Ett av punktene handlet om hvordan de ansatte skal forholde seg til pressen. Direktør Allis Helleland, som ble ansatt som museets leder 1. august i år, ga beskjed om at alle spørsmål om prioriteringer og strategisk utvikling i institusjonen nå skal besvares av henne. Bakgrunnen skal delvis ha vært en artikkel i Dagsavisen dagen før, hvor en av Nasjonalmuseets publikumsverter uttalte seg kritisk om ledelsens prioriteringer – før museumsvertenes skjebne var ferdigbehandlet internt.

Nøyaktig hvordan Hellelands instruks skal praktiseres, er ikke umiddelbart klart. Til Morgenbladet sier direktøren at de ansatte fortsatt skal kunne uttale seg om alt de ønsker som privatpersoner, så lenge de presiserer at de ikke representerer museet. Når vi ringer et knippe av museets ansatte for å spørre om innholdet i møtet, henviser imidlertid samtlige til museets ledelse. En erfaren medarbeider ved institusjonen legger brått på, fordi «vi nå ikke lenger kan snakke med journalister uten at ledelsen har godkjent det på forhånd.»

Umulig situasjon. Anine Kierulf i advokatfirmaet Schjødt har ytringsfrihet som spesiale. Hun mener Nasjonalmuseets direktiv er dypt problematisk.

– Ytringsfriheten gjelder ikke bare de ansattes private uttalelser, men også faglige eller politiske ytringer som følger av arbeidsforholdet deres. En så generell og vagt formulert instruks som her synes gitt, er et grovt inngrep i denne friheten, sier Kierulf.

– Bare det faktum at de ansatte kan misforstå retningslinjene, slik at de mener de ikke kan snakke med journalister uten forhåndsgodkjenning, sannsynliggjør at inngrepet er ulovlig. Tvilen om hvordan direktivet skal tolkes, skaper i seg selv en chilling effect som er problematisk i et ytringsfrihetsperspektiv og uheldig for den offentlige debatten.

Kierulf får støtte av Henning Jakhelln, professor i arbeidsrett ved Universitetet i Oslo. Han mener diskusjoner om interne prioriteringer i offentlige institusjoner er å regne som faglige spørsmål. Derfor bør de behandles med samme åpenhet som «tradisjonelle» faglige diskusjoner.

– Nasjonalmuseet er en offentlig institusjon som forvalter skattebetalernes penger, for å bruke en forslitt frase. Da har det offentlig interesse hvordan disse pengene brukes og i hvilken retning institusjonen dreies, sier Jakhelln.

– Det kan selvfølgelig være enkelttilfeller hvor det er mest hensiktsmessig å ta en offentlig diskusjon etter at man er ferdig med en intern prosess. Men da er det unntaket fra regelen som skal begrunnes – ikke omvendt.

Arne Jensen, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, mener det er en «umulig situasjon» hvis faglig uenighet ved en av landets største kulturinstitusjoner ikke skal komme frem i offentligheten.

– Tanken om at Nasjonalmuseet skal tale med én stemme tilhører regimer vi ikke liker å sammenligne oss med, sier Jensen.

Opplysningsplikt. Juridisk sett er avveiningen mellom offentlighet og lojalitet til arbeidsgiver et diffust felt, selv om Grunnlovens paragraf 100 gir ytringsfriheten sterkt vern. I arbeidet med den såkalte varslerparagrafen, som ble inkludert i Arbeidsmiljøloven i fjor, valgte man til slutt å utelate en mer generell formulering om arbeidstageres rett til å ytre seg. Norske kulturinstitusjoner er etter regelen heller ikke underlagt offentlighetsloven. Nasjonalmuseet er i tillegg organisert som en stiftelse, noe som gir institusjonen en enda friere stilling i forhold til kravet om offentlighet.

Advokat Anine Kierulf mener det ikke er noen unnskyldning for manglende åpenhet.

– Det faktum at man er unntatt offentlighet, betyr ikke at man ikke kan praktisere offentlighet likevel. Det gjelder spesielt for en institusjon som Nasjonalmuseet, som har i oppdrag å opplyse det norske folk for offentlige midler. Denne opplysningsplikten må åpenbart gå lenger enn til bare å presentere utstillinger og publikasjoner, sier Kierulf.

Hun mener instruksen er ekstra problematisk sett på bakgrunnen av institusjonens historie: Tidligere i høst har Nasjonalmuseets styreleder Christian Bjelland nektet å svare på sterk kritikk fra museets tidligere direktør Sune Nordgren.

– Det gir et bilde av en institusjon som er lite villig til å delta i den offentlige debatten. Når ledelsen selv har en slik filosofi, blir begrensningen av de ansattes ytringsfrihet spesielt problematisk, sier Kierulf.

Det har ikke lyktes å få en kommentar fra Bjelland, som for øvrig sitter i styret i stiftelsen Fritt Ord, til Nasjonalmuseets nye kommunikasjonsstrategi. Heller ikke Turid Aakhus, de faglig ansattes representant i museets styre, har svart på Morgenbladets mange henvendelser.

Modig. Nasjonalmuseets direktør Allis Helleland avdramatiserer på sin side de nye instruksene, og mener kritikerne skyter over mål.

– Vi er i ferd med å utarbeide en generell kommunikasjonsstrategi. Det er noe alle virksomheter bør ha, enten de er private eller offentlige, sier Helleland.

– Selvsagt har de ansatte ytringsfrihet – vi bor da i Norge. De kan snakke om alt de vil, men må presisere at de gjør det som privatpersoner, ikke som ansatte ved Nasjonalmuseet. De representerer ikke museet. Det er jeg – og styret – som representerer museet.

– Hva med prioriteringer og prosesser internt i institusjonen? Kan de ansatte uttale seg om dem?

– Som sagt: De kan snakke om hva de vil som privatpersoner, men de representerer altså ikke museet. For øvrig kan du ringe meg når du vil og spørre om alt som angår Nasjonalmuseet, og jeg skal svare etter beste evne. Vi er en offentlig institusjon og vil gjerne delta i debatter – vi skal være modige og tørre å gå lenger enn andre. Aller helst skulle vi ikke hatt noen hemmeligheter.

Passe jobben. – Betyr det at de ansatte som ikke vil snakke med oss har misforstått instruksen?

– Når du har stilt spørsmål om et internt møte, synes jeg godt vi kan holde den informasjonen innenfor murene. For øvrig har de ansatte mange andre ting å ta seg til – det er ikke deres oppgave å snakke med pressen.

– Men har de misforstått?

– De ansatte skal passe jobben sin. Det står ikke i noens stillingsinstruks at de skal snakke med journalister – det er min og pressesjefens jobb.

– Advokat Anine Kierulf karakteriserer instruksen som et grovt inngrep i de ansattes ytringsfrihet?

– Det må hun gjerne mene. Men det får bli hennes oppfatning av saken.

– Det er ikke unaturlig å sammenligne en faglig institusjon som Nasjonalmuseet med Universitetet. Ville det ikke vært merkelig hvis universitetsansatte ikke fikk uttale seg om interne prioriteringer?

– Jeg legger meg ikke opp i andre institusjoners kommunikasjonsstrategi. Jeg har kun ansvar for Nasjonalmuseet, og du kan som sagt ringe og spørre meg om alt som vedrører den institusjonen.