot Janike Kampevold Larsens utsagn til denne avis, om at kanonmotstanden skyldes angst for elitisme. Tvert imot, mener Økland: Motstanden mot kanon og listemakeri skyldes snarere angst for populisme. Nå vel. Å engste seg for populismen hos Erik Bjerck Hagen og Petter Aaslestad, eller populismen hos Kampevold Larsen, Liv Bliksrud, Henning Howlid Wærp, Eirik Vassenden, Audun Lindholm et cetera, er bemerkelsesverdig.

Det var en gang kulturjournalister irriterte seg over at professorer og litterater oppholdt seg i elfenbenstårnene langt fra folket. Nå har man åpenbart byttet plass.

Sven Ove Bakke i Dagbladet virker også ganske negativ, kanondannelse innebærer at det her skal "krangles og synses", han snakker om "systematisk etterpåklokskap" og "akkumulert bedrevitenhet", listene er "relativt ubrukelige som annet enn innkjøpslister eller som provokativt underlagsmateriale for diskusjoner på bar". Man trenger ikke være noen Georg Johannesen for å konstatere at dette er negativt ladet retorikk.

Påfallende da, at Dagbladet er Undset-dagenes – og NRK Nitimens – medarrangør i kåringen av alternativlisten Folkets egen favorittbok, og i den anledning i ukevis har bedt kreti og pleti om deres litterære favoritter. Men det er selvsagt ingen lov mot at redaktørene ber om lister som kommentatorene deretter ler av.

Min erfaring, helt siden jeg anmeldte Harold Blooms The Western Canon i 1994, er at kanonbegrepet er fruktbart, interessevekkende og debattskapende. Ikke minst fordi valgene eksemplifiserer og tydeliggjør spørsmål om litteraturens historie, dens utvikling og kvaliteter på en helt spesiell måte. Når man legger hodet på blokken som man tvinges til når man faktisk må gjøre rede for valg, skjerpes kravene til argumentenes styrke og indre sammenheng.

Ikke minst derfor bør denne vårens kanonarbeid mottas med åpne armer av det litteraturinteresserte publikum.