Cliff Moustache, kunstnerisk leder ved Nordic Black Theatre, ler. Han er blitt spurt om hvor mange vi finner med innvandrerbakgrunn i styrene til norske kulturinstitusjoner.

– Ha ha ha. Nei, i beste fall har man bare med én i styret, som et alibi. Trond Giske har sagt han skal gjøre noe med det, men har så langt ikke løftet en finger for å få det til. Han har sagt det lenge. Og jeg tror det ville vært et stort og viktig steg for Kultur-Norge. Det er så mange der ute med kunnskaper og referanser som kan virke berikende.

– Lær av Sveriges feil. Det er et halvt år igjen til Mangfoldsåret 2008 begynner her i Norge. Stortingsmelding nr. 17 2006 skisserer et samspill mellom ulike fellesskap i majoritetsbefolkningen og fellesskap og grupper av innvandrere, urfolk og nasjonale minoriteter. Torsdag denne uken la svenskene frem sin offisielle evaluering av Mångkulturåret 2006. Hvordan gikk det der?

– Det er helt feil å sette av ett år og si at nå skal vi prioritere flerkultur. Hva har kulturinstitusjonene her i Sverige gjort etterpå? Ingenting! Mångkulturåret var et politisk spill. Norge bør ta lærdom av feilene som ble gjort i Sverige.

Det sier Teshome Wondimu, som var kulturkonsulent i Stockholm. Etter tre år i stillingen sa han opp i protest mot Mångkulturåret i desember 2005, han mente det savnet både visjoner, mål og konkrete satsinger.

– Det er dessuten merkelig at man må arrangere et spesielt år for at folk skal gjøre jobben sin og det de allerede har sagt de skal gjøre. Venter man på et år å hekte det på, da er det noe galt med systemet, sier Wondimu til Morgenbladet.

– Hele samfunnet, bortsett fra kulturinstitusjonene, har forstått at vi lever i et flerkulturelt samfunn. Det er veldig få sjefer, produsenter eller styremedlemmer som har annet enn en helsvensk bakgrunn. Om man ikke endrer selve strukturen, spiller det ingen rolle hvor mye man satser på et mangfoldsår. Jeg snakker ikke om å kvotere inn folk. Det gjelder å få inn de som allerede er kompetente. Kulturmafiaens makt må brytes, vi trenger en revolusjon i kulturlivet. Et tiltak kan være å frata institusjonene midler helt til de oppnår konkrete mål.

Wondimu sier de små, frie gruppene er mye flinkere til å trekke med seg forskjellige folk enn det de store, statlige institusjonene er.

– Der finner du de som arbeider med mangfold uten å ha blitt bedt om å gjøre det. De har kompetansen og viljen, men mangler ressursene. Derfor bør man satse på disse små gruppene, istedenfor å forsøke å påtvinge institusjonene noe de uansett ikke vil ha noe av.

Trenger langsiktighet. Cliff Moustache mener det samme gjelder for Norge.

– Mange smågrupper har allerede lenge inkludert mangfold. Det viktige er at kulturinstitusjonene må få klarere tanker om hvordan de skal greie å gjøre det samme. Hvordan skal vi få mørkhudete skuespillere inn i annet enn biroller som «afrikaneren» eller «pakistaneren» på Nationaltheatret eller Den Nationale Scene?

Moustache ser blant annet for seg en satsing på ny dramatikk, skrevet av folk med minoritetsbakgrunn.

– Da vil behovet for tilsvarende skuespillere følge etter. Dette vil også føre til at helt nye grupper oppdager teatret. Men selvfølgelig; det bør være mulig for mørkhudete å spille Nora og politimester Bastian også.

Moustache er betinget optimist med tanke på Mangfoldsåret 2008.

– Vi ser på dette som en mulighet for Kultur-Norge til å plante et frø som kan vokse seg til et stort tre. Nå har departementet satt i gang et stort samarbeid, og vi er blitt bedt om å snakke med noen av de største teatrene. Det vi er redde for, er at det bare skal bli et ettårig karneval. En festival. Man må tenke langsiktig, strategisk, og få befestet politisk at mangfold er kommet for å bli.

Kirsten Leth Nielsen, avdelingsleder ved Det flerspråklige bibliotek, ser de samme utfordringene:

– Det er en fare for at man spretter champagnen og heiser flagget og snakker om det fine mangfoldet, også ender man opp på status quo når 2008 er over.

Leth Nielsen har arbeidet med kulturelt mangfold i mange år allerede, men er ikke i tvil om at Mangfoldsåret er høyst nødvendig.

– Et slikt år er en innrømmelse av at forholdene i dag ikke er tilfredsstillende. Det jeg håper vi vil få se, er et bredere samarbeid på tvers av både departementer og fagområder. Mangelen på helhetstenkning er et stort problem for oss som betjener det flerkulturelle samfunnet i dag. Bibliotekene bør samarbeide med museene, teatrene, frivillige organisasjoner, NAV og språkopplæringen, for vi kan samarbeide om å lose nykommere inn i samfunnet.

Etterlyser Giske. Anne-Britt Gran, teaterviter og førsteamanuensis ved BI, er også redd for at Mangfoldsåret vil bli en kulturell «øy» uten forbindelse til andre deler av samfunnslivet.

– Nå skal vi integrere innvandrerne i kulturlivet, liksom, uten å tenke over at dette er del av et større bilde, sier Gran. Hun stiller seg tvilende til om Mangfoldsåret vil få til noen strukturelle endringer i kulturlivet.

– Man håper jo at det skal føre til varige endringer, men det ligger ingen føringer der som tilsier at det vil skje. De har heller ikke gjort noen undersøkelser på forhånd for å finne ut av holdninger, om det er interesse eller ikke for å gjennomføre endringer, og det ville kanskje ha vært lurt å kartlegge terrenget før man begynte arbeidet. Undersøkelser av kulturlivet i Sverige avslørte at 70 prosent av alle ansettelser skjer via uformelle nettverk, og det er sikkert ikke annerledes i Norge. Er du ikke allerede en del av nettverket, er du nesten utelukket.

Gran sier at Giske må ta politiske grep overfor de statlige institusjonene.

– Ellers blir Mangfoldsåret bare en festival. Kan man kvotere inn kvalifiserte kvinner, bør man også kunne gjøre det med folk som har utenlandsk bakgrunn. Men Giske velger å overlate det til kulturlivet. Det er ingen debatt rundt dette. I Sverige førte Mångkulturåret til heftig debatt, men her i Norge synes luften å ha gått ut av ballongen allerede.

Ifølge Gran har de som arbeider med dette har fått urimelig dårlig tid.

– De har ikke fått tid til å gjøre ting ordentlig, og det vitner om dårlig planlegging.

Forskjell på folk. Mens Stavangers kulturbyprosjekt har et budsjett på 300 millioner og over 20 ansatte, har Mangfoldsårets leder, Bente Møller, for tiden intet budsjett og kun en halv medarbeider. Stavanger har arbeidet siden 2001 for å bli kulturby. Bente Møller begynte sitt arbeid nå i februar. Hun er likevel optimist.

– Vi har mange planer, men de viktigste er de langsiktige. Vi må se på ledelsen i norske kulturinstitusjoner. Hvordan er de satt sammen? Vi kan ikke ha en kulturledelse som kun ivaretar interessene til en hvit middelklasse. De må gjenspeile befolkningen.

– Er kvotering et virkemiddel?

– Jeg er for å kvotere inn kompetente personer i institusjonenes styrer.

– Vil det være aktuelt med tiltak mot dem som ikke arbeider for å bedre situasjonen?

– Det er en politisk avgjørelse. Vi vil ikke frata noen institusjoner bevilgninger, men kanskje får de ingen påplussinger, og det kan være ille nok. Jeg vil tilrå at alle som mottar statlig støtte må følge rapporteringsrutiner med tanke på hvilket arbeid de gjør med relevans for mangfold.

– Du har ikke noe budsjett, for alt dette skal gjennomføres innenfor de vanlige bevilgningene. En utfordring?

– Så avgjort. Samtidig har kulturministeren et poeng: Med ekstra bevilgninger kunne Mangfoldsåret blitt en flopp som stanset opp når pengene tok slutt. Det viktigste blir å styrke rammebetingelsene for de institusjonene som arbeider for kulturell diversitet. Mange av disse er i dag små og sårbare, og skal de komme i en posisjon der de greier å påvirke og komme i dialog med de store, må de styrkes.

Møller mener dette på sikt vil styrke også de store institusjonene.

– Morgendagens publikum er et annet enn dagens, og følger man ikke med, ja, da står man der plutselig med tomme saler. Jeg håper det ikke vil bli nødvendig med pisk, men at de tar gulroten, tygger den og svelger, og forstår at det er sunt.