Tre ganger leste jeg After Dark, og hver gang leste jeg en ny bok. Første gang begynte den slik: «Eyes mark the shape of the city.» Neste gang, som ved en forvandling, sto det: «Det vi ser, er byens form.» Og til slutt: «Vor uns liegt eine Großstadt» («Foran oss ligger en storby»).

Dessverre kan jeg ikke tyde japanske skrifttegn, men jeg blir unektelig svært nysgjerrig på hva det står i originalen. For det er ikke likegyldig om det er øynene til en nattefugl som avgrenser byen eller om den bare ligger der foran oss, slik tyskerne vil ha det til. Sikker er jeg ikke, men Murakami er kjent for å samarbeide nært med sine engelske oversettere, så det er sannsynlig at den engelske utgaven ligger nærmest originalen.

Jazz. Nitten år gamle Mari Asai tilbringer natten lesende på familierestauranten Denny’s i Tokyo. Plutselig dukker den trombonespillende Takahashi opp, og Mari blir frontfigur i en serie underlige tildragelser i tidsrommet fra 23.56 til 06.52. På et kjærlighetshotell med det Jean-Luc Godard-inspirerte navnet Alphaville, har en ung kinesisk prostituert blitt skamslått av en kunde. Mari kan kinesisk og blir tatt med til hotellet for å oversette hva piken sier, og det oppstår snart en forbindelse mellom flere av nattemenneskene.

I scener som ligner beskrivelser i et storyboard ser leseren gjennom et kameraaktig blikk Maris storesøster Eri, som de siste månedene har befunnet seg i en uforklarlig dyp søvn. Eri er den sovende skjønnheten, en slags vri på eventyrets Tornerose og romanens magiske omdreiningspunkt der virkeligheter kolliderer og oppstår i den sovendes indre verden. Kameralinsen pendler mellom flere parallelle virkeligheter, fra familierestauranten Denny’s til kjærlighetshotellet Alphaville og til kontoret der dataeksperten som skamslo den prostituerte jobber overtid.

Berøringspunktene er mange og antydende. Det er som om Murakami spiller på forventningen om at «after midnight, we’re gonna find out what it’s all about», slik J.J. Cale synger. For musikkreferansene er i alle fall på plass. Bokens tittel er hentet fra jazzlåten «Five Spot After Dark» av Curtis Fuller, og hver scene har fått sitt eget lydspor. Referansene gir egentlig bare mening om man kjenner låtene. Men et kjapt søk på iTunes er alt som skal til, og vips har man sitt eget After Dark-soundtrack. Det gjør ikke nødvendigvis teksten bedre, men det svinger unektelig mer.

Meditativt. La oss fastslå at After Dark ikke er Murakami på sitt beste. Det er noe uforløst over de magiske elementene denne gang. Det er ikke bare på den skumle tv-skjermen i Eris rom det skurrer, teksten lover mer enn den klarer å holde og det korte formatet virker for strengt til forfatterens intensjoner.

Stemningen er likevel upåklagelig i sin Edward Hopper-aktige underliggjøring, med en ro som frembringer en nærmest meditativ tilstand i leseren. Alt virker dempet, som om man hadde stukket et par Q-tips inn i ørene eller drev rundt i en undervannsverden. Murakamis styrke ligger i hans atmosfæreskapende evne, der hans moderne mytologiske landskaper synes forhåndslagret i leseren.

Jeg kan forstå at enkelte kritikere gremmes over hans overivrige lån fra den amerikanske kultursfære. Det sies at å oversette ham til engelsk egentlig bare er å finne tilbake til originalen igjen. Jeg synes kritikken er betydelig overdrevet, og i møte med Murakamis melankoli har jeg aldri vært i tvil om at det er en universell japansk melankoli i hans ofte sjenerte og keitete tenåringshelter. Eller for å si det med Pet Shop Boys: «At dead of night, when strangers roam/ The streets in search of anyone who’ll take them home/ I lie alone».

BOK
Haruki Murakami
After Dark
Oversatt av Ika Kaminka. 168 sider. Pax. 2007