– Store konsulentfirmaer må jatte med fordi de er redde for å miste oppdrag. Det at jeg var alene gjorde at jeg kunne vært kritisk nok, fordi jeg aldri var avhengig av å få stadig nye jobber. Etter hvert så jeg at det var en sammenheng mellom min kritikk og at jeg ikke fikk flere oppdrag, forklarer Trygve Refsdal.

Tør ikke stå frem. I Morgenbladet for to uker siden sa professor i statsvitenskap Øyvind Østerud at han var blitt kontaktet av bistandsarbeidere som var blitt presset ut av jobbene sine fordi de hadde tatt opp overbudsjettering og feilslåtte bistandsprosjekter internt i bistandsmiljøet.

Morgenbladet har de siste ukene forsøkt å kontakte flere av disse, men ingen av dem ønsker å stå frem med sine historier i frykt for å ødelegge sin karriere i bistandssystemet.

Åpen kritiker. En av dem som står åpent frem er Trygve Refsdal. Han har gang på gang opplevd at faglig fundert kritikk av pengebruken i norsk bistand er lite populært. Fra 1981-1999 jobbet Refsdal som konsulent på mange prosjekter knyttet til ressursforvaltning, bygdeutvikling og utdannelse.

Det siste oppdraget Refsdal var involvert i for Norad, handlet om en rammeavtale for norsk støtte til Makerere University i Uganda. På bordet lå det et forslag om å gå inn med 102 millioner kroner, men Refsdal var kritisk. Forslaget la for mye vekt på å opprette nye byråkratiske strukturer og dette var i strid med Ugandas reformpolitikk for offentlig sektor. Men Refsdals rapport med anbefalinger om langt mindre pengebruk ble lagt til side, og en ny konsulent ble satt på saken.

– Jeg var tilfeldigvis i Uganda da den nye konsulenten jobbet med sin rapport, og han spurte om å få låne disketten med min rapport! Det han ville gjøre var trolig å skrive av min rapport, men skrive inn de konklusjonene Norad ønsket.

– Fikk du noen faglig begrunnelse for at rapporten din ble lagt til side?

– En saksbehandler fortalte meg at jeg manglet visjoner. Samtidig er det aldri noen som har bestridt min kompetanse som fagperson, men etter dette fikk jeg ikke noen flere oppdrag for Norad.

– Kjenner du andre konsulenter som har lignende erfaringer?

– Det er kjent i miljøet at det er en fordel å skrive det oppdragsgiveren vil ha. Jeg har møtt folk som har fått kritikk fordi de har gjort et prosjekt billigere, men disse vil som oftest ikke snakke om det siden de fortsatt er i bransjen. Kritisk prosjektgjennomgang som resulterer i nedskjæringer i budsjetter er et minefelt for en konsulent. Du blir upopulær på begge sider av bordet, både hos mottager og giver.

Mer langsiktig. Refsdal mener at overdreven pengebruk kan ha svært negative konsekvenser på lokaløkonomien.

– Å sprøyte inn for store summer i en fattig økonomi er ofte korrupsjonsdrivende, og skaper gjerne lokal inflasjon. Det er akkurat det samme som skjer når oljeindustrien går inn i fattige land. Mitt poeng er at tiltakene må være tilpasset den lokale økonomien som allerede er der og da bør man være mer forsiktig og mye mer langsiktig.

– Er den voldsomme økningen i bistandsbudsjettet hensiktsmessig, slik du ser det?

– Nei, misforholdet mellom kompetanse og pengebruk er nå problematisk. Norsk bistand er overdimensjonert og det er ikke nok faglig kapasitet til å følge dette opp. Det er altfor mye fokus på volum og for lite fokus på kvalitet, og man vet altfor lite om lokale markeder og pengestrømmer.

Ikke alle blir hørt. NORAD-direktør Poul Engelberg-Pedersen avviser ikke at konsulenters råd er blitt oversett.

– Jeg ser ikke bort fra at enkelte konsulenters anbefalinger og råd ikke er blitt fulgt, men jeg har aldri opplevd at noen er blitt skjøvet ut av den grunn. De tingene Refsdal tar opp er mer relevant i forhold til den tiden mye av norsk bistand var rene norske prosjekter. I dag går pengene stort sett inn som en del av større programmer hvor de lokale myndighetene styrer og flere land deltar.
– Er du enig i Refsdals påstand om at veksten i bistandsbudsjettet gjør at det har oppstått et misforhold mellom kompetanse og pengebruk?

– Det er veldig presis problemstilling som vi møter hver eneste dag. Men vi må huske på at graden av misforhold avhenger av hvilke institusjoner vi kanaliserer pengene igjennom. Hvis vi gir penger til Verdensbanken er vi mer sikker på kvalitetsoppfølgingen enn hvis vi gir penger direkte til Malawis myndigheter. Vi skal være nøye med å fordele bistanden gjennom gode kanaler og der er vi ikke alltid like flinke.

Engelberg-Pedersen ser også at konsulentbransjen ofte overdriver de gode nyhetene.

– Min erfaring fra konsulentbransjen i Danmark er at det er en tendens til å skrive at ting er mer positive enn de faktisk er. Det skyldes jo at man i bistandsbransjen står overfor helt formidable utfordringer knyttet til fattigdom og nød. Derfor leter man alltid etter det positive bidraget en kan gi i en ellers ganske desperat situasjon. I forhold til andre bransjer tas det nok mer sjanser og man håper på at man lykkes.