Det er 2. desember 1999 i Stortinget. Kulturdepartementet, under ledelse av Åslaug Marie Haga i Bondevik I-regjeringen, legger frem en stortingsmelding med den enkle tittelen Digitalt fjernsyn. Der heter det blant annet: «Kulturdepartementet legger til grunn at det ikke skal være en statlig oppgave å stå for finansiering og utbygging av et digitalt og jordbundet nett for fjernsyn.» Her begynner historien om det digitale bakkenettet.

Foreløpig siste kapittel i denne fortellingen kom forrige uke, da selskapet RiksTV la frem kanalutvalget i det nye nettet. CNN var ikke med. BBC var ikke med. Svensk TV 1 og 2 var ikke med. Isteden fikk vi TV 2 Filmkanalen, TVNorge 2, Viasat 4 – og et forferdelig leven.

Toget gått. – Alt kunne vært annerledes.

Tanja Storsul, førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, sier norske fjernsynssere kunne fått en helt annen kanalpakke – om det hadde vært politisk vilje.

– Men helt fra begynnelsen av var det politisk flertall for at markedet skulle stå for utbyggingen. Kulturkomiteen sluttet seg til dette prinsippet uten dissens.

Forrige helg sa kulturminister Trond Giske til Aftenposten at de rød-grønne partiene opprinnelig ønsket at staten skulle bygge ut det digitale bakkenettet. Men i 2002 undertegnet Giske, som sekretær i Kulturkomiteen, en ny stortingsinnstilling om mediepolitikken. Der gikk man igjen inn for flertallets innstilling: Markedet skulle stå for utbyggingen.

– Arbeiderpartiet hadde ingen alternative forslag rundt organiseringen av det digitale bakkenettet. Det var ikke før i 2004 Giske og Ap ombestemte seg, men da var toget allerede gått, sier Storsul.

Monopol. Rolf Høyer, medieprofessor på BI, deler Tanja Storsuls analyse av digital-tv-historiens første fase: Her var det om å gjøre å sikre NRKs posisjon.

– NRK var ikke dummere enn at de forsto at deres posisjon ville bli sterkt truet som en følge av andre kanalers digitalisering. De var pådrivere for digitalt bakkenett, og TV2 forsto at det var lurt å henge seg på.

Regjeringer skifter, prosessen går sin gang. Bondevik I-regjeringen blir felt 17. mars 2000, og Stoltenbergs første regjering tar plass. Kulturminister Ellen Horn holder redegjørelser som legger vekt på at digitalfjernsyn skal føre til et bedre tilbud for befolkningen, dekke alle landsdeler og sikre allmennkringkastingen.

Som en oppfølging av Ytringsfrihetskommisjonens arbeid legges det frem en mediepolitisk stortingsmelding der man ser nærmere på hvordan utbyggingen bør foregå. Men nå er Fremskrittspartiet begynt å bli skeptisk. Det er nemlig blitt kjent at Einar Førde, Kåre Valebrokk og Tormod Hermansen har møtt hverandre bak lukkede dører. Formålet har vært å danne et felles medieselskap, der digitalt innhold og distribusjon skal smelte sammen. NRK, TV2 og Telenor har snakket om et samarbeid for å bygge ut det digitale bakkenettet.

I Stortingets spørretime 17. januar 2001 stiller Per Sandberg kritiske spørsmål til Ellen Horn. Frp frykter at dette samarbeidet vil resultere i en ny mediemonopolist. «Vi stiller oss veldig negative til et samarbeid mellom disse tre aktørene, og synes planene er skumle,» sier Sandberg til NTB.

Horn og Ap er på sin side positive til samarbeidstankene. Hun sier at deltagelse fra NRK og TV2 er en viktig forutsetning for å kunne starte opp og gjøre dette attraktivt for et norsk publikum. Eventuelle konkurransemessige spørsmål vil være Konkurransetilsynets domene. «Men jeg konstaterer at situasjonen ikke er slik representanten Sandberg synes å legge til grunn, nemlig at et eventuelt samarbeid vil resultere i et monopol på digitale sendinger i bakkenettet,» sier Horn. Også Aps mediepolitiske talsperson Jon Olav Alstad applauderer samarbeidet.

Postbudet bestemmer. På dette tidspunktet har også SV begynt å få motforestillinger mot å privatisere bakkenettet. Men det er bare Frp som vil skrinlegge hele prosjektet – de ønsker isteden å satse på en storstilt utbygging av bredbånd.

Her har de med seg organisasjonen IKT-Norge, teknologi- og kommunikasjonsbransjens interesseorganisasjon. Leder Per Morten Hoff sier til Morgenbladet at selve premissene for utbygging av bakkenettet var feilaktige.

– Vi mente, og mener fortsatt, at det er prinsipielt uheldig å blande distribusjon og programinnhold. Det er som om postbudet skal bestemme hva slags post du skal få. Jeg vil ikke si «hva var det jeg sa», for det blir for dumt, men nå ser vi jo hva slags kanalpakke dette har resultert i. De lovet at alle skulle få plass, at det skulle bli demokratisk, men slik er det ikke blitt.

Hoff er forundret over at mediene ikke viet prosessen rundt bakkenettet større oppmerksomhet da disse politiske beslutningene ble fattet.

– Det er litt sent å ta diskusjonen nå. Nå er løpet kjørt.

Det lille ekstra. Den 28. januar 2002 kommer beskjeden om at NRK og TV2 sammen danner et selskap som skal bygge ut digitalfjernsyn i Norge. Telenor er ute i kulden, noe som gir opphav til ulike spekulasjoner om hvordan samarbeidet har skåret seg. 15. februar lanserer de to store fjernsynsselskapene Norges televisjon AS (NTV), som skal søke om utbyggingen.

I stortingsmeldingen som kommer i 2002 – den Giske signerer – forutsetter stortingsflertallet at utbyggerne betaler for bakkenettet. Men på dette tidspunktet øker SVs bekymring over de mektige aktørene som er involvert i prosessen. Partiet ber derfor om å få konsesjonsreglene opp som en egen sak i Stortinget. Men Arbeiderpartiet følger Bondevik II-regjeringen, flertallet vedtar å lyse ut konsesjonen, og NTV er eneste søker.

Behandlingen tar lang tid. Nå er det isteden Regjeringen som er bekymret for at NTV av økonomiske årsaker vil legge ned det analoge nettet for raskt. De vil konferere med Stortinget om hvordan denne politisk følsomme saken bør håndteres.

Ny stortingsmelding om digitalfjernsynet legges frem i 2003. Innstilling fra Kulturkomiteen kommer i 2004. Og det er nå Arbeiderpartiet og Senterpartiet har tenkt seg om.

I innstillingen heter det: «Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener prinsipielt at staten bør ha eierskap og kontroll over den grunnleggende infrastrukturen på dette området. Det er ønskelig både ut fra et samfunnshensyn og ut fra konkurransehensyn at fellesskapet har styringen på bruken av nettet.»

Men prosessen er kommet såpass langt at det bare er SV som faktisk stemmer for en statlig modell. Arbeiderpartiet og Senterpartiet gir sin tilslutning til at regjeringen gir konsesjon på de premisser som er beskrevet i innstillingen.

Ny runde. Var det nødt til å gå slik? Tanja Storsul mener nei. Bondevik II var en mindretallsregjering, og de rød-grønne kunne ha veltet hele prosjektet sammen med Frp, som ikke ville ha digitalt bakkenett overhodet. De kunne stanset alt og startet helt på nytt – selv om det selvfølgelig ville vært en risikabel beslutning. Men i et innlegg fra Stortingets talerstol sier Trond Giske: «Vi har sett at prosessen har kommet for langt.»

Under behandlingen av stortingsmeldingen fra 2003 blir det stilt krav om at bakkenettet skal nå 95 prosent av befolkningen – og ikke 92 prosent, som opprinnelig var kravet. Da forlanger NTV til gjengjeld at konsesjonensperioden forlenges fra 12 til 15 år. Med disse forandringene er konsesjonen nødt til å utlyses på nytt. Telenor melder sin interesse, men istedenfor å søke selv, blir de tatt inn i varmen igjen av NRK og TV2.

Utlysningsrunde nummer to starter i 2005. 2. juni 2006 får NTV, nok en gang som eneste søker, den nye konsesjonen.

Altfor dårlig. Ett år senere legger RiksTV, NTVs innholdstilbydere, frem sin kanalpakke. Fire av de 14 kanalene utenom NRK tilhører TV2. SportN samarbeider tett med NRK.

RiksTVs direktør Espen Thorsby forklarer fraværet av svensk fjernsyn med rettighetsproblemer, noe både SVT og rettighetsorganisasjonen Norwaco stiller seg uforstående til. Thorsby hevder også at de har tatt hensyn til hva flesteparten vil se, men to kanaler som ennå ikke eksisterer, har fått plass: TVNorge 2 og Viasat 4. Til Morgenbladet sier Thorsby at de her baserer seg på antatt popularitet. Noen dager senere utdyper han til Dagens Næringsliv: «Én ting er hva medieforståsegpåere og journalister ønsker, noe annet hva publikum ønsker.»

I en avstemning på VGs nettsider, der 7510 personer avgir stemme, svarer 60,39 prosent at tilbudet er «Altfor dårlig. De har ikke engang med SVT1 og 2. Hvordan forventer de å kunne konkurrere med kabel og satellitt?»

– Med tanke på at denne pakken koster 3188 kroner det første året, er den gave til kabel- og satellittselskapene, sier Per Morten Hoff i IKT-Norge. Hvorfor tror han det gikk som det gikk?

– Du vet: NRK, TV2 og Telenor har viktige lobbyister på Stortinget. I tillegg tror jeg partiene lot seg blende av teknologien, uten å se på hvilke rammer som ble lagt.

Samfunnsansvar. Onsdag denne uken oppsummerer Trond Giske stortingsåret på toppen av Folketeaterbygget i Oslo. Han har kastet jakke og slips, kneppet opp skjorten og brettet opp ermene. Så kommer spørsmålene om bakkenettet og hva Kulturdepartementet vil gjøre med det begrensede kanalutvalget.

Kulturministeren svarer med å angripe ledelsen i RiksTV.

– Også Espen Thorsby er en borger i samfunnet. I likhet med andre bedrifter bør også RiksTV ta samfunnsansvar, sier Giske.

Men hva vil politikerne gjøre? spør noen.

– Den forrige regjeringen ville at utbyggingen av bakkenettet skulle skje gjennom privat konsesjon. Vi må følge rammene de har lagt, svarer ministeren.

Han smiler til journalistene.

– Hvis noen ønsker nyheter om afrikansk politikk, anbefaler jeg å bruke internett.