One day I'll grow up, I'll be a beautiful woman
One day I'll grow up, I'll be a beautiful girl
But for today I am a child
For today I am a boy
"For today I am a Boy"

Korgutt og nattklubbsangerinne. Antony Hegarty – som ble unnfanget samtidig med Ziggy Stardust og ble kjønnsmoden da Boy George inntok musikkscenen ("det var første gang jeg så noen som så ut slik jeg følte meg") – transformerte seg selv fra korgutt i Santa Cruz i tenårene til nattklubbsangerinne på Manhattan i tyveårene. Deretter har to sagnomsuste album kommet: Antony and the Johnsons (2000) og Mercury Prize-vinnende I am a Bird Now (2005). Dette er en artist som vellykket klipper kjønnskjettingene og utfordrer dikotomier som mannlig/kvinnelig og autentisk/kunstferdig. Etter tiår med queer theory er den vestlige verden tydeligvis klar for Antony – selv i en kultur der ordet kjønnsløs stadig brukes negativt. En sjelden symbiose av en blodstenket penn og en transcendentalt lengselsfull stemme gjør Antony til en fortelling om arketypen som ble en karakter.

There is a black river
It passes by my window
And late at night, all dolled up like Christ
I walk the water between the piers

Oh, River of Sorrow
River of Time
River of Sorrow
Don't swallow this time
"River of Sorrow"

Kjønnsang. Det er høyst reelle politisk-eksistensielle problemstillinger som gir Antonys musikk dens klynkende klangbunn. I flere tiår har popmusikken taust formidlet bilder av det androgyne image, mens transkjønnetes virkelige livsvilkår stadig er svært vanskelig flere steder. Som formidler av og forkjemper for denne livsformen er Antony en pioner, en rolle som forplikter.

– Selv om det har vært folk før meg, oppfattes identiteten som transkjønnet fortsatt som svært grenseoverskridende i Amerika. Og det går i faser. Boy George var jo visuelt svært utfordrende, men det var ingen dialog rundt Boy George. Det var for tidlig å snakke om. I dag er det lettere for en sånn som meg: Jeg er for eksempel ikke svart, men hvit queen, som kommer fra en relativt privilegert bakgrunn. Jeg er bevisst muligheten jeg har til å skape en synlig plattform, og jeg mener det er viktig å få til en samtale i popmusikken som identifiserer ting som lenge har eksistert også der: Tenk Little Richard, tenk Boy George. Det er ikke min jobb å si hva folk tenker om seg selv, men jeg mener åpenhet er nyttig for alle – ikke bare for transkjønnete mennesker. For å få frihet til å føle mulighetene inni seg, sier Antony.

Offerets triumferende stemme. I løpet av de siste ti årene har Antony erstattet et teatralt aggressivt, naivgotisk og apokalyptisk musikalsk univers med en mer jordnær, vemodig og lengselsfull modus. Men en rød tråd er fastbundet i en av de eldste sangene, "The Cripple and the Starfish", som fortsatt er sentral i alle opptredener. Her svarer et masochistisk jeg på Antony-mentorens spørsmål "Do You Really Want to Hurt Me?":

It's true I always wanted love to be
Hurtful!
And it's true I always wanted love to be
Filled with pain
And bruises
[…]

Mr. Muscle, gazing boredly
And he checking time did punch me
And I sighed and bleeded like a windfall
Happy bleedy happy bruisy

I am very happy
So please hit me

I am very very happy

so please hurt me
"The Cripple and the Starfish"

Sangen ble (sammen med "River of Sorrow") først utgitt på demokassetten Behold the Lamb of God, i en Angelo Badalamenti-inspirert keyboardutgave, ganske annerledes enn den mer organiske versjonen – med piano, fiolin, cello, harpe og klarinett – på debutplaten.

– "The Cripple and the Starfish" ble skrevet da jeg var 20 år gammel. I den perioden leste jeg mange bøker, og særlig James Purdys Eustace Chisholm and the Works gjorde stort inntrykk på meg. Den handler om å være offer i et nærmest sadomasochistisk forhold. Noe av det jeg utforsket mest i den alderen var offerets stemme, og hele det første albumet kretser rundt forsøket på å finne en forløsende, triumferende stemme.

Og denne stemmen trakk sine første åndedrag på New York University tidlig på nittitallet.

– Jeg havnet ved en feil på skuespillerskolen, men lærte i hvert fall at jeg ikke er interessert i å gjøre noe annet enn mitt eget arbeid. Jeg skrev sangen som tittellåt til det tragikomiske science fiction-stykket The Cripple and the Starfish mens jeg studerte eksperimentelt teater. På den tiden skrev jeg all musikken min for teateroppsetninger, inspirert av ridiculous theater og undergrunnsteater. I The Cripple … har en flodbølge ødelagt jorden 150 år inn i fremtiden: Menneskene er kledd i isolasjonsmateriale, og alle har kirurgisk fjernet hjertene sine. Bare to mennesker i verden har fortsatt ordentlige hjerter, og jeg spilte en av dem. Hele stykket er en historie om mishandling, som ender i en typisk tragedie.

Men det er ikke intensjonen bak låten som inspirerer stadig nye fremførelser av den.

– Jeg ser på meg selv mer som en liveartist enn som en låtskriver. Gleden å synge foran mennesker – det er det fengslende. Og det fine med en sang som "The Cripple …" er at den har utviklet seg, selv om ordene og melodilinjene er de samme. Tematisk er det i dag andre ting som appellerer til meg. Det er en tvetydig sang – litt som en Rubiks kube. Men jeg får stadig noe ut av den.

I fell in love with a dead boy
Oh, such a beautiful boy
Oh, such a beautiful boy
I ask him
Are you a boy or a girl?
Are you a boy or are you a girl?
Are you a boy or are you a girl?
Are you a boy? Are you a girl?
Are you a boy? Or are you a girl?
Are you a boy? Are you a girl?
"I Fell in Love with a Dead Boy"

Perkusiv puls. Oslo Konserthus, 5. september 2006: Antonys a cappella-versjon av "Dust and Water" gynger en fullsatt sal i vekkelsesstemning, trollbundet av oppfordret allnynning og knipsing halvt på takt. Det er – med ett ord – bevegende.

Tendensen har vært der lenge – blant annet i Björk-duetten "The Dull Flame of Desire". Den nye "Kiss My Name", som også ble fremført på konserten, viser en slik nyoppdaget perkusiv puls.

– Jeg har fått et mye mer perkusivt forhold til rytme, og i studio har jeg eksperimentert og prøvd ut forskjellige ideer med slagverk, sier Antony. – Men, for all del, det vil også være mange langsommere sanger på den nye platen, selv om den vil låte mindre kirkeaktig. Jeg har brukt så mye tid på å lage og synge ballader, så bevegelsen mot rytme er bare en naturlig del av min utvikling. Da jeg startet, opptrådte jeg alene, og rytmen var alltid det første som ble kastet ut av vinduet. Også på kassettene jeg spilte inn, dominerte drømmende melodislynger.

En i lang tid indre rytme blir endelig ekstern på tredjeplaten, forteller Antony.

– Jeg har alltid hatt en veldig distinkt følelse av rytme inne i meg – også når jeg har sunget en ballade – og nå ønsker jeg å høre den i musikken min også. En artist som Otis Redding, for eksempel, med sitt ekstatiske forhold til rytme, har vært svært inspirerende. Folk sier ofte til meg at jeg er dristig ved å opptre så sårbar på scenen. Men for meg er det mye mer risikabelt og fryktinngytende å skulle spille en svært rytmisk sang med et stort band.

Resultatet foreligger neste år.

– Jeg har skrevet alle sangene, og akkurat nå er vi i studioprosessen. Det er en lang prosess, men jeg håper, hvis alt går veldig bra, å ha en plate klar til våren. Jeg har en arbeidstittel klar, men det er litt for tidlig å snakke om alt det der nå. Jeg kan fortelle mer til høsten.

In youth's spring, it was my lot
To haunt of the wide earth a spot
To which I could not love the less
So lovely was the loneliness
Of a wild lake, with black rock bound
And the tall trees that tower'd around
But when the night had thrown her pall
Upon that spot – as upon all
And the wind would pass me by In its stilly melody
My infant spirit would awake
To the terror of the lone lake
"The Lake", etter Edgar Allan Poe

Sannhet og ånd. – Mange anser sminke som en falsk maske. Det er jeg ikke enig i, sier Antony.

Med årene er like fullt også sminken tonet ned, parykkene er blitt kortere og faktene mer dempet – og det er ikke til å komme utenom at anerkjennelsen først kom etter nedtoningen av det ekstramusikalske. Omslagsbildet til debutplaten – hvor Antony står skallet, hvitsminket og hvitkledd i et hav av blått – illustrerer karrierens fase én, hvor Karen Blixens ord "Ikke på ditt ansikt, men på din maske vil jeg kjenne deg" treffer godt.

– Jeg ville virkelig bare oppriktig presse det så langt jeg kunne. Og jeg fulgte følelse på følelse til jeg omtrent var som en androgyn arketyp. Det er jeg ikke så opptatt av å være lenger. Men når jeg poserer for fotografer og opptrer, er jeg fortsatt interessert i å skape noe fantastisk og visuelt interessant. Mange har sagt til meg at jeg stenger mennesker ute ved å bruke sminke som et forsvar, et nivå av tilgjorthet som hindrer dem i å se meg. Men hvis jeg bruker sminke, er det nettopp for å vise mer tydelig sannheten om min ånd. Ved å bruke sminke og kle meg ut, åpenbarer jeg mer enn jeg tilslører. Jeg er mer personlig enn om jeg hadde brukt dress og slips, som ville vært det bedragerske å gjøre.

Antony overskrider rockekredibilitetens rutinemessig diskuterte skille mellom autentisk og kunstferdig, en inndeling hvor for eksempel Bruce Springsteen og David Bowie gjerne plasseres på hver sin side.

– Bortsett fra når man tar et bilde av et nyfødt barn eller et dyr i villmarken, kan man alltid stemple noe som kunstferdig, mener Antony.

– Når man opptrer, finnes det en struktur. Det er aldri som et fotografi av en naturlig verden. For meg er Bruce Springsteen og David Bowie både autentiske og kunstferdige: At Bruce Springsteen bruker et par møkkete bukser for å se ut som en jordnær og vanlig mann, er like bevisst som når David Bowie maler ansiktet i sju forskjellige farger for å si noe om sjelen sin. Begge gester er like oppriktige. Noen av de fremste kunstnerne jeg kjenner maler kroppene sine blå for å si noe om hvordan de føler seg. Å si at det ikke er autentisk, er humbug. De mest eventyrlystne, grenseutforskende kunstnere kan være utrolig oppriktige. Hele den kreative prosessen handler om motivasjon og valg; om måten du ønsker å skape deg selv på. Jeg tror ikke man kan si at ett valg er bedre enn et annet.

Antony skriver sjelden i dag fra eget perspektiv, det er ikke et "jeg" der lenger. Den emosjonelle motivasjonen er andre mennesker.

– Da jeg var yngre, var jeg opptatt av at studentene eller nattklubbpublikummet skulle påvirkes. Jeg følte et behov for å få alle til å føle på en bestemt måte. Nå er jeg mer interessert i forbindelsen og utvekslingen med publikum og å finne ut hva vi alle føler – men fortsatt gjennom mine sanger. Jeg forsøker å være i øyeblikket ved å koble meg sammen, ikke bare musikalsk, men også romlig og tidsmessig, med menneskene foran meg. Det er jo en god unnskyldning for å synge foran mennesker.

All my friends, I've watched them falling

Falling softly to the ground

Like the leaves, the leaves are falling

Down in silence to the ground

Is this the Rapture?
"Rapture"

Allah elsker deg. Den siste tiden har det kommet et nærmest politisk drag over Antonys virke.

– For å være helt ærlig har mitt fokus aldri vært på seksualitet. Det har ikke vært et kors eller et flagg jeg har måttet bære, selv om jeg relativt tidlig kjente at jeg ikke helt passet i kjønnsrollen jeg var tildelt. Men i fjor reiste jeg til Jamaica med Björk, og da opplevde jeg en situasjon hvor det var direkte farlig å avsløre min egen seksualitet, i hvert fall som transkjønnet. Man kunne ikke engang i private hjem la folk vite at man er homofil. Det er jo et sted hvor borgervernsgrupper dreper homofile menn. Jeg ble også fortalt at enkelte lokalsamfunn, som i Nigeria eller Afghanistan, henretter guttebarn som er for feminine. Og i forrige uke, da jeg ble intervjuet av en tyrkisk avis, ble jeg fortalt at transkjønnete der blir arrestert og bøtelagt bare for å eksistere. Jamaica er et vakkert sted, men med en kvinnehatende og homofob kultur. Denne opplevelsen fornyet virkelig ilden i meg og minnet meg på hva som faktisk står på spill: Man ødelegger disse uskyldige sjelene, som ikke identifiserer seg med den mannlige eller kvinnelige rollen. Og det handler om muligheten for barn ned i fem års alder til å overleve til voksen alder eller ikke.

Antony snakker med ett i et annet stemmeleie, slik man ville snakket med et lite barn.

– Det er ofte forsiktige, kreative barn, med så mange gaver å gi familien. Jeg mener at måten en familie behandler en transkjønnet på, er en lakmustest på den åndelige tilstanden i familien. Hvis man avviser de skjøreste barna, reflekterer det at hjertene deres ikke er i stand til å føle. Dette kommer igjen fra patriarkalsk dominans. I Amerika later man nå som om sexisme og rasisme ikke eksisterer, men det betyr ikke annet enn at det er blitt vanskeligere å oppdage. Amerika lider også fortsatt i høyeste grad av misogyni og rasisme.

I sin kamp mot undertrykkelsen deltok Antony nylig i et tv-program i England.

– Jeg ble bedt om å delta i et tv-program rettet mot homofil og transkjønnet ungdom. Slike mediemuligheter er de mest givende for meg. Programmet profilerte blant annet transkjønnete tenåringer fra fundamentalistiske hinduistiske og muslimske familier. Jeg var med som en pseudocelebritet og fikk anledning til å snakke med mange av disse barna. Jeg fikk sjansen til å si til dem: "Familien din og lokalsamfunnet vil kanskje fortelle deg at du tar feil og at Gud hater deg, men jeg er her for å fortelle deg at Allah eller Gud setter pris på deg og elsker deg. Hun har en spesiell fold i skjørtene og en spesiell plass i hjertet for transkjønnete mennesker."

You are my sister, we were born
So innocent, so full of need
"You are my Sister"

Dagboksdikt. Selv om mye fortsatt er vanskelig, skriver Antony oftere og oftere ut fra glede – og vemod står for fall på den kommende platen.

– Jeg mener at melankoli har i seg en følelse av statisk overbærenhet. Mitt arbeid er preget av vemod og søken. Jeg sier alltid at jeg søker etter en forbindelse med noe godt, som for eksempel håp. Og jeg er blitt mer og mer klar over at glede og vemod er del av det samme. Dette peker tilbake til "The Cripple…", som skriker av glede etter noe forløsende. Jeg tenker ofte på trær eller noe annet som vokser. Jeg tror trær har det vondt når de vokser. Det gjør vondt å vokse, og det gjør vondt å leve, men miraklet er at det likevel er vakkert – og det gir grunn til stor glede.

Antony har tolket Edgar Allan Poes "The Lake" og tonesatt Shakespeares sonetter. Men grunnlaget for de tvetydige tekstene hentes først og fremst fra hundrevis av egne dagbøker.

– Jeg har en tendens til å følge min egen nese. Jeg er ikke typen, hvis jeg for eksempel skulle ha bygget et hus, som kan tegne en fullstendig versjon av huset på forhånd. Jeg bygger alltid langsomt på toppen av hva jeg allerede har gjort. Og ideen kommer ofte til meg som biter av dikt. Når tiden er inne, og jeg er i en kontemplativ sinnsstemning, går jeg gjennom dagbøkene mine, hundrevis av bøker jeg har skrevet igjennom årene. Til denne platen ønsker jeg å gjøre opp regnskap med tusenvis av dårlige dikt, og nylig skrev assistenten min og jeg ut ti år med dikt jeg har skrevet. Man må la alt søppelet, alle småbiter og fragmenter, komme frem for å finne noe bra, sier Antony.

Fredag kveld 1. juni spiller Antony sammen med the Johnsons i Håkons hall på Lillehammer.