Hvis du gjør et Google-søk på ordet «petroeuro», kastes du inn i et av de heteste konspirasjonstemaene på internett i disse dager. Kommentatorer og bloggere på tusenvis av nettsteder du aldri har hørt om, drøfter muligheten for å påføre supermakten USA et banesår.

Utgangspunktet er en teori om at USAs makt avhenger av dollarens makt, og at dersom dollaren skvises som verdens foretrukne valuta, vil imperiet klappe sammen.

Ble invadert. Spesielt myndighetene i Teheran følges med argusøyne. De har flere ganger utsatt åpningen av verdens første oljebørs basert på euro. Bloggerne minner hverandre om at den eneste oljeprodusenten som hittil har gått fra dollar til euro var Saddam Hussein, og rett etterpå ble Irak invadert.

Så kanskje er det ikke weapons of mass destruction USA er ute etter når de nå rasler med sablene overfor Iran heller?

Prestestyret går forsiktig frem og signaliserer at de vil selge olje i kjøpers valuta. Fra oktober vil de at japanerne skal betale i yen.

USAs privilegium. Det hele lyder fryktelig spekulativt. Men mye av substansen gjenstår selv om man skyver konspirasjonsteoretikernes spekulasjoner til side, forklarer Øystein Noreng, professor i petroleumsøkonomi ved Handelshøyskolen BI:

– Det landet som utsteder valutaen som en internasjonal vare handles i har en fordel, særlig når det gjelder en viktig vare som olje. Til forskjell fra USA må de andre landene ikke bare forholde seg til en prisrisiko, men også en valutarisiko. Enhver risiko er en kostnad. USA kan tjene på muligheten av å utstede sin egen valuta og betale for hva som helst, hvem som helst, hvor som helst og dermed ta opp rentefrie lån fra resten av verden. Dette er USAs privilegium fordi dollaren er verdens valuta. For USA står derfor meget på spill.

Norsk interesse. I dette perspektivet kan man oppfatte EU som en rival. EU vil naturlig nok gjerne overta USAs posisjon, med de fordeler det innebærer å kontrollere den sentrale valutaen. Men i akkurat dette spørsmålet er en slik overgang også i oljeprodusentenes interesse, mener Noreng:

– Mange av de store oljeprodusentene, som Norge, Russland og flere viktige land i Midtøsten og Nord-Afrika har interesse av å selge oljen i euro fordi de har EU som sin største handelspartner. Hvorfor skal de ta seg betalt i en annen valuta enn den de trenger til mesteparten av sin import?

BI-professoren legger til at mange oljeprodusenter allerede er i ferd med å senke andelen dollar i sine valutareserver, noe som ytterligere aktualiserer et valutaskifte:

– Det betyr at det er ikke dollar de vil ha fra utlandet lenger. For Norges del er dollarandelen av valutareservene nå nede i 30 prosent.

Risikoer. Det er med andre ord god grunn til å spørre hvorfor oljen fortsatt selges i dollar. En av årsakene er naturligvis at man har tradisjon for å gjøre det, og at det er bygd opp et sinnrikt finansielt system rundt råvarehandel i denne valutaen. Dersom noen unilateralt skulle begynne å prise i euro, ville de påført seg selv mange komplikasjoner og risikoer, forteller Noreng:

– Selskapene vurderer det foreløpig slik at ulempene ved dollar er mindre enn risikoen ved å skifte valuta. Prisdannelsen ved olje er en komplisert prosess, der ulike transaksjoner og forskjellige tidsperspektiv påvirker hverandre. Handel i råolje med to valutaer ville bli vanskelig og risikofylt.

Storpolitikk. Men USAs ønske om å beholde dollarens strategiske posisjon, spiller også inn. Det er ikke tilfeldig at de to landene som har raslet mest med sablene i dette spørsmålet – Venezuela og Iran – er de som ikke har noe igjen av USAs gunst å miste. Like lite tilfeldig var det vel at nettopp SVs Hallgeir Langeland nylig gikk ut med samme hjertesak i Dagens Næringsliv.

Russlands president Putin sa riktignok også i 2003 at han gjerne kunne tenke seg å selge olje i euro, men Øystein Noreng mener at det utspillet best kan forstås som et element i storpolitisk taktikkeri:

– Like etter fikk han overtalt Frankrikes president Jacques Chirac til å stemme i Sikkerhetsrådet for USAs opplegg i Irak. Dernest slo han kloa i Yukos og Khodorkovskij.

Krise? BI-professoren tror ikke de oljeproduserende landene vil skifte over til euro før det inntreffer en valutakrise. Sannsynligheten for det øker i takt med at dollaren fortsetter å synke, USAs handelsunderskudd vokser videre, og stadig flere land går bort fra dollar som foretrukken valutareserve:

– Mange finansanalytikere tror det kan komme et sterkt dollarkursfall om ikke så mange år forteller Noreng, som ser flere potensielt utløsende faktorer:

– En valutakrise kunne for eksempel bunne i at USA innfører valutakontroll, noe landet har gjort før. Eller vi kan oppleve at Kina begynner å dumpe dollar, eller kjøper færre amerikanske statsobligasjoner for sitt valutaoverskudd – kanskje som svar på amerikanske tiltak for å bremse importen av kinesiske varer.

Nordisk tillit. I en slik krisesituasjon, tviler Noreng sterkt på at Iran eller Russland vil være i stand til å bygge en velfungerende oljebørs som handler i euro:

– Iran mangler ekspertisen og Russland mangler markedstillit.

Derfor mener han at pilene peker mot Norge:

– Her drives allerede den nordiske kraftbørsen, vi har kompetanse og vi har tillit. Men for at Norge skal kunne gjøre dette må vi ha de andre produsentene som selger mye olje og gass til EU med på laget, først og fremst Algerie og Russland.

Dette må imidlertid selskapene få avgjøre selv, mener Noreng:

– Det er ikke noe som kan bestemmes politisk. Staten krever inn skatter og avgifter fra selskapene i norske kroner. Selgerne, altså oljeselskapene, må selv bestemme om de eventuelt vil gå over til euro.

– Men staten eier jo mye av StatoilHydro, og kan vel instruere dem om de vil?

– Staten kunne pålegge Petoro (selskapet som forvalter statens interesser i petroleumsvirksomheten på norsk sokkel) å selge statens olje og gass i euro. Et slikt tiltak ville trolig bli møtt med begeistring i euroland, men utenrikspolitisk ville dette fortone seg som en påfallende uvennlig handling overfor USA.

Realpolitikk. Noreng konkluderer derfor med at en annen realpolitisk virkelighet må være på plass før noe slikt ville kunne skje:

– Det kunne være et virkemiddel i en eventuell fremtidig handelspolitisk konflikt mellom USA og EU.

Stortingsrepresentant Hallgeir Langeland har som EU-motstander tydelig en forkjærlighet for EUs valuta, men det logiske skritt ville da være å gå inn i EU- og eurosamarbeidet.

BI-professoren minner igjen om hvor mye som står på spill:

– At dollaren faller som verdens førstevaluta kunne sammenlignes med Berlinmurens fall i geopolitisk betydning. Det ville få store konsekvenser for USA, som ikke lenger ville kunne finansiere sitt underskudd og sine kriger utenlands ved å trykke penger som resten av verden gladelig aksepterer.