Jeg hørte nylig jurymedlemmene i Litteraturfestivalens kanonkåring slenge om seg med ordet aktualitet. Ærlig talt, det er vel ikke derfor jeg leser en bok, fordi den er aktuell? Og helt sikkert ikke fordi den har stått på en offisiell liste over det aktuelle. Jeg nekter å høre etter, jeg uler og skriker: Fri og bevare oss for listemakere. Hvis litteraturen trenger kåringer for å bli hørt, da lever vi i en mørk, mørk tid.

Jeg har alltid ment og vil alltid mene at bøker åpenbarer seg for den enkelte som leter etter dem begjærlig og tørstende. Selve letingen er en viktig del av det boklige livets gleder. Kanskje er det fånyttes og pompøst, men jeg leser for å finne trøst i en trist verden. Jeg leser for å komme over bøker som Wolfgang Koeppens Døden i Roma, og i lyset fra nattbordslampen lese: «Han ville ikke dø. Han følte dødens nærhet. Han var redd.»

Montasjeteknikk. Wolfgang Koeppen (1906–1996) kom på norsk første gang i 2005 med Duer i gresset. Med årets utgivelse fortsetter Bokvennen sin presentasjon av en usedvanlig viktig forfatter i etterkrigstidens tyske litteratur.

Døden i Roma ble utgitt i 1954, og gjorde betydelig furore i et Tyskland preget av gjenoppbyggelse og forsoning etter krigen. Ikke bare må innholdet ha virket kontroversielt, også Koeppens modernistiske formspråk var antagelig en utfordring for mange. Man aner et tydelig språklig slektskap med for eksempel Hermann Brochs senere verk. Bruken av tankestrøm og montasjeteknikk virker fremdeles frisk sammenlignet med den jevne norske psykologiske roman. Sikkert er det at Tyskland trengte formeksperimenterende verk etter nasjonalsosialismens forbud mot avantgardens nyvinninger. Koeppen er viktig fordi han klarer å forene estetisk eksperimentering med kontroversielle politiske og moralske temaer.

Roma. Ved hjelp av skiftende fortellerperspektiver skjærer Koeppen seg ned til de innerste tankene hos en gruppe tyskere i Roma. I en slags litterær koreografi konstrueres et intrikat nett av skiftende og kryssende handlingstråder som danner nye og overraskende konstellasjoner menneskene imellom. Det minner nesten om den teknikk filmer som Short Cuts og Magnolia gjorde berømt på 1990-tallet.

Romanens to viktigste aktører er avantgardekomponisten Siegfried Pfaffrath, som er i Roma for å overvære fremførelsen av sin nyeste symfoni, og nazisten Judejahn, Siegfrieds fryktede onkel. Også Siegfrieds far, mor og bror er i Roma, det samme er Judejahns kone og sønn. Siegfried og Judejahn representerer to motsetninger. Siegfried er kunstneren som har løsrevet seg fra sin familie, lever barnløs og gjennomskuer hykleriet i familiens stilltiende aksept av nazismens gjerninger, med hans egen borgermesterfar som den passivt medskyldige. Judejahn, derimot, er selve monsteret, nazilederen som har klart å komme seg unna sine forbrytelser, men som fremdeles lever i fantasien om det tredje rikets seier og aldri kan forsone seg med nederlaget.

Valget av Roma som kulisse er viktig. Den evige stad er den optimale scene for dette intense idé- og familiedrama, der overgripere og ofre møtes til konfrontasjon og fornedring, der selv de mest dagligdagse handlinger blir ladet med symboler i en for øvrig gudløs verden.

Ironi. Som i Thomas Manns verk, en forfatter Koeppen på mer enn en måte skriver seg opp mot, har også karakterene i Døden i Roma blitt tildelt navn som ber om fortolkning. Gottlieb Judejahn spiller for eksempel på det pietistiske, uskyldsrene fornavnet, i kontrast til det umiddelbart groteske etternavnet. Den komiske sammensetningen av «jude» og «jahn» leker antagelig med den historiske Turnvater Friedrich Ludwig Jahn, forløper for og senere et symbol på nasjonalsosialismens disiplinerte kroppsgymnastikk. Judejahns sønn bærer navnet Adolf og hans kone heter Eva. Når Judejahns katt i tillegg heter Benito, er den ironiske navngivningen komplett.

Men også de intertekstuelle elementene kan tolkes ironisk. For det er ikke bare tittelen fra Manns novelle Døden i Venedig Koeppen bygger videre på. I likhet med novellens von Aschenbach foretrekker også Siegfried unge gutter.

Tidløst. Koeppen har ikke skrevet en aktuell roman i dette ordets mer snevre betydning. Nei, dette er tidløs litteratur. Mørk og lidenskapelig, menneskelig og sann uavhengig av skiftende moter og litterære lister.

Sverre Dahls raffinerte oversettelse er som musikk for alle oss som liker det litt høystemte og pompøst velklingende. Språket forfører oss inn i en selsom litterær symfoni av stor skjønnhet. Min egen hemmelige kanon tar gjerne med Koeppens roman videre på ferden, men noen liste nekter jeg altså bestemt å føre ham opp på. For som Goethe skrev: «Når jeg leser en god bok for første gang, føler jeg at jeg har funnet en ny venn.» Og mine venner rangerer jeg ikke.

BOK
Wolfgang Koeppen
Døden i Roma
Oversatt av Sverre Dahl.
185 sider. Bokvennen. 2007