Hver eneste dag siden George Whitman åpnet sin parisiske bokhandel i 1951, har han tatt imot fremmede overnattingsgjester. Til sammen er det snakk om titusenvis av mennesker. Verdens mest berømte bokhandel, Shakespeare & Company, ligger i en 1600-tallsbygning i 37 rue de la Bûcherie, på Seinens venstre bredd.

George jobber ikke i butikken nå lenger, så det er flaks at fotografen og jeg støter på ham umiddelbart ved ankomst. Jeg spør om vi kan intervjue ham, noe han takker ja til. Det er godt kjent at han gjerne legger ut om sin legendariske bokhandel. Men på det private plan er han mer gåtefull, og han kan avbryte en samtale når som helst. Kanskje ikke så rart når han i hele sitt voksne liv har delt alt han eier med tilfeldige fremmede. Raus som han er, inviterer han oss til å bo oppe hos ham i fjerde etasje, med utsikt til Notre-Dame. Bokhandleren er blitt veldig gammel, en olding, men gjestfriheten er den samme. Han har rufsete hvitt hår (som han «klipper» med stearinlys) og en dress som han åpenbart bare bruker av plikt.

– Jeg skal akkurat til å bli intervjuet av The New York Times, vil dere bli med og høre på?

Shakespeare & Co ligner mer på en roman enn en bokhandel. Like lite som man kan forutse hva som hender på neste side i en god roman, kan man ane hva som vil skje på Shakespeare & Co. Da jeg sov på gulvet i bokhandelen i februar 1998, kom plutselig George inn en tidlig morgen med svart kaffe og ga meg nøklene og ansvaret for hele stedet i en uke. Han skulle til London og trengte en vikar.

– Hvor skal jeg legge pengene fra kassa?

– Ikke spør meg! Legg dem i en bok! bjeffet han irritert og forsvant.

Bohemer og besøkende. Shakespeare & Co kalles også for «Tumbleweed Hotell». Men det er ikke et hotell. Du kan ikke ringe George og spørre om du kan bo hos ham: For det første har han ikke telefon i leiligheten sin, for det andre er det hans 26-årige datter Sylvia som tar de fleste avgjørelsene, og for det tredje er det egentlig bare å møte opp. Enten får du bo der eller ikke. Best behandling får publiserte forfattere. Backpackere henvises til bokhandelen i første etasje, eller biblioteket i andre etasje. Dusje kan man gjøre i en av byens mange offentlige svømmehaller.

George Whitman har bøker å lese, korrespondanse å besvare og ymse retter å kokkelere. En dag kommer han fra slakteren med kjøtt og poteter til stuing. Han gir meg en krøllete 50-euroseddel og ber meg kjøpe to kilo løk. Senere står han og jeg i stillhet på det trange kjøkkenet og skjærer kjøttet fri for ben. Løk og poteter skrelles og legges uoppskåret i en enorm kjele med vann. Etter at alt har godgjort seg på svak varme et døgn, sendes en amerikansk pike ned til butikken for å invitere bohemer og turister på middag.

Nå på sine eldre dager ligger George mest og hviler i sitt kaotiske soverom i fjerde etasje, omgitt av bokstabler, skittentøy, italienske aviser og fransk tv på lavt volum. Jeg har sett ham handle dagligvarer i pyjamas, men han er fortsatt klar i toppen. Han lever nøysomt og drikker sjelden alkohol. Det tar tre dager før vi kan gjøre intervjuet. Plutselig kommer han ut av soverommet iført dress og slips, og sier at nå er han klar.

– Du liker Dostojevskij?

– Jeg elsker Dostojevskij! Men jeg synes Tolstoj er en større forfatter. Dybden hans er veldig dramatisk. Han rømte hjemmefra, og både han og kona førte omfattende dagbøker. Men de skjulte dagbøkene sine for hverandre. Det er litt av en historie! Mange av mine yndlingsforfattere, journalister og forleggere pleide å komme hit til bokhandelen min. En av dem var William Shirer, som giftet seg med en russisk dame.

– Hvor gammel var du da du begynte å lese?

– Folk pleier å spørre om hva som er min favorittbarnebok. Som guttunge gikk jeg rett på voksenbøker. Den første boken jeg leste var The Light That Failed av Rudyard Kipling. Faren min hadde alt av Kipling og jeg plukket ut den boken. Den handlet om en mann som ble blind, og den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Læreren min lot meg hoppe over sjette klasse fordi jeg leste voksenbøker, sier han og ler sin gode gullgraverlatter.

Indianervenn. Selv om Whitman regner seg som kommunist og har forsøkt å drive bokhandelen som en «sosialistisk utopi», har han alltid opprettholdt et merkelig rangsystem. Blant ansatte og gjester velger han ut noen favoritter som får spesialbehandling. De andre må finne seg i å bli skjelt ut for å lese feil bok eller kommandert til å gjøre absurde oppgaver, som å vaske gulvet med kaldt vann og avispapir. Han er bare eksentrisk. George har selv skrevet at han ser på hele stedet som et teaterstykke, med ham selv i hovedrollen som Shakespeares gale kong Lear.

– Planen din var å bli journalist?

– Well, I didn’t really care. Faren min sendte meg på en businesskole, men jeg hoppet over til journalistikk. I Boston hadde jeg en spalte i en avis, og da jeg var ferdig med å studere ble jeg tilbudt fast jobb der. Men jeg ville heller ferdes til fots over hele verden, for å fullføre utdannelsen min. Da jeg kom til Panama var spansken min god nok til at jeg kunne få publisert en artikkel i en lokalavis, om Simón Bolívar og hans drøm. 70 kilometer utenfor byen er det fortsatt like jungelaktig som da Columbus ankom: Ville indianere som skyter hvis de ser deg. Men på kysten er de siviliserte. Jeg pleide å sove i parker og ble venner med mange indianere.

Under reisen pådro George seg en feber som tvang ham til å revurdere hele vandrerprosjektet. Etter to år i den amerikanske handelsmarinen, dro han i 1946 til Paris, der han jobbet på et barnehjem og studerte fransk ved Sorbonne. I Paris ble George kjent med blant andre Lawrence Ferlinghetti, som senere startet bokhandelen City Lights i San Francisco.

Hans første bosted i Paris var et shabby hotellrom. Snart gikk det rykter om hans voksende boksamling.

– Jeg hadde et lite rom som utviklet seg til et bibliotek fullt av folk. Dessuten var låsen i ustand, og det hendte jeg kom hjem og fant fremmede som satt og leste på rommet mitt.

Dermed skjønte han at det var bokhandler han måtte bli. Takket være arvede penger fra en tante kunne han kjøpe et lite lokale og starte bokhandelen Le Mistral, oppkalt etter hans daværende kjæreste. Gjestfriheten og omsorgen han hadde møtt i Latin-Amerika, inspirerte ham til å ønske kosmopolitiske vagabonder velkommen.

I 1964 døpte han om geskjeften sin til Shakespeare & Company, som i sin tid var navnet på en helt annen bokhandel i 12 rue de l’Odéon. Den ble stengt av tyskerne i 1941, fordi innehaveren Sylvia Beach nektet å selge en førsteutgave av James Joyce til en nazioffiser.

– Var du og Sylvia Beach venner?

– Hun kom hit iblant og drakk te, og noen ganger var jeg i teselskap hos henne, forteller George.

Engler i forkledning. En kveld for 26 år siden ga George husly til en britisk kvinne ved navn Felicity. De delte seng den natten, men neste morgen var hun borte. Ni måneder senere ble George oppringt av sykehuset rett over elven og informert om at han var blitt far. Barnet fikk navnet Sylvia Beach Whitman, etter den berømte bokhandlersken, men vokste opp hos moren sin i England. På 1990-tallet strevde George med å finne en arvtager som kunne drive sjappa videre i samme ånd. Etter at blant andre finansmannen George Soros sa nei takk, dukket endelig Sylvia Beach Whitman opp som reddende engel i 2003.

I løpet av årene har George kjøpt seg inn i bygningen, slik at han og datteren i dag disponerer både bokhandel og antikvariat på bakkenivå, samt tre leiligheter fordelt på fire etasjer. Datteren har en skuespillerkarriere ved siden av og bor noen kvartaler unna.

– Hva tenker du om bokhandelens fremtid?

– Jeg er bekymret! Jeg får familiebesøk fra USA neste uke, og jeg er ikke stolt over å vise dem antikvariat-delen. Datteren min har satt inn et enormt skrivebord. Hun vil at alle som bor her skal jobbe to timer om dagen. Jeg synes en time er nok. Du skal aldri kreve at vennene dine skal arbeide eller betale for å bo hos deg.

– Men du krever at alle overnattingsgjester skriver et par siders selvbiografi?

– Ja, jeg har tusenvis av biografier i esker. I begynnelsen trodde politiet at jeg drev hotell og jeg måtte gå til politistasjonen hver uke og melde fra hvem som bodde hos meg. Etter hvert orket jeg ikke det styret mer, så jeg ba heller folk skrive noe om seg selv.

Gjennom biografiene kan den ofte reserverte mannen bli kjent med sine utallige gjester. Inntil nylig sørget han for å få sparket ut alle som ikke gadd å skrive selvbiografi. Datteren, derimot, er ikke så opptatt av biografier, men hiver ut folk som ikke kommer tidsnok til skiftet sitt eller har rykte på seg for å drikke. Hun planlegger å starte filmklubb i kjelleren. Dessuten har hun skaffet betalingsterminal, kjøpt nye madrasser og byttet ut det tyrkiske toalettet med noe mer humant. At hun har installert overvåkningskameraer i alle rom tilknyttet to monitorer bygget horisontalt inn i disken, er kanskje litt drøyt. Da er det gledelig at Kitty, den gamle katten til George, pleier å sove oppå skjermen slik at overvåkning er umulig.

På 1960-tallet var teselskapene en kjærkommen inspirasjonskilde for forfattere som Henry Miller, Anaïs Nin, William Burroughs og Lawrence Durrell. Iblant har George vært så opptatt av å bygge myten om bokhandelen at myten har overskygget bøkene. Butikkens motto er «Vær ikke ugjestmild mot fremmede, for de kan være engler i forkledning». Den lunefulle kranglefanten har bevist at mennesker er gode når du er god mot dem.