For første gang skal et drama av den østerrikske nobelprisvinneren Elfriede Jelinek settes opp på en norsk scene. Ulrike Maria Stuart har skandinaviapremiere på Nationaltheatret 28. september og, som tittelen forteller, knyttes 70-årenes RAF-historie (Røde Armé Fraksjon, i Norge bedre kjent som Baader-Meinhof-gruppen) til Friedrich Schillers Maria Stuart fra 1800. Her trekkes forbindelser mellom to selvutnevnte dronninger fra 1970-tallet: RAFs Ulrike Meinhof og Gudrun Ensslin og tudortidens erkerivalinner, Maria Stuart og dronning Elisabeth. Elfriede Jelinek vil sjelden møte pressen, men i dette intervjuet, gitt på e-post, plasserer hun stykket i forhold til vår samtid.

– Jeg ville egentlig knytte den Røde Armé Fraksjons (nektede) plass i historien sammen med Schillers historiske drama, som jo heller ikke er historisk «korrekt» i hver detalj, veldig mye er oppdiktet. Jeg ville bringe frem i lyset igjen det som er fortrengt i tysk historie. Og det er ikke bare nazitiden, men nettopp også 1970-årenes terrorisme. To kvinner som lagde historie; Ulrike og Gudrun, og de to andre; dronningene. Stykket fikk en uventet aktualitet på grunn løslatelsen av RAF-medlemmet Christian Klar, noe som satte i gang en ny RAF-debatt i Tyskland. Det er merkelig hvordan et teaterstykke ofte blir innhentet av virkeligheten.

– Du henter mange figurer fra virkeligheten, først og fremst kvinnene, som Ingeborg Bachmann, Sylvia Plath, Jackie Kennedy Onassis og også Gudrun Ensslin og Ulrike Meinhof. Hvorfor vil du bringe disse opp på scenen?

– Fordi jeg er interessert i differansen mellom autentiske personer og det som blir skrevet om dem. Det oppstår et spenningsfelt mellom den historiske personen og diskursen om henne. Man kan jo projisere alt man vil på den aktuelle personen.

– Hva skiller dine teaterstykker fra det dokumentariske dramaet?

– Det jeg skriver om disse personene, er absolutt ikke dokumentarisk eller autentisk, selv om jeg stadig gjør bruk av autentiske hendelser. Jeg bruker en hendelse som en slags tidsknute som jeg knytter noe fast til, ja, også tauet som Ulrike henger seg med. Først og fremst dreier det seg om sitater – for nettopp å finne knuter til handlingen som jeg kan binde personene fast til.

Tragiske skikkelser. – Du viser ingen sympati med dine døde og fortapte kvinnefigurer. Gjorde Ulrike Meinhof overhodet noe riktig slik du ser det? Eller er hun tvers igjennom skremmende og fæl?

– Jeg synes Ulrike er en tragisk skikkelse, også innenfor gruppa. Jeg håper jo at det kommer frem i stykket. Det fortrengte ved disse figurene består også i at de alltid ønsket noe utover seg selv. De ønsket en politisk forandring, riktignok med gale midler, for det var en illusjon å tro at man kunne overføre geriljakampen i den tredje verden til den første verden. Og mord er uansett alltid galt middel, selv om jeg ikke nødvendigvis stiller meg negativ til det gode gamle tyrannmordet. Jeg har i hvert fall på ingen måte villet fremstille, og har heller ikke fremstilt, Ulrike som et monster.

– De siste ti årene har du skrevet et rent tekstteater og bruker begreper som «språkflater» og «språkkomposisjoner» om din ukonvensjonelle dramatikk. Ulrike Maria Stuart er en veldig assosiasjonsrik tekst, og når man leser den, virker det som om du har skrevet de hundre sidene i ett åndedrag. Kan du beskrive skriveprosessen for oss?

– Altså, jeg samlet sammen materialet mitt, i dette tilfellet veldig mye litteratur om RAF og Schillers Maria Stuart. Og så slår jeg som en rovfugl ned på dette materialet, med huggtennene river jeg et stykke blodig tekstbytte ut av det som ligger foran meg, og deretter assosierer jeg fritt med det og lar meg rive med av sitatene, som i en elv, hvor man ofte skrubber borti steiner med magen og får vondt. Siden jeg benytter meg av Schillers patos, kan jeg også tillate meg de dårligste ordspill. Det er i grunnen en kompositorisk metode, ingen litterær. Dette kompositoriske lærer man gjennom orgelspill som jeg har studert: agogikken. Tar man bort noe som påvirker tempoet, må man legge til like mye et annet sted. Har man patos ett sted, trenger man den ytterste trivialitet et annet sted.

– Hovedkjennetegnet for ditt språk er musikaliteten. Ulrike Maria Stuart er skrevet nesten gjennomgående på blankvers etter forbilde fra Shakespeare og Schiller, som du også siterer i teksten. Hvorfor valgte du blankvers?

– Blankverset valgte jeg for å «forstørre» teksten, for å ha en rytmegiver som i de gamle tekstene. Jeg ville løfte hendelsene i den yngre tidshistorien (RAF) opp i historiens rang, to dronninger mot to andre dronninger, og blankverset holder dem sammen og lar dem nærme seg hverandre, helt til de regelrett faller i hverandre.

Monstertekst. – I oversetterkretser kalles Ulrike Maria Stuart en monstertekst, spøkefullt formulert, men likevel alvorlig ment. Har du noen råd til dine oversettere?

– Ja, jeg vet svært godt at jeg gir oversetteren en vanskelig oppgave, nettopp fordi jeg selv er oversetter. Jeg tillater enhver frihet. Jeg vet at det ofte er umulig å oversette ordspill. Derfor oppmuntrer jeg oversetterne til å lage ordspill der hvert enkelt språk tillater det, og der det ikke er mulig, bør ordspillene rett og slett utelates. Oversetterne skal bli inspirert til å omgås språket like kreativt som jeg. De er jo medforfattere!

– Regissørene av dine stykker får i prinsippet gjøre hva de vil. Likevel: Finnes det noe som du absolutt vil si til publikum med Ulrike Maria Stuart, noe som ikke får gå tapt i en bearbeidelse?

– Nei, jeg vet ikke hva man ikke kan få lov til å gjøre. Jeg ønsker absolutt ingen tabuer. Ofte er det nettopp de oppsetningene som motarbeider teksten, som er de mest interessante.

– Du vever alltid mange fremmede stemmer inn i tekstene dine, stemmer fra mediene og andre forfattere. Ditt aller første teaterstykke, Hva skjedde etter at Nora hadde forlatt sin mann? inneholder mange referanser til og sitater fra Henrik Ibsen. Hva var det ved Ibsen som interesserte deg?

– Det er også mange andre sitater i det stykket, for eksempel fra finanstidsskrifter. Når det dreier seg om penger, er stykket privat, når man snakker om noe privat, gjør man det på samme måte som man snakker om penger. Det som blir sagt, er alltid det «man ikke snakker om». Ibsen representerer naturligvis høydepunktet innenfor det borgerlige teatret, et teater som oppdager det ubevisste, det usagte. Jeg vil si at jeg grovbearbeider Ibsen og ender opp med det motsatte: Hos meg er ingenting privat, og ingenting forblir usagt. Mine figurer snakker uavbrutt, og når de ikke snakker, eksisterer de ikke. De konstitueres av det de sier, hos Ibsen konstitueres de av det de tier om. Og når det snakkes uavbrutt, som hos meg, blir kanskje også alt fortiet. Hvem vet.

Ulrike Maria Stuart har premiere under Samtidsfestivalen, 28. september. Dette intervjuet står i en lengre versjon i National.