«Jeg blir hjemsøkt av mennesker.» Ordene tilhører Døden, fortelleren i Boktyven, og de faller på den aller siste siden. Ja, det er faktisk bokens siste setning, og den oppsummerer det hele temmelig presist. Boktyven er en av disse bøkene som går sin seiersgang rundt kloden mens anmeldere i land etter land forsøker å overgå hverandre med superlativer. En umiddelbar klassiker, hevder noen. En bok som bør stå ved siden av Anne Franks dagbok, sier andre.

Bibliofil magi. Sikkert er det i hvert fall at det finnes en ustoppelig interesse for bøker som har en bibliofil aura over seg. Gigantsuksesser som Den uendelige historie og Vindens skygge har tidligere gitt oss oppskriften. Boktyven er nok et tilskudd til denne mangesidige sjangeren.

Liesel Meminger vokser opp hos fosterforeldrene Hans og Rosa Hubermann i Himmelgaten 33 i fiktive Molching utenfor München. Fra 1939 til 1943 følger Døden henne og forteller historien basert på Liesels nedtegnelser. Scenarioet er med andre ord klassisk nok, et arbeidermiljø i Nazi-Tyskland midt i bokbålenes og Hitler-jugends blomstringstid, med gode vilkår for en boktyv som lærer seg å lese fra stjålne bøker.

Den helgenlignende fosterfaren Hans Hubermann gjemmer jøden Max Vandenburg i kjelleren, der Max fordriver tiden med å tegne og skrive fortellinger på overmalte sider av Mein Kampf. Sammen med nabogutten Rudy Steiner som har et mildt sagt betent forbilde i den svarte OL-mesteren Jesse Owens, stjeler Liesel bøker fra biblioteket til ordførerfruen. I tillegg har vi fostermoren Rosa, en driftig dame som vasker klær for de rikeste i byen, banner konstant og kanskje er bokens mest uutgrunnelige skikkelse. Det er med andre ord et fargerikt persongalleri, og Liesel er en egenrådig og sterk kvinnelig heltinne som ikke føles endimensjonal. En stund fikk jeg det for meg at dette minnet om en dukkefilm, for det er noe påfallende plastilinaktig over karakterene. Det er også tydelig hvordan dette universet er konstruert rundt et sett med elementer som hver for seg kanskje ikke er spesielt originale, men som satt sammen utgjør en nesten perfekt enhet.

Harry Potter og holocaust. I en anmeldelse i New York Times heter det at «Markus Zusak has not really written Harry Potter and the Holocaust. It just feels that way.» Det som i hvert fall er sikkert er at den 32 år gamle australieren har skrevet en bok med bred appell. Boken har alt, og den har ingenting. Det siste er utvilsomt en løgn. Ikke desto mindre må man kunne si at Zusak både er glatt, motstandsløs og helt umulig å avfeie. Det mest spennende grepet, som boken står og faller med, er valget av Døden som forteller, for selv om det har vært gjort tidligere, fremstår det som fortellingens friskeste grep og Dødens omsorg for menneskene er rett og slett rørende lesning. Fortellerteknisk er romanen interessant satt sammen, med diverse frempek og Dødens kommenterende opplysninger underveis, ofte med humor: «Hvordan folk dør tar nesten livet av meg nå og da.»

Til å være en bok på over fem hundre sider går lesningen smørlett og kapitlene er akkurat så korte at man aldri rekker å bli ordentlig lei. Henning Hagerup ser ut til å ha gjort en fin oversettelse. Boktyven er en flott ungdomsroman og Damm har igjen vist at de har teft og blikk for sjangeren. Å kjøpe boken vil jeg derimot ikke anbefale. For hvis det noen gang er riktig å stjele en bok, er dette den beste anledningen til å gjøre det.

BOK
Markus Zusak
Boktyven
Oversatt av Henning Hagerup. 540 sider. Damm. 2007