Kanonisering står på dagsorden hos den norske kultureliten. Men slike rangeringer av «stor kunst» eller «stor litteratur» er ingen nyhet; den er allerede tungt institusjonalisert, i universitetenes og skolenes pensumlister og undervisning. Om disse listene er det lite offentlig debatt. Det er antagelig derfor de siste dagers kanoner avfyrer så lite krutt: de ligner til forveksling de listene som allerede gjelder. Den allerede kanoniserte litteraturen og kunsten blir enda mer kanonisert.

Kjartan Slettemark (f. 1932) er også listeført. Navnet hans forekommer mange ganger på listene til sosialvesenet, politiet og overvåkningstjenesten i Norge og Sverige. Her er han registrert som okkupant, oppvigler, politisk aktivist, psykiatrisk borderline, sosialklient, og straffedømt og fengslet. På disse listene utmerker han seg ved mange og oppfinnsomme overskridelser av den kanoniserte normaliteten. Det mest spektakulære var det nye passet han fikk godkjent av Länsstyrelsen i 1974, da han skulle reise til USA. Det inneholdt et foto av Richard Nixon med kunstnerens hår og skjegg, samt signaturen: KjARTan Slettemark. Med denne KUNSTige identiteten reiste han gjennom mange land, inntil han ble avslørt av den svenske konsulen i Toronto. KjARTan svarte med et telegram: «Kunsten kjenner ingen grenser.»

Rødt Skrik. I 1965 var Slettemark faretruende nær kanonisering som kunstner. Han hadde laget et bilde av et stort, rødt skrik. Mellom store, oppsperrede lepper spyttes bokstavene ut: V-I-E-T-N-A-M, og en utbrent plastdukke drypper blod ned på det amerikanske flagget. Tittelen lød: «Av rapport fra Vietnam. Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør.» Det stod utstilt som «Månedens bilde» i en monter utenfor Stortinget, men ble ramponert av rasende tilskuere, angrepet med øks og til slutt sendt til Stavanger og ødelagt ved steining. Til gjengjeld er det belønnet med omtale i Norges kunsthistorie, hvor bildet ble skrevet inn som «et typisk senmodernistisk materialbilde influert av både abstrakt ekspresjonisme og av pop-kunsten». Bildet fikk dermed status som kunstnerisk Verk, og ga Slettemark identitet som kunstner i slektskap med andre kunstnere, blant annet Edvard Munch, som også har malt et Skrik. Og det førte Slettemark inn i Morgenbladets «Kanon etter Munch» fra 2005, som en av de tolv viktigste samtidskunstnerne i Norge.

Åpen, rød munn. Munn som kysser. Munn som spiser og suger bryst. Munn som gulper og kaster opp. Munn som fører oss inn i språket og den sosiale orden. Munnen er et sterkt kulturelt ladet organ, og forbindes både med det kroppslige og utemmede og med det formgivende og sosialt tvingende. I feministisk litteraturteori har man vært opptatt av at det før-språklige øver et trykk mot den rådende symbolske orden, og at dette trykket kan være produktivt: det skaper litteratur og kunst. Det ser vi også hos Slettemark.

Kongler og frigjøring. I en serie med «kroppskunst» ifører Slettemark seg fargesterkt, vaset garn og løsrevne bokstaver i plast; symbolske rester av samfunnets produksjons- og kommunikasjonsmidler. Han fråtser i det formløse, flytende og frastøtende: søppel, seigmenn, deig, brukte colabokser, glorete, ødelagt leketøy, som bringes i berøring med institusjonell makt og autoriteter. Ved juletider omdøpte han et galleri til «Konstitoriet», og der sto han og bakte politikonstabler av pepperkakedeig og boller av piggtråd. Ett år sto i konglens tegn: kongler ble pakket inn sammen med matrester i velsmakende lunchbokser, og dekket til med smeltet sennepsgul plast. I «Trappan» flyter plasten nedover trinnene og gjør trappen ubrukelig, mens bokstavene velter utover i et kaos av løsrevne språktegn. Det opprør som kommer til uttrykk i disse arbeidene, er ikke av ideologisk karakter. Her er ingen frigjøringsretorikk og ingen utopier. Tvert imot. Inspirasjonen kommer fra et helt annet sted. Vi ser den i «Trappan», hvor små mystiske figurer dukker opp i plasten.

Satori heter den, tilstanden som alle zenbuddhister lengter etter. Ikke for å realisere eller uttrykke seg selv, slik idealet er i Vesten. Satori er en rent passiv prosess: man oppgir sin individualitet og flyter over i det som er objektet for tanken eller meditasjonen. Denne zenbuddhistiske impulsen antar ulike former hos Slettemark, fremfor alt ritualiserte handlinger som «innplastningsseanser». Han lot seg for eksempel begrave under et rykende lag polyester («napalm») iført en Lyndon B. Johnson-maske. Når plasten stivnet, ble «drakten» skåret opp og Slettemark steg opp som en befridd sjel, naken og grønnmalt. Men han laget også objekter, som oppvaskjomfruene: 30 oppvaskkoster med englevinger svevende høyt under taket. Oppvaskkoster og engler har renhet til felles. Sammen uttrykker de det renes idé eller begrep – både dens jordiske og himmelske dimensjoner.

Frelser med stas. Sist jeg så Slettemark, opptrådte han på Landmark i Bergen, som Borealis’ bidrag til årets Festspill. Han kommer inn i grågrønne jeans som gir militante assosiasjoner, mens black metal-bandet Mayhem spiller støyende mørkt, av og til iblandet eksotiske lyder. Vi tar på oss hver vår fargesterke maske, avtrykk av Slettemarks ansikt. Kunstneren beveger seg rundt i lokalet og tar etter hvert frem en pistol. Hva vil skje? Skal noen dø? Vi hensettes i en tilstand av aggressivitet. Men Slettemark ringer også med små bjeller, som minner om budeienes kulokk. Han henger dem på seg som et kultobjekt fra sjamanens initieringsriter, like ved det mannlige lem. De besvergende gestene er tydelig kjønnet, men ambivalente – både kvinnelig og mannlig. Så legger han bjellene og pistolen vekk og tar på seg kjole og en blond Marilyn Monroe-parykk. Fingrene blir én for én lange og hvite (ved hjelp av plastrør). Med noen svære rabarbrablader i hendene vandrer han rundt blant publikum. Han stopper og stryker bladene over hodene våre, som om det var palmer han hadde i hendene. Marilyn er frelser, og velsigner oss med kunst. Eller snarere: med KjARTan.

Den kvelden var det flere av oss som skiftet statsborgerskap. Vi ble kjartanister; innbyggere av Kjartanistan. Her er alle stasborgere (ikke statsborgere). Stasministeren har et eget legat: legatet for kunstnere som driver gjøn med det norske folks smak. Inngangsbilletten er rimelig og demokratisk: man snur om på bokstavene i navnet sitt, slik at det lyder bakvendt.

Gratulerer med dagen, KjARTan!