Jeg hadde tenkt å unnlate å nevne akkurat dette film-øyeblikket i denne spalten. Ikke fordi det ikke er bra, det er tvert imot ett av de aller beste. Men fordi det er så kjent og kjært og brukes som eksempel på såkalt set-up og payoff i bøker om manusskriving og fordi det ikke fins en filmskole i verden som ikke løfter det frem og sier slik skal det gjøres. Men nå kjenner jeg at samvittigheten min ikke lar meg få rast eller ro før sluttsekvensen i Gjøkeredet er nevnt.

Trettiseks minutter ut i filmen sitter Jack Nicholsons karakter McMurphy på anstaltens bad og sturer fordi galningene har klart å nedstemme hans forslag om å bryte den vanlige kveldsrytmen med å se åpningskampen i den amerikanske baseballserien. Flere av de andre sitter i rommet ved siden av og spiller monopol eller bare ser på at andre spiller monopol. McMurphy spyler dem ned med vann og sier at han skal løfte det svære fundamentet til blandebatteriene og kaste det gjennom veggen og stikke ned i byen for å se kampen på en bar. Alle som vil kan bli med. Han tar imot veddemål fra dem som ikke tror han kommer til å klare det. Og han klarer det naturligvis ikke. Men vi merker oss at forsøket hans gjør inntrykk på Chief Bromden, den svære, døvstumme indianeren.

Deretter går historien sin gang og vi får se at sykehus-systemet som bare skulle evaluere den småkriminelle, men ellers mentalt friske og vitale McMurphy, ender opp med å bryte ham ned. To timer inn i filmen blir Chief Bromden, som vi nå har skjønt at ikke er taus og stum og dum, men tvert imot ved sine fulle fem, vitne til at pleierne kommer inn med McMurphy om natten. McMurphy har på dette tidspunktet blitt en grønnsak takket være elektrosjokk og annen dramatisk behandling, og Chief Bromden tar ømt farvel med ham før han kveler ham med en pute. Deretter går han til badet. Han står foran marmorfundamentet som McMurphy ikke klarte å rikke, musikken øker i intensitet og han begynner sakte å løfte.

Etter hvert renner vannet ut over gulvet og til slutt spruter det opp fra de avrevne rørene. Chief Bromden bærer nå marmormonsteret gjennom avdelingen og kaster det gjennom gitter og vindu og forsvinner indianeraktig mot skogen i grålysningen, mens det jubles fra galningene. Han kom seg ut. Noen kom seg ut. Det er svært sjelden at filmer klarer å samle alle tråder, både emosjonelt og tematisk, i én konkret bevegelse på denne måten. Det er så helvetes vakkert gjort.

Tidligere øyeblikk:
To timer og 15 minutter inn i Ikuru
30 minutter inn i Hästmannen
En time og 20 minutter inn i City Lights
Syv og et halvt minutt inn i Deliverance