Man har bedt meg gå på pressekonferanse på Kunstnernes Hus. Jeg nektet. Sist jeg gjorde det mobbet de meg for at ungen min var med. Man har bedt meg skrive om Høstutstillingen. Jeg nektet enda en gang, til å begynne med, før jeg innså at jeg i det minste må ta mitt moralske ansvar og si det høyt, det som alle likevel tenker inni seg en gang i året: La dette bli den siste. Vær så snill å la denne uendelige fornedrelsen få en slutt.

Samtidig som Kunstnernes Hus – dette forunderlige sted der du nesten aldri ser en kunstner – etter seks år får seg en leder, bør man benytte anledningen til å vise at man mener alvor og en gang for alle avskrive denne premodernistiske dinosauren. Få situasjonen ned på ground zero og virkelig begynne fra scratch og gjøre alt riktig denne gangen. Dette er ikke et forslag, det er den eneste muligheten. Det er ikke mindre enn en forbannet skam at denne 1800-tallssalongen har fått fortsette så lenge.

Slik startet det. Da jeg for et år siden viet en kritikk i fagbladet Billedkunst til å rakke ned på den vakten som innbilte seg at det var Fort Knox hun hadde ansvaret for, visste jeg jo godt hva jeg gjorde, og hvorfor. Min agenda er egentlig ikke særlig komplisert: Hvis noen driver og kødder med meg, skriver jeg ganske enkelt livet av dem. Og få ting har vært så konsekvent køddete som Høstutstillingen. For jeg har jo selv vært med her noen ganger, og er blitt en erfaren mann i årenes løp. Det vil si, det er ikke ende på hvor mye dritt jeg har tatt.

Så langt tilbake som i 1993 fikk jeg et brev i posten om at to av de fire bildene jeg hadde sendt inn var refusert. Dette gjorde meg naturlig nok nysgjerrig på hva som hadde skjedd med de andre to, og jeg tok en telefon – det viste seg at det ene av disse to var antatt. Jeg var velkommen på åpning, kongen skulle komme, og dette ble festlig – men siden jeg den gangen satt på Svartlamo’n i Trondheim og fikk 3 070 kr i måneden fra sosialen, var det overhodet ikke et tema. Jeg har ikke sett dette bildet siden da, det kom aldri i retur, og av en eller annen grunn ble det heller ikke listet i katalogen.

Men jeg husker godt den andre gangen jeg var med, da jeg konsekvent ble referert til som «debutant» siden min deltagelse tre år tidligere ikke fantes registrert noen steder. (For alt jeg vet brant dette savnede bildet kanskje opp og ble aldri sett av noen som helst, for jeg satt jo som sagt på Svartlamo’n, og Kunstnernes Hus kunne like så godt ha ligget på Saturn.)

Lyd og bilde. I 1996 gjorde man et stort nummer av at man nå hadde åpnet for det nye og spennende mediet video, som ved denne anledningen bare hadde vært i bruk blant kunstnere i 40 år og ergo ble ansett for å være et ganske ferskt og et friskt innslag. Men de kunstnerne som var representert med et videoverk måtte jo stå for utstyret selv i utstillingsperioden, og det var idel skakkjørte tv-apparater å se. For helt å gjøre det klart at man hadde tatt dette viktige skritt var alle videoarbeidene plassert i samme rom. Alle vet hva det innebærer. Jeg hadde nettopp kommet meg til Oslo etter noen år i Amsterdam og hadde ikke lenger 3 070 i måneden siden jeg ikke orket tanken på å oppsøke et sosialkontor og være både svensk, billedkunstner og komme rett fra Nederland. Med en slik ansamling sosiale stigma kan man like godt prøve å klare seg selv. Derfor var jeg denne gangen veldig interessert i utstillingsvederlaget, som viste seg å være på kr 260. Jeg syntes, og synes fortsatt, at det var litt lite. En fornærmelse, faktisk. En god venn av meg fikk kr 4000, men han deltok jo med en skulptur. Årntli kunst, må vite.

De svar jeg fikk på mine henvendelser i denne saken gjør meg fortsatt mørkredd og beklemt: «Video koster ikke så mye, og summen er beregnet ut fra reell salgsverdi» er vel det svaret som er mest dekkende. Jeg innledet etter dette en flere år lang boikott. Når jeg ikke lenger var like sur og virkelig trengte disse ekstra lusne kronene – det rakk å bli 2003 før det skjedde – deltok jeg med et lydarbeid, som pussig nok ble presentert som en «video» i et program med fem andre arbeider. Plutselig ble det bare svart på skjermen, liksom.

Videovold. Dette kunde jeg vel ha levd med, om det ikke hadde vært for denne incidenten på den forferdelige åpningsfesten som også gjentar seg hvert år, der en annen god venn prøvde å lokalisere meg i folkehavet med en mobilsamtale. «Jeg står nederst i trappen,» opplyste jeg ham om. Det gikk fem minutter før han ringte opp igjen. «Akkurat hvor er du?» Den tullingen hadde gått ut og sto nå nederst i trappen utenfor. «Feil trapp,» sa jeg, «Kom deg inn.» Det gikk ti minutter. Ikke noe skjedde. Selv med disse makrellbokstilstandene skulle en voksen mann klare å ta seg fra trapp til trapp på no time. Jeg ante trøbbel og gikk ut. Helt riktig. Det hører jo til saken at en eller annen ansvarsbevisst person ved Høstutstillingen leier inn stereoidknaskende uniformerte SA-tropper til å passe på disse festene, og siden det sjelden er noen som lager bråk og kvalm er det ofte opp til disse å sørge for at det blir noe. Min venn som hadde tatt feil av trappene, og etterlatt jakke, kjæreste og halvdrukket øl inne ved sitt bord, fikk ganske enkelt ikke komme inn igjen. Men det er da en enkel misforståelse å ordne opp i. Så jeg kakket forsiktig den hardnakkede politiwannabe-en på akselen og forklarte hvordan denne saken egentlig hang sammen. Og da skjønner dere sikkert at han sa «A-ha, unnskyld» og slapp min venn forbi. Særlig. Veldig, da.

Selvfølgelig gjorde han ikke det – jeg tror de dresseres til aldri å innrømme å ha tatt feil, at det vil virke undergravende på deres autoritet eller noe, så hvis de faktisk tar feil, sørger de for at det på en måte blir rett – så han tilkalte forsterkninger. Og når disse dyra opptrer i flokk, er det helt umulig å føre noen form for logisk resonnement, det vet de fleste som har vært i en slik situasjon. Min venn ble bryskt kastet ned de resterende trinnene av trappen, og ingen av oss kom inn igjen. Så vi gikk og tok en øl på et sivilisert sted. Og det at mitt lydarbeid fantes der inne, selv om det på en måte plutselig var blitt en video, var plutselig veldig ubehagelig. Jeg følte meg skitten. Som om noen hadde tatt meg på fitta, sånn omtrent.

Bakgrunnsdekorasjon. Så, når jeg i fjor måtte finne meg i å bli irettesatt av en nyklekket elevrådsleder som var satt til å passe på pressekonferansen – siden ungen min reagerte på den mest fornuftige måten og bare løp rundt mens noen mumlet i en mikrofon over et anlegg fra syttitallet med sprukken høyttaler – så slo det meg at denne utstillingen rett og slett må være forbannet. At den må eksistere under en ond stjerne eller noe. Om det bare er min egen kontinuerlige fornedrelse som later til å oppstå hver gang jeg kommer i nærheten av den, kunne det vel bare få ligge og bli med det, men det er jo mye verre enn som så. Disse vonde minnene jeg maner frem er jo helt logiske erfaringer i forhold til den svulstige og utdøende fossile form dette arrangementet har og alltid har hatt. For dette er i grunnen snakk om et fortrykk av billedkunstnere som liksom skal få «oppmerksomhet i media» (ti sekunder på Dagsrevyen, vanligvis, eller latterliggjøring av hele yrkesgruppen i VG – i 1996 satte de Paul Grøtvedt til å anmelde den, kul idé).

For hvordan anmelder man noe slikt? Man kan like gjerne prøve å anmelde stipendutstillingen, det gir ingen som helst mening. Og nettopp dette kliniske fraværet av mening, der selv de mest markante enkeltverk ender opp helt blodfattige og tømt for den minste antydning til å bety noe annet enn bakgrunnsdekorasjon for folk som ikke helt vet hva de skal gjøre en søndag ettermiddag, stikker dypt inn i Høstutstillingens mørke kolonialistiske hjerte. En kontinuerlig drenering av alt det skulle kunne være. En helt igjennom råtten og motbydelig bagatellisering av kunsten. Respektløs, passé, småborgerlig tilrettelagt for halvinteresserte og helt inn til roten ondskapsfull.

Dødshjelp. Med all respekt for alle hardt arbeidende mennesker som er involvert i den prosessen som ligger til grunn – det er ikke dere jeg er ute etter å ta, bare så det er klart – men denne utstillingen er et prehistorisk monster som nå hjemsøker oss for 120. gang. La det bli den siste. La oss tilgi hverandre fordi vi – også jeg – på hver vår måte opprettholdt denne ubehagelige situasjonen så lenge, og så gå videre. Vi kunne hatt en biennale. Eller en triennale. Vi kunne hatt så mye, og vi fortjener noe bedre enn dette. Vi er blitt lurt og rævpult i 120 år, men det trenger ikke å fortsette sånn. Det trenger ikke å fortsette sånn, fordi denne verden er faktisk helt ny. Og lokalet i Kunstnernes Hus skriker etter å bli utnyttet til noe fornuftig. En skikkelig utstilling, for eksempel, istedenfor denne Mikke Mus-mønstringen i regi av DDR som kveler alt håp en gang i året. Høstutstillingen er ikke godt for noe. Den trenger dødshjelp. Den trenger det sårt. Vi KAN bryte forbannelsen, så la oss gjøre det for det felles beste.

Nei, jeg har ikke sett selve utstillingen. Men jeg har sett den før.

Høstutstillingen 2007, statens 120. Kunstutstilling, varer til midten av oktober.