I Morgenbladet 3. august skriver professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary om sine vitenskapelige forbilder under tittelen «Alltid professor». Her argumenter hun for at hun – og andre professorer – har en unik mulighet til å avdekke det objektivt sanne. Dette skyldes at universitetene der de arbeider ikke representerer noen interesser eller fordommer.

Etter å ha slått dette fast forteller hun oss at som professor i statsvitenskap ser hun det som sin plikt å engasjere seg i samfunnsdebatten. Hun ønsker nemlig å påvirke oss til å oppdage sannheten om hva politikk handler om. Ifølge Matlary er dette at «politikk bør være mest mulig rasjonell». Videre definerer hun det rasjonelle som «vår evne til å grunngi handlinger».

Denne definisjonen på rasjonalitet er, i mine – ikke fullt så interesseløse og fordomsfrie øyne – ikke verdt å kjempe så mye for. Å kunne grunngi sine handlinger er vel ingen kunst? Spesielt ikke hvis det gjøres etter at de er begått? Dersom Matlary virkelig ønsker å vie seg til kampen for rasjonaliteten i politikken vil jeg heller anbefale henne å hjelpe politikerne til å finne gode metoder for å a) finne ut hva de vil, b) få oversikt over alle mulige ting som kan gjøres for å oppnå dette og til slutt c) klare å velge det handlingsalternativet som med størst grad av sikkerhet vil føre til at målet de har satt seg blir innfridd. Dette er ingen enkel sak, ja kanskje aldri fullt ut mulig å oppnå. Likevel ville det gitt mer mening om Matlary – som tross alt er ansatt ved et interesseløst og fordomsfritt universitet – hadde viet seg til en slik oppgave.

Det som bekymrer aller mest i Matlarys innlegg er likevel ikke hennes uklare beskrivelse av rasjonalitet. Det mest oppsiktsvekkende er at Matlary mener å ha funnet ut – på et interesseløst og fordomsfritt grunnlag – hvilke saker politikerne bør, eller ikke bør, kjempe for å oppnå. Hun skriver at det er «ufyselig å høre en politiker som føler noe» og hevder at «følelser er uansett uinteressante i politikken og hører hjemme i privatsfæren». Det er da jeg begynner å lure på om Matlary virkelig mener det hun skriver?

Skal ikke politikere få lov til å jobbe for en human flyktningpolitikk dersom de har medfølelse med folk som prøver å skaffe seg et bedre liv? Skal de ikke kunne forsvare forbudet mot pornografiske filmer dersom de føler seg krenket av den slags? Er det ikke legitimt å føle at det at det er grenser for hvor gunstige opsjoner sjefer bør gis? Og dersom politikeren lar seg rive med av følelser – på bakgrunn av sine etiske og verdimessige grunnholdninger – bør det ikke da være bra om de fremfører sitt budskap på en intens og følelsesladd måte?

Ikke nok med at Matlary vil fjerne følelsene fra politikken, hun mener også at det finnes en objektiv sannheten som definerer hvilke spørsmål som er private og hvilke som er politiske. Kategorisk slår hun slå fast at «ingen spørsmål som handler om privatsfæren hører hjemme i politikken». Dermed har hun med ett utradert nok et vell av potensielle målsettinger fra politikernes meny. Men er det egentlig hennes oppgave som professor å bedømme om mer eller mindre seiling, bading, golfing, bilkjøring, amming eller lesing er legitime tema i politisk debatt?

I motsetning til Matlary synes jeg det er fint at politikere har følelser. Ja, faktisk tør jeg ikke engang tenke på hva de kunne komme til gjøre dersom de ikke hadde hatt det. Slik jeg ser det bør politikerne bruke følelsene sine til å finne ut hva de skal jobbe for og mot samtidig som de bør øve opp sin evne til konsekvenslogisk tenkning og handling for å klare å oppnå sine mål. Jeg kan heller ikke se noen gode vitenskapelig grunner for å hindre politikerne i å blande seg i hva jeg bør, eller ikke bør, gjøre i privatlivet mitt. Selv om det muligens vil vekke følelser i meg dersom de skulle prøver seg. Men så er jeg da heller ikke så interesseløs og fordomsfri som professoren.

Elin Lerum Boasson
PhD-stipendiat i statsvitenskap og forsker ved Fridtjof Nansens Institutt