Neste år er det 60 år siden Israel ble en uavhengig stat. Et tilfluktssted for hundretusener av flyktninger fra antisemittismen i Europa, og et vordende sosialistisk paradis i øynene til støttespillere som Arbeiderpartiets Haakon Lie. Vi vet alle hvordan det gikk – både med drømmen om trygghet og støtten fra europeerne.

På seksårsdagen for 11. september, ved inngangen til det jødiske nyttår Rosh Hashana, leser jeg morgenavisene på en fortausrestaurant i Tel Aviv: Myndighetene avsto i går fra å dele ut gassmasker til befolkningen, fordi de frykter at Syria ville sett det som en krigserklæring og angripe først, skriver haukene i Jerusalem Post.

Bakgrunnen er ubekreftede meldinger om at israelske jagerfly har gjennomført et bomberaid i den syriske ørkenen. Dagen etter skriver både amerikanske og israelske aviser at raidet var rettet mot en last atomvåpenteknologi, som erkefienden Syria hadde fått av Nord-Korea.

Muren. Europeerne – som endelig er ferdig med den kalde krigen – grøsser når vi ser bilder av muren israelerne bygger. Den skal bli over 700 kilometer lang og opptil åtte meter høy. Tilsynelatende et fysisk symbol på at dette landet virkelig ikke ønsker å strekke hånden ut til sine naboer.

– Den allmenne oppfatning i Israel er at muren har virket etter sin hensikt. Vi har sett et dramatisk fall i antall selvmordsangrep, forteller Reuven Pedatzur.

Han er tidligere jagerpilot, leder for Galili Center for Strategy and National Security, og opererer som forsvarsanalytiker for avisen Haaretz.

Pedatzur er likevel ikke optimist når det gjelder Israels evne til å forsvare seg:

– Hvis vi bare forholder oss til konvensjonelle våpen, så har vi fortsatt et overtak. Men jeg tror ikke neste krig blir en klassisk utgave med tanks og fly. Syrerne og egypterne har kjemiske og biologiske våpen, og krigen mot Hizbollah i fjor viste at vi ikke klarte å stanse hele 4000 raketter som ble sendt inn over landet vårt, sier han.

Atomvåpen. Det Pedatzur frykter mest er likevel tegn som innvarsler et mulig atomvåpenkappløp i regionen. Som de fleste israelere, regner han med at Irans mål er å ha slike våpen så snart som mulig. Det betyr at Israel mister sin (uoffisielle) posisjon som regionens eneste atommakt:

– Skjer dette, må Israel vurdere å stå åpent frem som atommakt. Jeg tror den eneste måten å avspenne Iran på er å vise at vi har gjengjeldelseskraft til å ødelegge byene deres.

Avspenning i forhold til Iran er likevel ikke ensbetydende med en ny militærbalanse i regionen, for bare i løpet av det siste året har de fleste landene i Midtøsten varslet at de ønsker seg atomteknologi (se kart). Pedatzur er overbevist om at deres egentlige hensikt er å skaffe seg atomvåpen, for å demme opp for shiaene i Iran:

– Alle sier de trenger teknologien til fredelige formål. Men ingen kan vel tro at det er den egentlige årsaken, når disse landene plutselig finner ut at de samtidig skal ha en teknologi som har eksistert i seks tiår – for å dekke et energibehov de som oljerike stater knapt kan ha.

Kutte strømmen. Men akkurat nå er det verken Syria, Hizbollah eller atomvåpen det knytter seg mest spenning til i Israel. Regjeringen har nylig bestemt at de vil kutte i strøm- og vannforsyningen til Gaza, dersom det ikke blir slutt på rakettangrepene. De hjemmelagede Qassam-rakettene når ikke langt, men har lenge terrorisert grensebyer som Sderot. For et par uker siden ble 40 israelske soldater skadet i et angrep – og nylig eksploderte en rakett like ved en barnehage.

Debatten har rast i flere måneder om hva Israel skal gjøre for å stanse denne trusselen. Jevnlig sender de inn soldater på raid, men angrepene fortsetter. Mange fra venstresiden har advart sterkt mot å kutte i strøm- og vanntilførselen, både fordi det vil ta menneskeliv og antageligvis radikalisere palestinerne ytterligere.

Men nå har statsminister Ehud Olmert bestemt seg for en hardere linje, og så snart neste rakett skytes ut, kan Israel igjen nå overskriftene i verdens medier som en maktbegjærlig og hensynsløs stat.

Ulikheter øker. – Selv vi vaskehjelper vet at dere i Norge ikke liker oss så godt lenger, forteller Avner Farber.

Han hadde nettopp spurt hvor jeg kom fra, etter å ha hørt meg snakke norsk i telefonen, mens jeg ventet på en intervjuavtale ved forskningsinstituttet der han jobber. Den snakkesalige 55-åringen drev på 1980- og 90-tallet et hospits. Kundegrunnlaget besto stort sett av skandinaviske ungdommer som var på ferie eller tilknyttet en kibbutz.

– I dag er det ingen som kommer lenger. Kibbutzbevegelsen er på retur, det har vært intifada og krig – men kanskje viktigst er vel at vi israelere er blitt så upopulære.

Han legger ettertenksomt til:

– Jeg tror forresten vi også likte oss selv bedre før. Vi var nok et hyggeligere folk.

Farbers livshistorie er vevet sammen med Israels. Han tilhørte den første generasjonen som kom, da fellesskapet var tett og innbyggerne hadde en felles drøm. I dag er landet mye mer splittet mellom ulike grupperinger, og vi er blitt mer kapitalistiske, forteller han:

– Solidariteten krymper, folk tenker mer og mer på seg selv. De sosiale forskjellene øker stadig. Forskerne på dette senteret tilhører min generasjon, og de behandler meg som en likemann, selv om jeg bare vasker gulvet. Men for dagens ungdom er jeg usynlig.

Ny antisemittisme. Farber mener at Israel generelt har vist stor vilje til å få fred med palestinerne, og at de er innstilt på ytterligere innrømmelser, dersom de føler at de kan stole på sin forhandlingspart. Han vil ikke idyllisere Israels politikk, men advarer samtidig mot en tendens til noe han oppfatter som en demonisering av Israel i Europa:

– I Norge holder dere nå på å utvikle en ny antisemittisme kamuflert som anti-israelisme. Dere har rett i at vi gjør mye galt, men det fins mange land som gjør verre ting uten å oppleve en brøkdel av den kritikken vi utsettes for. Vi har store problemer og vi gjør mange feil, men vi er ikke onde.

Nyttårstanker. Mange deler Farbers oppfatning av at Israels innbyggere korrumperes av den kontinuerlige krigstilstanden. Avisene som kommer ut før den jødiske nyttårshelgen begynner 13. september, oppsummerer året som har gått, og det kommer klart frem hvor vanskelig det er å leve i en slik situasjon. Ta for eksempel følgende formuleringer fra tre av spaltistene i Haaretz:

«Hvis jeg måtte gi dette året et navn, ville det blitt apatiens år… Var det krig? Hvem husker vel det? Er det en fredsprosess? Hvem er interessert?» skriver Yossi Verter.

«Vi er blitt vant til både krig og fred, nå må vi lære oss å leve i en underlig mellomtilstand der alt er mulig, men ingenting skjer. Noen dager våkner vi til snakk om nært forestående fred med Syria, og går til sengs med diskusjoner om umiddelbar krig; noen morgener hører vi at en prinsipperklæring med Abu Mazen snart kan signeres, men om kvelden sies det at dette er håpløst, og at vi dessuten er på randen av å rykke inn i Gaza. Noen ganger føles det som om det ikke spiller noen rolle hva som skjer først,» skriver Lily Galili.

«Israel er mer redd for seg selv og sine reaksjoner i kjølvannet av et storstilt terrorangrep enn vi er for alle våpnene i Syria og Iran til sammen. Alle er enige i at det vil bli a response to end all responses, spesielt vårt eget. Det er en berettiget frykt, som det er vanskelig å forklare logisk, og derfor er taushet det beste svaret,» skriver Doron Rosenblum.

Fest og mystikk. Den massive usikkerheten gjør at mange israelere ikke orker å diskutere politikk eller lese aviser. Innbyggerne i Tel Aviv, selveste verdensmestrene i eskapisme, blir utskjelt av sine landsmenn for å feste hardere jo nærmere landet er en krig.

Forbløffende mange unge Tel Aviv-borgere har også søkt tilflukt i New Age-universet. En opplagt inspirasjonskilde er at de gjerne reiser til India etter endt militærtjeneste, men det er også fristende å se på andre forklaringer. To erklærte New Age-tilhengere jeg møter på en café, Eric og Anat, bekrefter uten å nøle min hypotese om at deres vanskelige livssituasjon gjør en fatalistisk filosofi mer attraktiv.

– Vi blir mer individualistiske. Og jeg tenker ofte at liv er viktigere enn land. Men når jeg virkelig tenker etter, er liv ensbetydende med land, resonnerer Anat med et tankefullt smil.

Kuriøst nok har mystikere fra hele verden kuppet hele Hotel Intercontinental for å studere Kabbalaen denne nyttårshelgen, med superstjernen Madonna i spissen. Hennes fascinasjon for den kryptiske boken gjør at hun plutselig fremstår som en israelvenn, selv om de fleste israelske mediekommentatorer betakker seg for dette svermeriet.

Aktivisten. Fortsatt er den israelske fredsbevegelsen aktiv, og mange soldater nekter å gjøre tjeneste i de palestinske områdene. En jødisk advokat fikk nylig Høyesterett med på riving av en del av muren som hadde tatt palestinsk land. Begrunnelsen er at utbyggingen ikke kunne forsvares ut fra nødvendige sikkerhetshensyn.

Blant de viktigste strategiene for mange aktivister i kulturlivet, er å vise israelere at araberne er vanlige mennesker som dem selv. Nimrod Kamer har startet et poesimagasin der også arabiske samtidsdiktere publiseres. Han er sterkt kritisk til New Age-kulturens appell, og forteller at han har fått seg et nytt motto som er eksplisitt formulert i opposisjon til dem: Peace does not start from within.

– Vi må jo snakke og handle! Det verste jeg har opplevd fra New Age-folk var en diskusjon der en av dem viste til filmen Livet er herlig av Roberto Benigni som eksempel på at det er mulig å oppleve individuell lykke selv i en konsentrasjonsleir.

Kamer har nettopp fått en del publisitet for et aktiviststunt, hvor han og noen forfattervenner dro til Syrias ambassade i Jordan for å søke om visum. Det er kontroversielt nok i en region der flere arabiske land nekter innreise for alle som noensinne har besøkt Israel (dersom de kan lese det av passet).

– Det vi ønsker er å treffe syrere, og å manifestere at dialog og samarbeid er mulig. Men vi vet ikke hvordan det går, den syriske ambassaden har ikke svart på søknaden ennå.

Undercover. En som kom seg over grensen til et naboland, med helt andre konsekvenser enn forventet, er journalisten og bloggeren Lisa Goldman. Tidligere i år besøkte hun Libanon, noe som var mulig fordi hun har israelsk og kanadisk statsborgerskap.

– Jeg fjernet alle symboler som kunne indikere at jeg var israeler, inkludert de hebraiske tastene på den bærbare datamaskinen min og vaskelappene inni klærne.

Hennes fascinasjon over møtet med Beirut var skjellsettende:

– Byen og innbyggerne minnet jo aller mest om Tel Aviv og oss selv! Jeg syntes det var helt utrolig å oppleve at vi har en slik tvillingby som vi ikke vet noe om, i et såkalt fiendeland. Ikke bare fordi mange av dem fremstår som sekulære og festglade, men også fordi de lever med den samme konstante uvissheten som oss.

Hun tar frem en pakke sigaretter og vifter smilende med en lighter med det libanesiske flagget.

Spionasje. Vel tilbake i Tel Aviv ble Goldman bedt av et tv-selskap om å reise tilbake for å lage en dokumentarfilm. Også denne gangen klarte hun å unngå å bli avslørt, men da dokumentaren ble vist, meldte problemene seg:

– Libanesiske myndigheter erklærte at det hadde vært en spion i landet, og jeg fikk store oppslag i mediene i flere arabiske land. Folk jeg hadde intervjuet var livredde, selv om jeg hadde forsøkt å skjule deres identitet. Jeg fikk e-post via venners venner i tredjeland, der mine libanesiske venner beklaget at de ikke lenger kunne ha noen form for kontakt med meg.

Frykten. Goldman er ikke optimist med tanke på forsoning mellom israelere og palestinere. Flere spørreundersøkelser viser riktignok at et stort flertall av befolkningen er villige til å tømme også Vestbredden for settlere, dersom det endelig blir fred. Men de stoler ikke på at palestinerne vil holde sin del av en ny avtale, forteller hun:

– Da vi trakk oss ut av Gaza, fortsatte de å skyte raketter inn i landet vårt. Derfor er det vanskelig å tro at de vil bli fornøyd med en tostatsløsning. Mange frykter de vil kjempe videre for hele det historiske Palestina.

Hun forteller at israelerne ikke kan fatte at Norge anerkjente en samlingsregjering med deltagelse fra Hamas:

– Hamas er ikke demokrater. Hvordan kan man anerkjenne en regjering hvis medlemmer har som uttrykt mål å ødelegge et av sine naboland?

De frykter at islamistene også vil vinne frem på Vestbredden, og for et land som allerede er kringsatt av fiender, som lett kan skyte raketter inn over landet, er en buffersone et eksistensielt behov. Men ser de ikke at deres sikkerhetsbehov gjør dem til en aggressiv part i konflikten?

Lisa Goldman peker igjen på motpartens intensjoner:

– Sist uke gjennomførte vi et raid i Nablus der vi avdekket et planlagt terrorangrep under Yom Kippur (Forsoningsdagen, i år 21.–22. september).

Påstanden om at Israel ikke fremstår som et land med fredsvilje så lenge bosettingene på Vestbredden utbygges, har hun mer forståelse for. Problemet, som hun ser det, er at landet mangler en sterk politisk leder som klarer å ta et oppgjør med settlerne og deres støttespillere.

Brustne håp. Nær sagt alle Morgenbladet snakker med i løpet av et ukelangt opphold deler oppfatningen av at fredsdrømmen er knust. Optimismen fra Osloprosessen er borte.

Noen fremhever skuffelsen over at alle båndene som ble bygget mellom israelere og palestinere er brutt. Andre ser fredsprosessens havari som en bekreftelse på at det ikke finnes noen fredelig løsning.

Det fremste symbolet på dette er at selveste Mr. Peace i israelernes øyne, Shimon Peres, nylig uttalte at syrerne ikke ønsker fred. Spesielt på venstresiden ble dette oppfattet som at alt håp er ute, for Peres har rykte på seg for alltid å fremheve muligheter til å komme videre i forsoningsarbeidet.

– Palestinerne går aldri glipp av en mulighet til å gå glipp av en mulighet, sier Reuven Pedatzur.

Han sikter til Camp David, da Israel etter hans mening hadde gitt araberne flere innrømmelser enn noen gang, og Arafat likevel vendte tommelen ned.

Diplomatiet. Forvirrende nok – og helt i tråd med den uforutsigbarheten som råder – sa imidlertid den samme Shimon Peres sist uke til utenlandske journalister at Israel nå er klare til å forhandle om fred med Syria. Også statsminister Ehud Olmert forbløffet nylig med å uttale at han har «stor respekt for den syriske lederen og for syrernes adferd», ifølge avisen Yediot.

Antageligvis snakker vi om nødvendig posisjonering i forkant av et møte i Washington i november, hvor nye fredsforhandlinger med palestinerne skal innledes. Ingen tør spå om det er mulig å komme videre, de fleste kommentatorer holder klokelig muligheten åpen. Det eneste som er sikkert er at den israelske delegasjonen vil la «sikkerhetsbehov» veie tungt.

Iran. I en storpolitisk kontekst vil de også insistere på at USA og EU må engasjere seg sterkere for å bekjempe Israels fiender i regionen. Foreløpig har landet riktignok et solid militært overtak, men forskeren Meir Elran ved Israeli Institute for National Security Studies tror Iran har atomvåpen allerede om tre år.

– Dette bygger jeg på rapporter både fra Det internasjonale atomenergibyrået og amerikansk og israelsk etterretning.

Han antar at Iran trenger noen flere år før de har «operasjonell kapasitet», men håper at verdenssamfunnet stopper programmet før det er for sent.

– Vi foretrekker selvfølgelig at det er USA og ikke oss selv som må gjøre det, legger han brydd til, og sikter til Israels bombing av den irakiske Osirak-reaktoren i 1981.

I likhet med de andre sikkerhetsekspertene Morgenbladet snakker med, sier Elran at han ikke kan bekrefte avisenes påstander om at Israel bombet kjernefysisk materiale fra Nord-Korea i Syria tidlig i september:

– Jeg vet ikke hva som skjedde. Men Syria har god kontakt med Nord-Korea, og de har fått våpenleveranser fra dem før.

Et splittet land. Forskerne som kontinuerlig følger den sikkerhetspolitiske utviklingen i regionen, har nok et mer realistisk bilde av truslene enn de resignerte borgerne som knapt orker å forholde seg til konflikten lenger. Men de vet samtidig at innbyggernes preferanser får politiske konsekvenser, og må derfor også ta temperaturen på opinionen.

Meir Elran synes det er betegnende for dagens Israel at den gruppen mennesker som en gang representerte en konsensus, de som først kom til Israel for å bygge landet, nå blir stadig mer marginalisert.

– Forenklet sagt kan det israelske samfunnet nå deles i fem omtrent like store grupper, med ulike etniske, kulturelle, sosiale og politiske kjennetegn. Vi har araberne, de ortodokse, de sefardiske jødene, de nye immigrantene fra eks-Sovjetunionen og de jødene som kom fra Europa etter andre verdenskrig. Du kan jo tenke deg hvor vanskelig det er for den sistnevnte gruppen å skulle formulere en politikk på vegne av alle fortsatt i dag.

Elrans betenkning er illustrerende for hvordan mange av de «opprinnelige» israelerne tenker når utlendinger spør hvorfor Israel ikke klarer å utforme en fast politisk fredskurs. Bare det å bygge regjeringskoalisjoner er blitt så vanskelig! Araberne føler seg ekskludert. Sefardene er ofte økonomisk og sosialt marginalisert. De ortodokse lever i sin egen verden. Og mange av de nye immigrantene fra den tidligere østblokken har sine særegne politiske preferanser.

– Individualismen øker, og den nasjonale dimensjonen blir stadig mindre viktig for folk. Under halvparten går nå inn i militæret. Så vi kan nok si at Israel nå blir mer likt Norge, mener Elran, og legger ettertenksomt til:

– Bortsett fra at dere er mye mer homogene enn oss.