Det var onsdag denne uken, klokken var kvart på tolv.

– Jo, visselig. Han går inn i Dagbladet. Kanskje skal han i styremøte, men jeg mener han har kronikk i blikket.

– Hm. Vel. Skulle ikke vi også lage en oppsats?

Det er 20 års jubileum for Institutt for medier og kommunikasjon, og vi vet ennå ikke om det feires med kronikk av Hans Fredrik Dahl, men det avholdes jubileumskonferanse og fest, det var tanken å være på begge, for empiriens skyld, og å trykke først neste uke, men ettersom her er kronikker i luften lar vi det stå til og serverer fordommene umodnet, i en ren drit og dra-artikkel. Hau!

En litt vovet vitenskap. Medievitenskapen i Oslo har i 20 år vært tuftet på den formodning at faget selv er vovet, mens dets akademiske omverden forholder seg kysk i møte med samtiden. Annerledes lar fagets selvgratulering seg ikke forklare, dette faget hvis særkjenne er at det gjennom tyve år har tillatt seg å servere det innlysende som interessant.

Det var hjemmevideoer, det var videokunsten – det er alltid allerede videokunsten – det var sms og det var chatten, og nå har man analysert og funnet ut det samme vedrørende mms-meldinger. Hva man har funnet ut? Jo, menneskene, de er samhandlende skapninger. Menneskene, de bruker teknologi kreativt, noe som igjen former både teknologien og menneskene. Og vi iscenesetter oss selv. Ikke minst som kjønn.

At medieviterne har mage til å presentere denne konklusjonen igjen og igjen overfor den opplyste allmennhet kan ikke forstås annerledes enn at medieviteren tror at vi andre ikke har oppdaget at mennesket er et sosialt vesen og at dingser ikke er gudegitt. Dette forklarer også at vi er så vidt mange som oppfatter medieviternes budskap som fornærmelser.

Det er betegnende for instituttet at de ansattes eget rockeband heter Stimulus Respons. Det er nok ment som en morsomhet, en selvironi på fagets vegne, men det fremstår snarere som et tegn på umodenhet at de ennå i dag finner sin egen fortid latterlig og ennå feirer at de er kommet over 1940-årenes modeller.

Og studentenes egen kosekrok er prydet av store bokstaver som sier «Vi morer oss til døde». Nå vel. Vi går nærmere det der, og litt tilbake igjen, og leser igjen og igjen, vi driver nærlesing, tralala, vi tar på oss analysebrillene, tralala, og kommer ut med en lesning, tralala, og den går sånn: Medieviterne er ikke noen hengehoder. Dette er gladforskere. Dette er herlighetsvitenskap. Tralalalalala.

Oa hele natten. I en forstand er det noe livsbejaende over medievitenskapen i Oslo. Her har man det motsatte av berøringsangst overfor populærkulturen. Her har man en beredvillighet til å gjøre til tema alt som slår an, en beredvillighet som er blitt ureflektert impuls. Det er dette trekket som i Storbritannia for seks år siden gjorde at media-studies ble betegnet som en Mikke Mus-vitenskap. Det hadde utviklet seg et interessefellesskap lærere og studenter imellom der den ene part fikk betalt og den andre en grad for å se på tv.

Pingpongen med populærkulturelle referanser gikk fra gutterommet og inn i auditoriene. Mikke Mus eller Super Mario, ingenting som er populært skal gå medievitenskapen uanalysert forbi. Det er oa hele natten, oa hele da’n! Vi som ikke synes det kommer så mye ut av å skulle forske på alle nye dataspillmonstre, anses av medieviterne som prippent finkulturelle. Det samme gjelder fagets entusiasme overfor muligheter i de nye dingser, de nye plattformer og kanaler. Vi som måtte mene at middelklasseungdommen sitter litt mye på ræva for tiden og henger for lite på hjørnet sammen, vi lider angivelig av moralsk panikk i møte med nye medier.

Og skulle man mene noe så aparte som at «videovold» avler vold, eller i alle fall en gnålete omgangsform, så er medieviteren raskt frempå med å si at noen sammenheng mellom vold på skjerm og vold i virkelighet, det har medievitenskapen aldri kunnet bevise. Hvilket jo først og fremst vitner om metodefattigdommen.

Størknet på 1980-tallet. Om man går litt på avstand og betrakter det samlede vitenskapelige corpus fra IMK ser man at faget i Oslo er et barn av den kulturelle upheaval som for tyve år siden fortjenstfullt ble fanget opp av NAVFs forskningsprogram KULT. Men faget har størknet der. Det ligner et maleri av åttitallsmaleren Dagfinn Knutsen, han med de rosa og svartkledde, og for så vidt fine, damene, disse som i likhet med medievitenskapen har den mangel at de i sin insisterende frivolitet ikke finnes skjelmske. Og da kan det jo være det samme.

Medievitenskapen har dyrket en klisjeoppfatning av norsk 1970-tall som moralistisk og benytter denne klisjeen som stråmann mot hvilken det selv er en frisk kontrast. At man ikke begeistres av herlighetsvitenskapen betyr i medieviternes øyne at man ser utviklingen utelukkende som en forfallshistorie.

Men kjære, omverdenen deres er da ikke prippen! Før dere fikk forskningsmidler og kontorplass og fikk kodet tilstrekkelig materiale fra chatten og web 2.0 så har vi gått sirkelen rundt, fra bekymring og glede til avstemt likesælhet, ganske uten panikk.

Jajamennsann. Sånn kan en sitte og la skriveskravla gå. På tide med høyere presisjonsnivå?

Over én kam. Vi forstår av navnetavlen ved instituttets inngangsparti at der er 59 ansatte, stipendiater inkludert. Halvparten av de 59 går nå ut av denne artikkelen. Det er de som arbeider med mediepolitikk, reguleringsregimer og slikt, de som driver journalistikkforskning, samt historikerne, som nevnte professor Dahl og hans væpner Bastiansen. Og de som arbeider med øvrige emner, som Afrika og/eller Ibsen. Den halvparten som da er igjen her skal skjæres over en kam. Det er de som steller med «nye medier».

At de utgjør halvparten forstår vi av en sindig, men instituttpolitisk høyst interessant artikkel, godt gjemt i et ellers ha-stemt jubileumsnummer utgitt av studenttidsskriftet «Mediert». Det er professor Ragnar Waldahl som tør der andre tier. Han, av alle, han som står i den omstendelige samfunnsvitenskapelige tradisjon innen medievitenskapen, den kvantitative, den spørreundersøkende, den som gjennom professor Paul F. Lazarsfelds to måneder lange opphold i Oslo i 1948 gir instituttet aner like inn i det beste av amerikansk 40-talls positivisme.

Hallo! Hallo! Lazarsfeld kom fra radioundersøkelser og målinger av hvordan holdningskampanjer virket, og i Norge gikk han til NRK og spurte om ikke lytterundersøkelser, undersøkelser av hvordan sendingene virket på befolkningen, ville være noe også for den norske kringkastingen. Hvorpå nyhetssjefen, Toralv «Stemmen fra London» Øksnevad, repliserte at dette ville være å lefle med lytterne, ja at det ville være den sikre vei mot det kulturelle forfall.

Hvorom allting er; den samfunnsvitenskapelige presseforskningen, dens fortjenester så vel som dens uformuenhet og forstrekkelser, er vi sikre på at det undervises om med mer enn tilstrekkelig kritisk distanse. Det var nemlig Institutt for presseforskning og faget med det betegnende navnet «massekommunikasjon» som i 1987 ble fusjonert med medieinteresserte humanister under paraplyen Institutt for medier og kommunikasjon. Det er den vellykkede forening av samfunnsvitenskap og humaniora under vignetten Medievitenskap man nå feirer.

Pilarenes vekkes. De iboende motsetninger lever man i dag godt og fruktbart med, forstår vi av instituttets jubileumstekster. Men Ragnar Waldahl peker på et fenomen som følger av det nye faget selv. Det han skriver kan forklare den type lede ved medievitenskapen som er forsøkt uttrykt her.

Begge de opprinnelige pilarene i instituttet svekkes, skriver Waldahl, ettersom satsingen på nye medier går på bekostning av både samfunnsvitenskapelig og humanistisk orientert medieforskning. 9 av instituttets 17 faste ansatte, og 10 av de 20 stipendiater forsker på nye medier, digitale medier, eller IKT, «alt etter hva man ønsker å kalle barnet», skriver Waldahl.

Og han legger til at dette mer er resultat av personlige interesser hos den enkelte enn av en bevisst instituttpolitikk. «Det er uheldig hvis stadig mer av IMKs forskning plasserer seg i et ingenmannsland som mangler spisskompetanse i samfunnsvitenskap og humaniora.» Vi konkluderer med at faget har truffet konjunkturene, og IT-utviklingen har vært slik, at instituttet gjennom 90-tallet ble tilført så mye forskningsmidler at det kom prematurt inn i sin formative fase.

Så, kunne man innvende, haltende på en metafor, at det metodiske ingenmannsland som Waldahl nevner nettopp er der man skal være for å flytte grenser, det er der man kan drive nybrottsarbeid. Men hvordan ser det så ut i dette ingenmannslandet?

Glimt fra ingenmannsland. Det uinteressante har en magisk tiltrekningskraft på meg. Derfor leser jeg Norsk Medievitenskapelig Tiddskrift. Det interessante leser jeg også. Derfor leser jeg Birøkteren. Og tidsskriftet Duevennen. De siste byr på partikulær kunnskap. Det førstnevnte flyter mot uendelig. Vi velger en artikkel ut fra den tanke at det er god skikk og bruk å angripe der motparten er sterkest.

Sterkest er IMK innen mediestruktur og mediepolitikk. Her besitter de en samfunnsnyttig utredende evne. I det som er en artikkel om retorikken til selskapet som bygger ut digitalt bakkenett siterer medieforskerne en stortingsmanns hjertesukk. Han sukker i forvirring, stilt overfor Norges Televisjons påvirkningskampanje. Hans sukk kan være et godt forsvar for medievitenskapens eksistens: «Det er vanskelig for stortingspolitikere å skille ut det som er faglig innsikt og råd ut fra egne økonomiske og strategiske interesser, og det som er rene teknologiske vurderinger.»

Inn kommer medievitenskapen. Betimelig. Men hva gjør den? Den byr på billedanalyse. Tro hva som har skjedd med billedanalysen siden vi på ungdomsskolen var første kull som fikk bilder stiftet til stiloppgavene. Hvor står billed/tekstanalysen ved IMK i dag? Den står på stedet hvil. Den interesserte leser, kanskje en stortingsmann, møter en lang og trettende skildring i ord av det som var en beskrivelse i bilder. IMK må rett og slett heve sin lyriske kompetanse om de vil ha lesere til sine skildringer av skildringer.

Tid, rom og galskap. Vi skal se på et eksempel til på tekstanalyse. Det gjelder MMS denne gang. Av bunken trakk vi en studie av «gender and sexuality» i unge gutter og jenters kameratelefonbilder. Igjen får vi en samvittighetsfull beskrivelse i ord av hva vi ser på bildene. Jenter smiler mer enn gutter, ser litt skjevt i linsen og har ofte et lite kniks i hoftene. Hva kan det bety? De uttrykker femininitet. Gutter smiler og knikser mindre, og ser rett frem.

Hva de uttrykker? De uttrykker sin maskulinitet. Både gutter og jenter iscenesetter seg som kjønn. Grunnen til at denne virksomheten kan pågå må være at IMK blitt selvrekrutterende nå, slik Ragnar Waldahl er inne på i sin artikkel. Det er ikke lenger enten humanistisk eller samfunnsvitenskapelig perspektiv og metode som anvendes, men IMKs hjemmeavlede. Det er dette de kan og dette de lærer bort. Og mediefag er blitt en linje i videregående skole, så etterspørselen etter kandidater er sikret.

Hovedinnleggene under jubileumskonferansen presenteres under tittelen «tid og rom». Ingenting kan være mer interessant, men det er også ofte et tegn på galskap. Altså at man har mistet sine koordinater og er epistemologisk et alt og et intet. Kanskje er dette nødvendig for å finne en vei ut. Kanskje er det lurt å la alt ligge en ti års tid.

Tomgangsnarratologi. Ikke få panikk! La nye medier og plattformer komme, uten å si noe om dem, men arbeid heller med teoriutvikling på basis av de første 20 årenes studier. La programmet Internett i endring 1, 2 og 3 bli til både 16 og 17 uten å sammenfatte. Når man så kan hende har funnet sitt leie i tid og rom, er det igjen tid for å publisere.

Da vil man i mellomtiden ha startet rockeband som med et smil heter Semiotikk, et som heter Queer-theory, et ambientband som heter Transaesthetics aka stipendiaten Eivind Røssaak, og et nyveivband som heter Tomgangsnarratologi. Hau!

Takk til professor Espen Ytreberg og førsteamanuensis Anders Fagerjord for å ha slått av en prat, som ledd i mitt forsøk på å fjerne forutinntattheten. Fordommene forsvant under samtalene, men vendte tilbake som dommer da jeg gjenopptok lesningen. Det samme fenomenet har opptrådt under og etter samtaler med professor Trine Syversen. Heretter vil jeg prøve å lese mindre medievitenskap.