Oslo, Røa. Jeg går nedover Melumveien mot Elvefaret. Jeg befinner meg midt i et eldre boligfelt og leter etter en romanfigurs barndomshjem. Det er en risikabel affære, jeg vet det. Jeg har gjort det før, det ender sjelden med noe godt. Terrenget stemmer ikke med forventningene. Jeg finner ikke Aksel Vindings hus. Snart er jeg i Elvefaret, der Aksels kjæreste Anja bodde, der faren hennes skjøt seg med hagle i kjelleren, der Aksel senere flyttet inn og ble sammen med Anjas mor.

Vil jeg finne huset i skogkanten ned mot elven og orekrattet? Jeg vet at huset er rødt med gjerde rundt. I hagen finnes syrinbusker. Det er et rødt hus nesten i enden av veien, men det var ikke slik jeg hadde sett det for meg. Jeg er skuffet. Men jeg finner heldigvis orekrattet som Aksel søkte til for å være alene. Et gufs stiger opp fra dalen. Det går stupbratt ned mot elven. Jeg sklir på noen blader og faller hodestups inn i fiksjonen.

Årets verste bok. Noen dager tidligere er jeg midt i lesningen av Ketil Bjørnstads roman Elven, annet bind av historien som ble påbegynt med Til musikken fra 2004, da jeg på dagbladet.no leser om et arrangement på Bok i Sentrum hvor kritikeren Ane Farsethås utpeker Elven til årets verste bok. Romanens dyrking av kvinnen som det sterke kjønn er en kitschmyte, sier Farsethås. Språket er enkelt å lese, men kunstlet. «Melodramaet gjør boka til en eksistensiell såpeopera, men det som plager meg mest er tankene og refleksjonene til hovedpersonen som snakker om Kvinnen i bestemt form.» Også Dagbladets Cathrine Krøger, som deltar på samme arrangement, plages av Bjørnstads språk. Hun mener det er et potpurri av andres tanker og egne klisjeer. I Stavanger Aftenblad skriver kritiker Steinar Sivertsen om «en håpløs smørje av en såpeopera».

Jeg kjenner på den rare følelsen av å være begeistret for bokhøstens verste roman. Det har ikke skjedd meg før. Er det meg det er noe galt med?

Klassisk musikk. Man bør lese Til musikken før man leser Elven. Ikke bare er Til musikken en bedre roman enn Elven, den legger også det følelsesmessige grunnlaget for å kunne forstå oppfølgerens mer anstrengte handlingsløp. Elven begynner omtrent der Til musikken sluttet. Aksel Vinding, den begavede unge pianisten, forteller historien fra et udefinert tidspunkt mange år etter at hendelsene rundt 1970 fant sted, som en slags bekjennelse i presens. Begge bøkene er kapslet inn av klassisk musikk og beveger seg i og rundt miljøet til et knippe unge lovende pianister som alle drømmer om én ting, å debutere i Aulaen så tidlig som mulig, med alt hva det innebærer av følelsesmessige påkjenninger og forsakelser. Mange ønsker en karriere som konsertpianist, svært få er kallet til å bli det.

Aksel Vinding er kallet, og på vei mot debuten blir han del av de utroligste tildragelser. I Til musikken dør den begavede pianisten Anja Skoog, Aksels store forelskelse, under svært dramatiske omstendigheter etter å ha fremført Ravels G-dur-konsert. Den eiesyke faren hennes skyter seg med hagle. Aksel har dessuten mistet en alkoholisert mor i en drukningsulykke i åpningen av første bind. I Elven innleder han et kjærlighetsforhold til Anjas sytten år eldre og temmelig ustabile mor. De finner hverandre i sorgen. Aksel skal debutere i Aulaen under veiledning av den eksentriske pianopedagogen Selma Lynge, en dame som minner om Elfriede Jelineks figur Erika Kohut i Pianolærerinnen. Seksuelt uavklart og med dreis på linjalen. Symbolene er store og tydelige og dramaet faretruende overlesset. Likevel lar jeg meg fange.

Konstruert. Et sted i Elven heter det at «mennesker som baksnakker sentimentaliteten alltid er selvhøytidelige og gjerrige på seg selv». Det er ikke et veldig godt sitat, men det kan gjerne stå som et gyldig utsagn om bokens til tider overdådige og uredde omgang med voldsomme følelser og drifter.

Jo da, Bjørnstad smører tykt på, for tykt noen ganger. Deler av handlingen virker usannsynlig konstruert, som når Aksel i romanens åpning trekker Marianne Skoog opp av sjøen etter en dødelig kullseiling på Sørlandet med legekollegaer. Det er et unødvendig element, og det finnes flere. Men jeg godtar det så vidt, fordi personene tar del i et skjebnefellesskap man enten velger å la seg fortape i som en musikalsk tragedie eller avfeier som en smørje av klamme klisjeer. Eller for å ty til selveste Unni Lindell på Bokklubbens hjemmesider: «Romanen er bygget opp som et wagnersk musikkdrama.»

Svulstig og medrivende. Klisjeene kommer tett, det gjør også svulstige bemerkninger og banaliteter. Men der jeg ellers hadde blitt irritert og sint, klarer Aksel Vindings stemme å gjøre fortellingen, om ikke alltid troverdig, så i hvert fall medrivende. Bokens styrke ligger således ikke på detaljplanet, til det slurver Bjørnstad for mye og tyr til velkjente løsninger, men lar man seg først begeistre av hovedpersonens hjerteskjærende kamp mot kreftene i menneskene som omgir ham og den altoppslukende viljen til å bli pianist, slipper man ikke lett unna.

Bjørnstad har et stort og kanskje undervurdert talent for å skrive frem gjenkjennelige verdener leseren kan fortape seg i. Romanens visuelle kvaliteter, evnen til å beskrive steder og rom, kombinert med sansen for driv og spenning, er imponerende. De beste scenene er ikke uventet knyttet til konserter og inneholder praktfulle skildringer av nervøsitet og prestasjonsangst. Referansene til klassiske verker og drøftingen av dem, føles for en legmann heldigvis ikke som utenpåklistret staffasje, men gir derimot et ønske om å lytte til klassisk musikk, sammenligne spillet til ulike pianister og spørre: Hvem er best på Bach? Barenboim eller Gould?

Romantisk. Det er fristende i Bjørnstads tilfelle å erstatte det allerede litt slitne uttrykket mellomroman med det enda mer håpløse ordet meloroman. Det er ment som en kompliment. Farsethås kritiserer i sin vurdering Bjørnstads kunstnerklisjeer og kvinnesyn. Det er riktig at det er mange kvinner i Aksels verden. En mer nyansert ordbruk hadde de mange «uvirkelig vakre» musene hans antagelig vært tjent med. Samtidig kjenner jeg et behov for å forsvare Aksel, forsvare at en nitten år gammel gutt med kunstnerdrømmer og ambisjoner ikke uten videre skal stemples som en klisjé. Kvinnene hans er heller ikke bare sterke, slik Farsethås hevder. Og om de er sterkere enn mennene, hva så? At Aksel er kåt, følsom og romantisk genidyrkende skulle da bare mangle.

Magefølelsen. Jeg ligger på magen inne i orekrattet. Jeg har slått meg på kneet, men tror ikke det har ødelagt dømmekraften min. Etter å ha forlatt Aksels verden ser jeg at dagbladet.no stiller spørsmålet: «Hvem lytter du til når du kjøper bøker?» Kritikerne, venner eller magefølelsen? 13,8 prosent lytter til kritikerne. 60,1 prosent lytter til magefølelsen. I møte med Bjørnstad er jeg ikke i tvil om hvem som går seirende ut, selv om kritikeren noen ganger får vondt i magen under lesningen.

BOK
Ketil Bjørnstad
Elven
461 sider. Aschehoug. 2007