Det sier kulturminister Trond Giske til Morgenbladet, etter at sentrale aktører i norsk kulturliv i forrige uke uttrykte frykt for at det planlagte Mangfoldsåret skulle bli kortvarig stunt uten reelle konsekvenser.

Mer enn alibi. Cliff Moustache ved Nordic Black Theatre var blant annet lattermild med tanke på hvor få personer med utenlandsk bakgrunn som sitter i norske kulturinstitusjoners styrer. Det reagerer Giske på.

– Moustache hevdet at de som sitter der, fungerer som et alibi. Det er jeg fullstendig uenig med ham i: Jeg synes det vitner om en nedvurdering av disse styremedlemmene, som er en berikelse for institusjonene. Nå har vi akkurat fått en ny førstevara med allsidig bakgrunn inn i Operaens styre, og vi kan vise til flere andre, gode eksempler fra de senere årene.

– For du kan påvirke hvem som sitter i styrene til statlige institusjoner?

– Det er en av mine viktigste jobber: å sikre en bred sammensetning i forhold til kjønn, alder og geografi i norske, statlige institusjoner.

Giske innrømmer likevel at det fremdeles ser ganske hvitt ut.

– Ja, men det gjelder hele kulturlivet, både utøvere og publikum. Derfor kommer Mangfoldsåret i høy grad til å dreie seg om bevisstgjøring. At man skal bli klar over dette i de etablerte institusjonene. Det er derfor året ikke vil bli finansiert med ekstra midler. Å få til enkeltting er lett med øremerkede midler, men det blir ikke varige endringer av slikt.

Heller fri enn tung. Erfaringene fra Sverige, som arrangerte et tilsvarende mangfoldsår i fjor, tilsier at det er langt mer å hente på å støtte kulturlivets frie grupper enn de tunge institusjonene. Yvonne Rock, Mångkulturårets leder, mener at frie grupper som allerede er spesialiserte på mangfold, bør få større ansvar og flere ressurser.

– Viljen til å arbeide for økt kulturelt mangfold er stor blant institusjoner og myndigheter, men kunnskapen om hvordan mangler ofte, mener Rock. Det samme synes å gjelde for Norge. Ifølge Giske er de etablerte institusjonene positive til å få inn mer mangfold, men usikre på hvordan de skal få det til.

– Samtidig har de en vanskelig jobb: Repertoaret for både 2008 og deler av 2009 er allerede lagt. Vi vet det er mer krevende å få til en omstilling hos de etablerte.

– Vil dere prioritere å gi midler til frie grupper?

– Absolutt, det er noe av det vi allerede har løftet frem, sier Giske. Han utelukker ikke at det legges føringer inn i tildelingsprogrammene til institusjonene.

Ingen undersøkelse. I sin oppsummering fra Sverige sa Rock også at de tre millionene som var øremerket til prosjekter, var altfor lite. Giske sier Kulturdepartementet har god kontakt med svenskene, men ønsker ikke å kommentere Mångkulturårets evaluering.

– Kirsten Leth Nielsen fra Det flerspråklige bibliotek etterlyste i forrige uke mer samarbeid på tvers av departementer og fagområder. Tror du det kan være noe å hente der?

– Det spørs hvor stort lerret du skal bleke. Det er jo mange sektorer som har ansvar for det flerkulturelle Norge: Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, og så videre. Vi har konsentrert oss om kultur. Det henger selvfølgelig sammen med mye annet, men vi skal ikke ta for oss hele Norges utvikling av det flerkulturelle samfunnet.

– Teaterviteren Anne-Britt Gran syntes det var rart det ikke var gjort noen forhåndsstudier før man satte i gang med Mangfoldsåret?

– Du behøver ikke en undersøkelse for å fastslå at mangfold er for dårlig ivaretatt i norsk kulturpolitikk og at folk med utenlandsk bakgrunn er underrepresentert. Vi skal, som en del av året, sette i gang forskningsprosjekter og få mer detaljert kunnskap om forholdene, men det er intet argument for ikke å få på plass et slikt år så raskt som mulig. Mangfoldet er for dårlig ivaretatt over nesten hele linjen, så for oss var det viktig å bare komme i gang, sier Giske.

Mer tid. Eirik Stubø, leder for Nationaltheatret, kunne imidlertid gjerne ha tenkt seg mer tid på å forberede Mangfoldsåret.

– Jeg kunne nok ønsket at det var gjort et større forberedende arbeid for å avdekke hva man ønsket at det skal være. Jeg synes Mangfoldsåret fremstår med en litt vag profil. Vi er blitt bedt om å selv definere hva vi skal gjøre, og det er for så vidt bra, men det ligger også noe potensielt uforpliktende der.

Stubø tror det kunne vært vel så effektivt om man hadde tatt de sentrale aktørene med på planleggingen.

– Da ville man kanskje fått mer igjen for satsingen. Vi fikk beskjed i november i fjor om å prestere, og det er ganske kort varsel for oss. Men vi skal gå løs på dette med krum hals.

1. september skal Nationaltheatret presentere ett opplegg for Bente Møller, sjefen for Mangfoldsåret.

– Vår tanke er at vi er et nasjonalteater, og da må vi tenke over hva slags nasjon vi er et teater for. Slik sett er året et sunt incitament til å ta den prosessen.

– Hvilke grep har dere tenkt på?

– Manuskonkurranser for å få ny dramatikk er et opplagt virkemiddel. Innenfor rammene av Samtidsfestivalen har vi arrangementer som peker frem mot 2008, så jeg synes vi er inne i en god prosess. Det er sikkert sant at etablerte teatre som oss er vanskeligere å forandre enn de frie gruppene, men vi har også et bredere oppdrag enn dem, så det er ikke så rart.

Stubø tror ikke det blir lett å forandre ting raskt.

– Alt som handler om det flerkulturelle Norge, dreier seg om dyptgripende prosesser. Det er naivt å tro at man med et trylleslag kan forandre alt når det ikke medfølger noen ressurser til å gjøre forandringene.